Arbeidsmarkedet for psykologer synes å ha blitt trangere det siste året, men behovet for psykologtjenester er ikke mindre enn før.
Økt antall psykologer og mindre vekst på de største arbeidsplassene våre skaper bekymringer. Jeg tror likevel det er store muligheter. Det ville være et merkelig valg å utdanne stadig flere psykologer samtidig som vi aksepterer ventelister, manglende kommunale psykologtjenester og udekkede behov blant eldre.
Når Norge får stadig flere psykologer, bør ambisjonen være å bruke dem for å løse disse samfunnsutfordringene. Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om Norge har bruk for alle psykologene som utdannes. Spørsmålet må være hvordan vi velger å ta kompetansen deres i bruk.
Flere tillitsvalgte og enkeltmedlemmer forteller at arbeidsmarkedet for psykologer har endret seg. De forteller om lengre søkerlister og at det er vanskeligere å få jobb. Dette gjelder ikke bare de store byene, også steder der det tidligere har vært lett å få jobb opplever økt konkurranse.
Vi har ikke statistikk og tall som viser at arbeidsledighet er et problem hos psykologer, men det er grunn til å tro at det tar lengre tid for nyutdannede å få sin første jobb. De som da vil ha størst utfordringer med å finne jobb, er psykologer på lisens, det vil si psykologer som har tatt utdannelsen i utlandet. Også i privat sektor blir konkurransen større.
Det er verdt å skille mellom behov og etterspørsel.
Det er ikke blitt færre pasienter i psykisk helsevern og vi har mye vi kan gjøre bedre innen forebygging og inkludering i skole og arbeidsliv.
Etterspørselen etter psykologarbeidskraft styres av økonomiske rammer og politiske prioriteringer. Helseforetak og kommuner har strammere økonomi og mindre rom til å ansette. Den største arbeidsgiveren for psykologer er helseforetakene, og flere foretak har innført ansettelsesstopp eller andre begrensninger for å få kontroll over økonomien. Det gjør at det lyses ut færre stillinger.
Mange kommuner har dessuten stram økonomi. Psykologtjenester kuttes raskt når lovpålagte tjenester må prioriteres.
I Helsepersonellplan 2040 anslås det at Norge vil mangle 42 000 helsearbeidere i 2040. Det meste av mangelen gjelder sykepleiere og helsefagarbeidere, som utgjør 39 000 av disse.
For de andre gruppene er bildet mer variert. Statistisk sentralbyrå sine prognoser peker mot mangel på bioingeniører, helsesekretærer, vernepleiere, jordmødre, radiografer, tannleger og fysioterapeuter. Prognosene anslår samtidig et overskudd av psykologer, leger, ergoterapeuter og tannpleiere. Dersom beregningene slår til, vil dette kunne gi et annet arbeidsmarked enn det profesjonen har vært vant til. Samtidig har tidligere spådommer om overskudd på psykologer ikke slått til. Psykologene har vært ettertraktet på arbeidsmarkedet.
Til tross for prognoser om overskudd av psykologer, har det blitt startet to nye profesjonsstudier i år. Det blir i dag gitt autorisasjon til rundt 500 psykologer hvert år, som er nær en dobling på 20 år.
Mellom en fjerdedel og tredjedel av nye norske psykologer har tatt utdannelsen i utlandet. Derfor er det fornuftig at en prøver å utdanne en større andel i Norge. Interessen for faget er svært stor, og det er langt flere søkere enn studieplasser.
Det er knyttet usikkerhet til prognosene om overskudd på psykologer. De forteller ikke noe om hvor stor viljen er til å satse på tjenestene der psykologene jobber. Tidligere prognoser tydet på at veksten i spesialisthelsetjenesten skulle stoppe opp. I stedet har tjenestene vokst kraftig. Hvis helsetjenestene vokser mer enn antatt kan det også endre behovet for psykologer. I tillegg er det politisk flertall for å forsterke opptrappingsplanen for psykisk helse. Det burde bety noe.
Eldre er en gruppe som bruker psykologtjenester mindre enn resten av befolkningen. Her er det store udekkede behov, og det finnes betydelige muligheter for å utvikle tjenestene videre.
Det er også viktig å ha en bred forståelse av hva psykologkompetanse kan brukes til. Psykologer bidrar på langt flere arenaer enn i spesialisthelsetjenesten.
Likeverdige tjenester til hele landet er en ambisjon som kan oppnås når det er balanse mellom tilbud og etterspørsel. Mange kommuner har i dag ikke tilknyttet psykolog selv om det er lovpålagt. Med politisk vilje til å prioritere dette, kan flere psykologer få jobb i kommunene.
Privat sektor har dessuten økt de senere årene, og er den nest største sektoren for psykologene. Her vil mange som ikke får hjelp i det offentlige henvende seg. Det er også en sektor som er ganske sammensatt og variert. Uavhengig av hvem som styrer Norge, er det sannsynlig at privat sektor vil vokse.
Samfunnet har behov for en styrket opptrappingsplan for psykisk helse. Diskusjonen bør derfor handle mindre om overskudd av psykologer og mer om hvordan vi skal bruke dem til å styrke tjenestene.