Hanne Netland Simonsen, spesialist i barne- og ungdomspsykologi
Hva er vanlige reaksjoner på vold i nære relasjoner? Og hvorfor kan det kreve mye å bryte ut av et voldelig forhold?
Alle voldsutsatte kvinner og menn trenger et hjelpetilbud.
Forskningen i Norge og internasjonalt er imidlertid tydelig på at kvinner i størst omfang utsettes for den alvorlige og livstruende volden der liv og helse er i fare.
Denne artikkelen vil ta utgangspunkt i kvinners situasjon.
Det har vært flere undersøkelser om omfanget av seksuell vold i Norge de siste tiårene.
Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) har foretatt flere større undersøkelser om omfanget av vold og seksuelle overgrep i den norske befolkningen, den første i 2014 og den nyeste som ble presentert i 2023.
I den nasjonale undersøkelsen har man spurt nærmere 5000 nordmenn direkte om de har vært utsatt for vold, voldtekt og overgrep.
All seksuell omgang med barn under 14 år er voldtekt. Det gjelder også enkelte seksuelle handlinger.
Kilder: Dinutvei.no/Politiet.no
Over 50 % flere kvinner rapporterte at de hadde opplevd voldtekt ved makt og tvang i den nyeste undersøkelsen. Fordi forskerne i 2023 hadde tatt med sovevoldtekter i tallene, var de ikke direkte sammenlignbare med undersøkelsen i 2014.
Funnene fra denne undersøkelsen viser at vold og overgrep fremdeles er et alvorlig samfunnsproblem i Norge.
Omfanget er høyt i befolkningen, og kvinner er særlig utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner og seksuell vold.
Kilde: NKVTS.
NKVTS-undersøkelsen fra 2014 viste at at like mange menn - 16,3 prosent- som kvinner - 14,4 prosent - rapporterte om mindre alvorlig partnervold noen gang i løpet av livet som for eksempel å ha blitt kløpet, klort, lugget eller slått med flat hånd.
Langt flere kvinner enn menn hadde vært utsatt for alvorlig partnervold som å bli sparket, tatt kvelertak på eller banket opp.
To tredjedeler av både kvinner og menn som var utsatt for alvorlig partnervold var også utsatt for kontrollerende atferd fra partner.
Les også: Barn og traumerMange voldsutøvere vil forklare volden ved å fremstille partneren som provoserende og vanskelig å leve med. Også mange voldsutsatte vil akseptere en slik forklaringsmodell.
En slik forståelse av vold i nære relasjoner undergraver sannheten om at volden er utøverens ansvar. Den undergraver også at vold er alvorlig og farlig.
Mange utsatt for vold i parforholdet, opplever å ikke bli trodd og kan føle seg ansvarliggjort for volden partneren deres utøver. Noen betviler også sin egen virkelighetsoppfatning.
God kunnskap om normale reaksjoner på vold er viktig, for å forstå hva den voldsutsatte trenger, og for å kunne gi adekvat hjelp.
Les også om utøvere av vold i nære relasjonerNår vi utsettes for vold, er vi først og fremt orientert mot å sikre overlevelse.
Typiske reaksjoner er uro, skvettenhet, nummenhet, forstyrret tidsopplevelse, fokusert oppmerksomhet og selektiv persepsjon.
Mange mennesker utsatt for vold utvikler på sikt symptomer på posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD), angst og/eller depresjon.
Les om traumer, PTSD og behandlingVi mennesker reagerer med urinstinkter i møte med trusler eller fare.
Biologisk sett øker kamp- eller fluktresponser sjansene våre for å overleve fordi de setter oss i stand til å handle raskt.
En voldsutsatt som har et aktivert kamp- eller fluktsystem, vil være anspent, vár på omgivelsene og vil kunne virke oppjaget og urolig.
Hun eller han vil også kunne streve med å følge logiske sammenhenger, planlegge, tenke ”fornuftig” og ta imot beskjeder.
I mange situasjoner er imidlertid verken flukt eller kamp mulig. Mange voldsutsatte forteller at de først kjempet mot, men ga opp da de skjønte at faren dermed økte.
I slike tilfeller aktiveres frys- og underkastelsesreaksjoner hos den voldsutsatte.
Frysresponsen kan sammenlignes med reaksjonen dyr har når de ”spiller død” for å bli minst mulig skadet hvis de utsettes for jakt. Underkastelsesresponsen sikrer at skadeomfanget begrenses.
En vanlig reaksjon på vold kan være dissosiasjon. Dissosiasjon innebærer at den aktive, tilstedeværende oppmerksomhet kobles ut, og at oppmerksomheten splittes.
Dissosiasjon er en konsekvens av at vi ikke klarer å ta voldshendelsen inn over oss; den overskrider vår mentale kapasitet. Minnene fra hendelsen blir fragmenterte og blir dermed ikke del av den ”vanlige” hukommelsen.
Deler av den er tydelig, andre deler utydelige eller vanskelig tilgjengelig. Dissosiasjon beskytter oss mot overveldende sanseinntrykk, men den kan også bli en belastning.
Informasjonen og inntrykkene er ikke borte; de er ”lagret” andre steder i kroppen og hjernen enn de delene vi bruker når vi henter frem dagligdagse opplevelser.
Den voldsutsatte kan oppleve å ”huske dårlig” eller klarer ikke plassere de ulike hendelsene i tid. Den voldsutsatte kan virke ”uberørt”, selv etter svært alvorlige hendelser.
I samtaler vil man kunne oppleve at voldsutsatte blir fjerne, kan bli vanskelig å få kontakt med og har problemer med å følge med på det som blir sagt. Dette er normale reaksjoner på unormale hendelser.
Les: Dissosiasjon og dissosiative lidelserI litteraturen er det på flere måter belyst hvordan mennesker kan brytes ned under vold, fornedrelse, overgrep og tortur, og at dette kan ha alvorlige konsekvenser for selvbilde, identitet, følelser og atferd.
Den amerikanske psykologen Leonore Walker beskrev i 1984 hvordan kvinner som hadde blitt utsatt for langvarig og alvorlig voldsadferd led av lavt selvbilde, apati og hjelpeløshet, depresjon og andre mentale lidelser.
Walker brukte begrepet; "lært hjelpeløshet" for å forklare hvorfor så mange voldsutsatte kvinner ikke forlater voldsutøveren.
Alvorlig voldsutsatte mennesker kan opptre på måter som «sett utenfra» kan synes merkelige. Noen kan være veldig opptatt av at de selv har ansvaret og skylden for volden.
Walker hevder at dette er et resultat av en form for "hjernevask" hvor opplevelse av virkeligheten er blitt formet og forstyrret i forholdet gjennom vold og psykologisk nedbrytning.
Flere av de voldsutsatte kan fremstå som relativt likegyldige og følelsesflate eller frakoblet, spesielt i lys av hva de har blitt utsatt for. Dette kan sees på som en form for "bedøvelse" av seg selv for å orke å gå gjennom hverdagen.
Voldssirkelen beskriver hvordan mange kvinner opplever at volden i et parforhold går i syklus.
Etter den første voldsepisoden i et forhold opplever kvinnene ofte at volden etterfølges av noen ”hvetebrødsdager”, der utøveren kan være angrende, love at det aldri skal skje igjen, og kan vise kjærlighet og hensyn.
Denne perioden kalles gjerne reparasjonsfasen, og den kan variere i lengde. Noen beskriver at denne perioden blir kortere og kortere, og at volden blir mer alvorlig.
Etter en periode med ro og noe mer trygghet, opplever mange av kvinnene at spenningen øker, kalt spenningsfasen.
Voldssirkelen er noe også barna som lever med vold i familien kjenner seg igjen i. Barna blir også en del av voldssirkelen, og finner sine overlevelsesstrategier.
I spenningsfasen beskriver kvinnene og barna ofte at de merker at det er noe som bygger seg opp. Mannen kan blant annet virke mer irritabel, mer oppfarende, mer kritisk og/eller mindre villig til å se sitt bidrag til krangler. Kvinnene og barna beskriver hvordan de i denne perioden bruker ulike strategier for å roe ham ned.
Ofte fortsetter spenningen likevel å bygge seg opp, og mange av kvinnene og barna beskriver at de opplever denne perioden som svært belastende fordi de går på ”eggeskall” og venter på ny vold, de vet bare ikke når den kommer.
Det er i denne fasen noen beskriver at de kan velge å «provosere” mannen bevisst fordi de ikke orker å gå rundt i spenningen, de orker ikke vente, orker ikke være på vakt, orker ikke lenger å passe på hva de sier og gjør.
Når den fysiske volden har skjedd vet de at de kan slappe av litt til det bygger seg opp på ny. Samtidig er den psykiske og latente volden til stede hele veien.
For kvinnen og barna går all energi med på å forholde seg til disse fasene.
Møte med voldsutsatte preges av at mange strever med ambivalens.
Den voldsutsatte kan i det ene møtet fortelle om volden og at hun ser at barna lider under dette. To uker senere kan situasjonen være snudd, og den voldsutsatte kan komme og fortelle at "nå går det fint hjemme hos oss".
Det å bli utsatt for alvorlig vold i et parforhold, er så overveldende at ønsket om å beskytte og ta vare på barna kan for en del voldsutsatte komme på kollisjonskurs med behovet for å beskytte seg selv for å overleve mentalt og fysisk.
En del voldsutsatte vil trenge hjelp for å gjenopprette fokuset på barna og deres behov og sikkerhet.
Å bryte ut av et forhold preget av vold, kan kreve svært mye. For mange er dette en lang prosess.
I utgangspunktet er det viktig å ha med seg at en kvinne utsatt for vold ikke blir i forholdet fordi hun er en spesiell type kvinne, men fordi hun har blitt utsatt for noen ekstreme erfaringer som skaper bestemte bindinger og hindringer.
Det er sterke psykologiske mekanismer som inntreffer når man blir utsatt for fare i en relasjon der man skal kunne søke trygghet og kjærlighet. Disse mekanismene kan bidra til at det er vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold, i tillegg til de vanlige faktorene som gjør det vanskelig å bryte ut av forhold for alle mennesker.
Flere som er utsatt for partnervold forteller om håpet knyttet til endring og drømmen om at partneren en dag skal bli voldsfri, eller bli som da paret først møttes.
En del voldsutsatte forteller at de blir i forholdet for å få en oppreisning. Den ønskede form for oppreisning er da gjerne at han tar ansvar for hva han har gjort, og viser endring.
Noen voldsutsatte blir i forholdet på grunn av redselen for at truslene og volden mot dem og deres kjære vil bli enda mer alvorlig dersom de bryter ut.
Vi vet at kvinner er spesielt utsatt for vold i bruddsituasjonen.
En del menn truer med enda mer alvorlig vold dersom hun forlater ham. Her kan også trusler om selvmord og trusler om ikke å få se barna være en del av den psykiske volden kvinnen lever i.
I noen tilfeller vil det å bryte ut av forholdet faktisk innebære fare for å bli drept. Det er viktig å forstå at det kan ligge helt konkrete sikkerhetsmessige grunner til å bli hos en mann som utøver vold.
dinveiut.no er Nasjonal veiviser ved vold og overgrep, og har samlet en oversikt over hjelpetilbud for voldsutsatte.
Mange sier at de frykter at partneren kunne gjøre noe med barna dersom de ikke er til stede.
Andre kan beskrive at de ikke kan forlate partneren fordi barna trenger en far, og at det å bryte ut av forholdet kan oppleves som et svik mot barna.
Det kan være bedre å bli, og dermed ha en viss kontroll over barnas situasjon, enn å bryte ut og ta sjansen på å måtte sende barna fra seg til en mann hun ikke stoler på, er redd for, og som har truet og skadet henne.
Noen voldsutsatte beskriver presset fra øvrig familie på å holde sammen som par til tross for volden så stort, at muligheten for å gå fra partneren for noen kan virke svært begrenset.
En del kvinner fra storfamilie-kulturer kan fortelle om skammen man som skilt kvinne ville påføre hele familien.
Andre kvinner kan fortelle om den økonomiske og sosialt vanskelige situasjonen et brudd ville medføre. Dette gjør at det å bryte ut av forholdet kan oppleves svært vanskelig.
Skammen over å bli utsatt for vold, og den psykiske smerten og isolasjonen det ofte medfører, kan bidra til at den voldsutsatte velger å bli i forholdet.
For mange er det et stort tabu å fortelle at en blir utsatt for vold.
Flere beskriver at volden er en hemmelighet man har levd med i mange år. Dette bekrefter også mange barn som lever med vold i familien.
Ingen skal finne seg i vold fra en partner. Vold dreper kjærlighet.
Vår erfaring er at den som utsettes for vold og barna som lever med vold i familien, trenger å snakke med noen de kan være trygge på.
Dette kan være en i familie, en venn, fastlegen, helsesøster, psykolog, familiekontor eller andre.
Hvis faren er akutt vil det beste være å ringe politiet og oppsøke det lokale krisesenteret.
Der kan de også støtte og hjelpe den voldsutsatte til å finne videre hjelp og tiltak for å beskytte henne og barna.
De vil også kunne gi råd til den voldsutsatte om hjelpetilbud hvor man kan finne ut av vanskelige tanker og følelser i forhold til det som har skjedd.
Politi og barnevern er også viktige hjelpeinstanser som kan kontaktes. De har økt sin kompetanse om vold i nære relasjoner de senere årene.
Vold er farlig, og mange mennesker blir alvorlig skadet eller dør som følge av familievold hvert år i Norge.
Alarmtelefonen for Barn og Unge (116 111) er en døgnåpen telefonlinje for Barn og Unge som lever med vold/utsettes for vold/ overgrep, eller ikke får den omsorgen som alle har krav på.
Nettsiden dinutvei.no er også en nyttig nettportal om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep som driftes av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Voldsutsatte kan ha behov for hjelpetilbud knyttet til sikkerhet, egne traumereaksjoner, gjenreisning av omsorgskapasiteten og tryggheten i hverdagen, medisinske forhold, praktiske utfordringer, grensesetting, avlastning og bevisstgjøring på hvordan barna er blitt påvirket av volden.
Svært ofte vil en trenge hjelp fra flere. Noen trenger beskyttelse. Dette kan krisesenter og politi hjelpe med. Fastlegen eller sykehus kan dokumentere skader.
Relevante hjelpetilbud å kontakte kan være:
Fastlegen, helsesøster, familievernkontor, barnevernet, distriktspsykiatriske senter (DPS), kommunepsykolog, privatpraktiserende psykologer, Alternativ til Vold har kontor flere steder i landet , Senter for Krisepsykologi i Bergen , Modum Bad Traumepoliklinikk og dinutvei.no.
Mange familievernkontor i Norge har i de senere årene lagt spesiell vekt på kompetanseøkning knyttet til tema vold i familien. Flere kontor driver grupper og behandlingsopplegg for både voldsutsatte og -utøvere. Barnevernet i Norge har også styrket sin kompetanse om vold i nære relasjoner, og om barn som lever med vold i familien.
Det kan også være aktuelt å ta kontakt med krisesenter eller ovegrepsmottak. Krisesentrene tilbyr ikke kun akutthjelp. Krisesentrene kan også fungere som en rådgivningsinstans og har et samtaletilbud som kan benyttes av kvinner som ikke bor på sentrene.
Fortsatt har ikke Norge et godt nok utbygd tilbud til voldsutsatte og barn som lever med vold i familien. Dette bør være et viktig satsningsområde fremover.
Oppfordringen er å ikke stå alene, men oppsøke hjelpeapparatet som finnes.
