Kristine Stadskleiv får Psykologprisen 2026 for sitt arbeid med å gi mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser en stemme. Foto: Karine Liland / Psykologforeningen
Hun har viet yrkeslivet til at mennesker uten talespråk skal bli hørt. Nå får Kristine Stadskleiv Psykologprisen 2026.
– Det oppleves som en stor og ufortjent ære. Det er så utrolig mange flinke barnenevro- og habiliteringspsykologer som står på i årevis, sier Kristine Stadskleiv.
Hun mener prisen er en anerkjennelse av innsatsen som gjøres i tjenestene over hele landet.
– Jeg deler prisen med alle psykologer i barnehabiliteringstjenestene i Norge. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi ikke hatt et av de mest komplette registreringene av kognitiv fungering i et medisinsk kvalitetsregister for cerebral parese (NorCP) i verden.
28. oktober ble Stadskleiv tildelt Psykologprisen under den årlige Lederkonferansen i Psykologforeningen.
Juryen trekker fram hvordan Stadskleiv gjennom klinisk arbeid, forskning, undervisning og metodeutvikling har bidratt til å gi mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser en stemme og bedre tilgang til læring og deltakelse i skole og barnehage.
Juryens begrunnelse
Habilitering og arbeid med funksjonsnedsettelser er et fagområde med stor betydning for livskvalitet, rettigheter og psykisk helse, men som over tid har vært underprioritert i både utdanning og praksis.
Årets prisvinner har gjennom et langt og målrettet virke vist hvordan psykologfaglig kunnskap kan gi stemme, verdighet og økt livskvalitet til noen av de mest sårbare pasientene i helsetjenesten. Med et særlig engasjement for barn og unge med omfattende og sammensatte funksjonsnedsettelser, har vedkommende bidratt til å sikre at også de som ikke har funksjonell tale, får tilgang til språk, kommunikasjon og psykisk helsehjelp.
Hun har synliggjort risikoen for diagnostisk overskygging og vist hvorfor psykologfaglig kompetanse er avgjørende for å ivareta psykisk helse, livskvalitet og rettigheter hos personer med omfattende funksjonsnedsettelser. Hun er en ekte «habilitør» som på alle plan jobber for å fremme helse, mestring og tilhørighet hos personer som har behov for tilrettelegging for å oppnå størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet.
Prisvinneren kombinerer klinisk arbeid, forskning, undervisning og metodeutvikling på et usedvanlig høyt nivå. Gjennom arbeidet med alternativ og supplerende kommunikasjon har hun løftet et underprioritert fagfelt og bidratt til varige endringer i praksis, både nasjonalt og internasjonalt.
Juryen har særlig merket seg hvordan hun forener solid faglighet med konkret gjennomføring, og hvordan engasjementet strekker seg langt utover det som forventes av én enkelt psykolog. Arbeidet vitner om en sterk etisk forankring og et tydelig humanistisk perspektiv, der retten til kommunikasjon forstås som grunnleggende for menneskeverd.
I en tid der psykologprofesjonen i økende grad utfordres til å være inkluderende, tverrfaglig og samfunnsengasjert, fremstår årets prisvinner som et forbilde. Hun viser hvordan psykologisk kunnskap kan brukes til å utvide handlingsrommet for enkeltmennesker og styrke fagfeltet både nasjonalt og internasjonalt.
Tidlig i karrieren jobbet Stadskleiv ved Berg gård, og senere Rikshospitalet, hvor hun møtte barn fra hele landet med store tale- og bevegelsesvansker. Mange hadde cerebral parese og behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, ASK.
Dette er Kristine Stadskleiv
Utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo i 1999.
Spesialist i nevropsykologi og klinisk habilitering.
Professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, med særlig oppmerksomhet på nevroutviklingsforstyrrelser.
Arbeider ved Seksjon for nevrohabilitering – barn ved Oslo universitetssykehus.
Arbeider også i Norsk kvalitets- og oppfølgingsregister for cerebral parese, NorCP, ved OUS.
Møtene med barna gjorde henne oppmerksom på hvor lett det er å se vanskene, og hvor vanskelig det kan være å oppdage ressursene.
– Når et barn ikke kan bruke tale til å uttrykke seg, og kanskje ikke har viljestyrt kontroll over annen muskulatur enn øyemusklene, er det veldig lett å få øye på vanskene. Men barna kan ha ressurser som ikke er så enkle å oppdage.
Hun er derfor opptatt av at også de kognitive utredningene må tilpasses barnas forutsetninger.
– Slik får vi dokumentert ressursene deres. Barna må få vist hva de kan, vi voksne kan ikke bare anta at de ikke kan, sier hun.
Om Psykologprisen
Psykologprisen deles ut av Norsk psykologforening og skal hedre psykologer som har gjort en særlig innsats for å synliggjøre og anvende psykologisk kunnskap. Prisen gis til personer som bidrar utover det som forventes, og som viser hvordan psykologien kan spille en rolle i samfunnet.
Hun forteller at de fleste kan bruke stemmen til å formidle det de tenker og mener, men noen har motoriske vansker som gjør det vanskelig eller umulig å snakke. Andre har kognitive utfordringer som gjør talespråk for komplisert, mens noen har en kombinasjon av disse vanskene.
Erfaringen av å sitte på den andre siden
Engasjementet hennes har vokst fram gjennom arbeidet, men det har også en personlig bakgrunn. For 33 år siden ble hun mor til en gutt med et sjeldent syndrom.
– Det går veldig bra med ham nå, men det var noen litt humpete år innledningsvis. Prognosen var usikker da han fikk diagnosen, forteller Stadskleiv.
Sønnen fikk oppfølging fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Det ga henne erfaring med å sitte på den andre siden av bordet i møtene med fagpersonene.
– Alle fagpersonene vil deg vel, men de snakker likevel om alt barnet ditt strever med. Å kjenne på hvordan det var å være mamma i de møtene, var en nyttig erfaring.
Det er erfaring hun har tatt med seg i eget arbeid i møter med barn og familier.
– Jeg prøver å se hele barnet jeg får lov til å jobbe sammen med, og ikke bare det som er utfordrende. Samtidig skal vi selvfølgelig heller ikke bagatellisere vanskene, forteller hun.
Kommunikasjon er en menneskerettighet
For Stadskleiv er muligheten til å kommunisere helt grunnleggende for menneskers psykiske helse, livskvalitet og rett til selvbestemmelse.
– Det å få mulighet til å kommunisere er helt fundamentalt.
Stadskleiv forteller at de i ASK-miljøet legger vekt på at det å få kommunisere er en menneskerettighet.
– Alle fortjener å bli hørt. Derfor må vi tilrettelegge og gi mennesker som ikke kan bruke stemmen, andre måter å uttrykke seg språklig på. Det er det vi kaller ASK.
Hva er ASK?
ASK står for alternativ og supplerende kommunikasjon.
ASK gir mennesker som ikke kan bruke talespråk, andre måter å uttrykke seg språklig på.
ASK kan blant annet omfatte håndtegn og grafiske symboler.
Noen trenger kommunikasjonshjelpemidler fordi motoriske vansker gjør håndtegn vanskelig å bruke.
ASK er språk, ikke bare et hjelpemiddel eller et spesialpedagogisk tiltak.
Barn som skal lære ASK, trenger et språkmiljø der språket brukes gjennom hele dagen.
Retten til å bruke ASK er regulert i barnehageloven § 39 og opplæringslova §§ 11-12 og 19-7.
Hun er tydelig på at ASK er et språk, ikke bare et hjelpemiddel eller et spesialpedagogisk tiltak.
– Det å ha et kommunikasjonshjelpemiddel gjør ikke at barnet eller den voksne lærer seg å bruke språket sitt, hjelpemiddelet gjør like lite som en ordbok for et talende barn som lærer å snakke.
Kommunikasjonshjelpemiddelet er heller ikke selve språket, understreker hun.
– Det er ikke hjelpemiddelet som tenker, akkurat som at det ikke er brillen som ser. De kognitive prosessene foregår i hjernen. Barn som skal lære ASK, trenger derfor et språkmiljø der språket deres blir brukt gjennom hele dagen og i alle situasjoner.
Når andre tar bort språket ditt
Konsekvensene kan bli alvorlige når ASK blir forstått som et valgfritt hjelpemiddel i stedet for personens språk.
– Når ASK ikke forstås som språk, kan andre velge det bort for deg. Det skjer dessverre altfor ofte, eksempelvis når voksne flytter i bolig. Det man i realiteten gjør da, er å ta bort språket til en person.
– Det oppleves som en stor og ufortjent ære, sier Stadskleiv om å få Psykologprisen. Foto: Karine Liland / Psykologforeningen
Uten et tilgjengelig språk blir både selvbestemmelse og sosial deltakelse vanskelig, for ikke å si umulig.
– Du tar bort muligheten til å delta og reduserer personen til en passiv observatør. Derfor er sammenhengen mellom kommunikasjon, psykisk helse og livskvalitet helt opplagt.
Stadskleiv har selv fått henvist ungdommer som har mistet tilgang til kommunikasjonshjelpemidler som tidligere fungerte. Begrunnelsen har vært en antakelse om at store motoriske vansker også innebærer store kognitive vansker.
Hun forteller om en gutt som ble deprimert uten å ha mulighet til å si fra.
Han hadde tidligere kunnet uttrykke tanker, ideer og ønsker gjennom grafiske symboler satt sammen til flerordsytringer. Likevel hadde han i over ett år bare fått velge mellom å leke med en ball og en rangle.
– Dette var en gutt som var interessert i hva som foregikk i samfunnet, i å lære og å få mer kunnskap. Og så var tilbudet han fikk å leke med leker han verken gripe, holde eller kaste, og som lå på et nivå langt under nivået hans.
Saken viser også hvor lett omgivelsene kan begynne å snakke på vegne av personer med store tale- og bevegelsesvansker.
– Vi må sikre at stemmen deres faktisk er forsøkt lyttet til.
Psykiske lidelser må undersøkes
Stadskleiv er også opptatt av diagnostisk overskygging. Det innebærer at nye eller forsterkede symptomer på psykisk eller somatisk sykdom feilaktig blir forklart med personens grunntilstand, i stedet for at det undersøkes som en mulig tilleggsvanske.
– Enkelt sagt handler det om at vi glemmer at det går an at det feiler folk mer enn én ting. Dette virker å være særlig utbredt når en person har en sammensatt funksjonsnedsettelse.
Hun mener psykologer har et særlig ansvar for å være oppmerksomme på dette.
– En person med cerebral parese og lett utviklingshemming kan også utvikle angst, fobi eller depresjon som krever behandling.
– Behandlingen må tilpasses, men personen kan fortsatt ha behov for hjelp i psykisk helsevern, akkurat som andre med alvorlig angst eller depresjon.
Hun opplever at pasienter i barnehabiliteringen for ofte får avslag når de henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP.
– Jeg blir opprørt når jeg ser avslag på behandling av en psykisk lidelse der begrunnelsen er at pasienten har en kompleks funksjonsnedsettelse eller en progredierende lidelse.
Fra 30 til 90 prosent
Arbeidet med å oppdage barnas ressurser har også gitt konkrete resultater. I en studie fra 2008 hadde 29 prosent av barn med cerebral parese gjennomgått en kognitiv utredning.
Stadskleiv var senere med på å utvikle CPCog, en skandinavisk protokoll for utredning og oppfølging av kognisjon hos barn med cerebral parese. Protokollen ble utarbeidet på forespørsel fra brukerorganisasjonene – det at kognisjon skulle følges tettere opp hos barn med CP var et ønske fra foreldre til barn med CP.
Etter at alle landets barnehabiliteringstjenester deltok i et kvalitetsutviklingsprosjekt, viste årsrapporten fra NorCP for 2025 at 90 prosent av barna hadde gjennomgått formell testing.
– Økningen fra 30 til 90 prosent hadde ikke vært mulig uten en formidabel innsats fra psykologene i barnehabiliteringene. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som bidrar.
Kunnskap må forandre hverdagen
Stadskleiv kombinerer klinisk arbeid med forskning, undervisning og metodeutvikling. Det opplever hun som et privilegium.
– Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kunne drive med forskning, men professor emeritus Stephen von Tetzchner sa en gang til meg: «Du må jo ta en doktorgrad.»
Det gjorde hun, og siden har hun fått «smaken» på forskning.
Arbeidet springer ut av pasientgrupper hun har møtt i klinikken, blant annet barn med cerebral parese, behov for ASK, hjernesvulst, barnedemens og skader etter oksygenmangel i forbindelse med fødsel.
– Det å bidra til å framskaffe kunnskap om kliniske grupper jeg har fått følge, kjennes meningsfullt.
Hun opplever det som et privilegium å få jobbe både klinisk og med forskning, undervisning og metodeutvikling. Foto: Karine Liland / Psykologforeningen
Undervisning er en annen viktig del av arbeidet. Ved Institutt for spesialpedagogikk underviser og veileder hun studenter som senere skal møte mennesker med store og sammensatte vansker i barnehager, skoler og PPT.
– Det er lett å se forbindelsen mellom klinisk arbeid med barna, forskning på feltet og undervisning av studentene.
Hun underviser også psykologer i spesialisering. Ett budskap står særlig sentralt:
– Psykologer i habiliteringsfeltet skal ikke bare diagnostisere vansker. Vi må også bidra til å omsette de kognitive testresultatene til praktiske tiltak som er til nytte i hverdagen.
Det er nærheten mellom praksis, forskning og undervisning som kan gjøre kunnskapen virksom, mener hun.
– Gjennom klinikken ser vi behovet for mer kunnskap og metodeutvikling, som tilrettelagt kognitiv testing. Gjennom forskningen får vi satt søkelys på problemstillinger av klinisk betydning. Og gjennom undervisningen får vi spredd kunnskap om tilstander, tiltak og metoder.
Juryen 2026
Hanne Indregard Lind, president i Psykologforeningen og juryleder
Usman Chaudhry, psykolog hos Rask psykisk helsehjelp på Stovner
Linda Berg-Heggelund, generalsekretær i Mental Helse
Maj Egeland Kristoffersen, psykologfaglig rådgiver på Lovisenberg sykehus
Omid V. Ebrahimi, forsker ved University of Oxford
