All makt i denne sal

Av: Håkon Kongsrud Skard, president i psykologforeningen

De aller fleste psykologer er levende opptatt av at beslutninger skal ha et demokratisk grunnlag og at makt ikke skal misbrukes. Men de færreste av oss har et veldig nært forhold til maktfordelingsprinsippet eller de ulike irrgangene i et fungerende demokrati.

Så når vårt øverste maktorgan straks samles til tre høytidelige dager i Sandefjord, er det verdt å stoppe opp og spørre: Hva er rollen til Landsmøtet og hvordan er makten fordelt i Psykologforeningen?

Les: Alt om Landsmøtet 2025

Representasjon og valg

I likhet med Norge som nasjon, er Psykologforeningen basert på representativt demokrati. La oss derfor forsøke oss på noen sammenligninger:

I likhet med norske borgere, velger medlemmene i Psykologforeningen sine representanter basert på geografi. Hver lokalavdeling velger delegater basert på en fordelingsnøkkel, der mindre lokalavdelinger får noen flere delegater per medlem, og disse 100 delegatene utgjør Landsmøtet. Her skal de representere interessene til medlemmene i sin lokalavdeling.

Landsmøtet er i så måte vårt Storting og det lovgivende organet som også vedtar overordnet politikk. Forskjellen er at valget er hvert tredje år i stedet for hvert fjerde og at «sesjonen» varer bare i tre dager i stedet for fire år.

Landsmøtet velger også Sentralstyret, som i denne sammenligningen er å anse som Psykologforeningens regjering. Sentralstyret skal være representativt, men agere som et kollegialt organ uten særinteresser. Styret får tillit av Landsmøtet til å forvalte reglementet i foreningens lover og den vedtatte politikken mellom Landsmøtene, samt utforme ny politikk innenfor lovene og prinsipprogrammet.

Bestiller og utfører

Mellom Landsmøtene driftes Psykologforeningen etter «departementsmodellen». Det vil si at man har en politisk ledelse som bestiller og beslutter politikk, og et sekretariat som utformer utkast til ny politikk og utfører vedtatt politikk. Dette gjør sekretariatet under daglig ledelse av et presidentskap, der generalsekretæren kan sammenlignes med en departementsråd.

I tillegg kan man merke seg at Sentralstyret har valgt å delegere flere oppgaver til utvalg bestående av medlemmer som de selv oppnevner, etter forslag fra lokalavdelingene. Dette gjøres både for å sikre at oppgavene ivaretas av medlemmer med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, men også fordi noen oppgaver er best ivaretatt av medlemmer som ikke må ta hensyn til bredden i Psykologforeningens politikk i form av interessepolitikk, fagpolitikk og samfunnspolitikk.

Dermed kan fagutvalgene eksempelvis tenke ren fagpolitikk. Selv om Sentralstyret sitter med endelig beslutningsmyndighet, gir det utvalgene adskillig makt på sine områder.

Videre har Psykologforeningen lokalt selvstyre som et bærende premiss. På den måten har lokalavdelingene og de lokale tillitsvalgte på ulike arbeidsplasser betydelig handlingsrom i lokale problemstillinger, fagpolitisk og interessepolitisk. Dette er fordi vi mener beslutninger som ikke er på tvers av foreningens vedtatte politikk, best fattes av de som er berørte i saken.

Så hvem har makta i denne foreningen?

Med ujevne mellomrom dukker det opp bekymringer og påstander om hvordan makt og innflytelse er fordelt i foreningen.

De kan være: Presidentskapet har for stor myndighet, Sentralstyret lytter ikke nok til medlemmene, sekretariatet legger for sterke føringer for beslutninger, Landsmøtet har ikke kontakt med samfunnsutviklingen, utvalgene blir for ensidige, eller at lokalavdelingene og tillitsvalgte ikke er tilstrekkelig pådrivere.

Jeg mener at slike beskrivelser ikke gir et dekkende bilde av hvordan foreningen faktisk fungerer, og at de i verste fall kan svekke samarbeidet mellom oss. For meg peker disse utsagnene heller på noen sentrale sannheter.

Den første sannheten er at makten i foreningen er fordelt etter et maktfordelingsprinsipp. Presidentskapet får til lite uten Sentralstyrets tillit og vise versa.

Hele Sentralstyret, inkludert presidentskapet, er avhengig av et kompetent sekretariat som faktisk gjør jobben medlemmene bestiller. Sekretariatet får til lite uten et styre som gir gode føringer, tar betimelige avgjørelser og er bevisst at de har overordnet arbeidsgiveransvar for nevnte sekretariat.

Landsmøtet er avhengig av et sentralstyre som forbereder innkomne saker fra lokalavdelingene godt, og følger opp Landsmøtets vedtatte politikk i de tre neste årene. Sentralstyret er avhengige av Landsmøtet sin tillit. Jeg kunne fortsatt.

Poenget er at ingen sitter med absolutt makt, akkurat som det skal være.

For det andre, så understreker det viktige prinsippet og utøvelsen av fordelt makt, at Psykologforeningen består av helheten. Ingen del er uviktig, fordi vi trenger alle elementene for å fungere godt.

---

– Det er når foreningen klarer å forvalte både faget og medlemmenes interesser til samfunnets beste at også Psykologforeningen og profesjonen er på sitt beste.

---

Tillit og kommunikasjon

For det tredje, så understreker det at hele modellen vår hviler på to premisser som er mye mer sentrale enn vedtekter, organisasjonskart og mandater; nemlig tillit og kommunikasjon.

Medlemmene viser delegatene tillit til å representere dem og delegatene gir tillit til et styre som skal representere alle mellom Landsmøtene. Beslutninger fattes demokratisk. Og at alle medlemmer i sin tur viser tillit til beslutningene fattet i de relevante organene.

Denne tilliten er avhengig av åpen kommunikasjon i åpne fora. For er det noe vi psykologer vet, så er det at både tillit og kommunikasjon er skjøre fenomener som lett bryter sammen. Og uten det så stopper hele foreningen opp.

Så når vårt øverste organ nå skal samles på Landsmøtet med myndighet til å fatte alle beslutninger på medlemmenes vegne, la oss ha åpen kommunikasjon og tillit som rettesnor.

---

– Det norske demokratiet fungerer så godt fordi vi er et tillitssamfunn. Psykologforeningens demokrati fungerer godt når vi er det samme.

---

«All makt i denne sal». Sitatet stammer fra Johan Sverdrup, sentral i begynnelsen av norsk demokratisk utvikling, da han sa i Stortinget; «... i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.

La oss håpe på tilsvarende engasjement fra medlemsdemokratiet på Landsmøtet i Sandefjord.

Godt Landsmøte!