Hopp til hovedinnhold

Hva er kroppspress?

KariAnne Vrabel, spesialist i voksenpsykologi, PhD/forsker

Hva er kroppspress, og hvordan stå imot? Det er mulig å ikke la oss styre av trange rammer for hvordan vi bør se ut.

Samfunnsproblem

Vi har i uminnelige tider vært opptatt av hvordan kroppen skal se ut ifra definerte normer. I dag er disse normene svært trange og smale. Det beskrives som et samfunnsproblem at normene bidrar til å glorifisere det å være tynn og muskuløs. 

Når dette skaper tanker, følelser og opplevelser av ikke å se bra nok ut, at man er unormal eller har feil og mangler, kan en føle seg utsatt for kroppspress.

Hva er kroppspress?

  • Opplevelsen av at kroppen skal se ut på helt bestemte måter
  • Presset kan komme fra flere kilder som sosiale medier, reklame, media, TV, film, sosiale medier og forbedringsindustrien
  • Dette kan være markedsførere av ungdomsprodukter, klær, sminke, treningstimer, kosttilskudd og annet

Vi blir også påvirket av andre mennesker, spesielt de som står oss nærmest. Venner og familie kan bidra til å skape press, nettopp fordi vi verdsetter disse menneskene, bruker mye tid sammen med dem og på den måten utvikler felles erfaringer, verdier og holdninger. 

"Falsk" virkelighetsoppfatning

Gjennom medier og forbedringsindustrien blir vi pådyttet en «falsk» virkelighetsoppfatning av hva som er en normal, ønskelig og oppnåelig kropp.

I tillegg blir det å ha en kropp som ser ut på en bestemt måte assosiert med en del karaktertrekk som er ønskelig, f.eks suksessfull, hardtarbeidende, populær, vakker, sterk eller disiplinert. 

Vår verste indre kritiker

Å være tykk kan bli assosiert med å være lat, svak og mangle viljestyrke. På denne måten er ikke det å være tynn, tykk eller muskuløs en ren deskriptiv beskrivelse på linje med å være høy eller rødhåret. Det blir indikatorer på karakter som vi kanskje kjenner at vi ikke har, men ønsker oss.

Over tid kan det være at vi identifiserer oss så mye med denne smalen måten og oppfatte kropp på, at vi blir vår verste indre kritiker. For å håndtere dette presset, kan man enten bli veldig opptatt av kroppen eller unngå å forholde seg til den. 

Er jeg for ..?

Når man er kroppsopptatt, legger man gjerne merke til alle småfeil som ingen andre legger merke til. Man står og pirker på alt, gransker seg, speiler seg masse, kjenner etter på kroppen om den har endret seg, sammenligner seg hyppig med andre eller veier seg ofte. Kanskje flere ganger om dagen.  

Man spør seg selv ofte: "Er jeg normal?", "Er jeg for tykk?", "Er jeg for tynn?", "Har jeg for lite muskler?»  

Kroppsunngåelse kan komme til utrykk ved at en for eksempel kler av seg i mørket, unngår å se på kroppen eller deler av den, skjuler seg med klær som kamuflerer eller bevisst unnlater å lytte eller kjenne på kroppens signaler.

Ofte trekker en seg unna mennesker en egentlig har behov for å være nær.

Hvem er utsatt?

De som er mest utsatt for dette presset, er  unge mennesker. De er i en fase i livet hvor de ikke har kontroll over vekst og utvikling.

Dessuten forsøker de å finne ut hva som skal til for å passe inn og lykkes i voksenlivet. 

Kvinner mest selvkritiske

Kvinner er langt mer kritiske til seg selv enn menn er. Dette gjelder for alle alderstrinn.

Forskning tyder på at dette begynner allerede før puberteten setter inn. Dette henger nok sammen med at kvinners roller er snevrere og strengere definert enn menns roller.

Dessuten ligger kroppsidealet for kvinner lengre unna en gjennomsnittlig kvinnekropp, enn hva som er tilfellet for menn. Dette fører til at kvinner opplever en større diskrepans og dermed er mer misnøyde med sitt utseende sammenlignet med menn. 

Denne misnøyen med egen kropp er nå så vanlig at det blir kalt "normativ misnøye". Det er uvanlig å finne en kvinne som er fornøyd med eget utseende. 

Les også: Ungdom - Er jeg normal?

Gutter mer selvkritiske

Flere studier har vist at kroppspresset har økt i omfang og styrke, også for gutter og menn. Fokuset på muskler og sixpack er blitt større.

Muskelfokus kan ta sykelige former, og vi hører om økt forekomst av megareksi, et usunt oppheng i muskler. Normalt veltrente gutter får en forestilling om at de er pinglete. 

Spørsmålet er hva det er som får noen til å oppleve et sterkt press, mens mange ikke gjør det? Her berører vi nok balansen mellom samfunnsmessige forhold på den ene siden og individualpsykologiske forhold på den andre siden. 

Risikofaktorer

Studier har definert tre risikofaktorer for å oppleve ekstra press:

  • Man gjør kropps-idealet som eksisterer i samfunnet til sitt eget. Man er sannsynligvis mer interessert i å nå et ideal som man tror på og identifiserer seg med, enn noe man har en avstand og skepsis til.
  • Man har i utgangspunktet høy grad av kroppsmisnøye. Sammenligningen med andre blir mer destruktiv fordi man teoretisk sett er lenger unna sitt ideal enn de som er fornøyd med kroppen sin.
  • Mangel på sosial støtte. Hvis man føler seg akseptert, verdifull og støttet fra familie og venner, er man mer motstandsdyktig overfor direkte og indirekte beskjeder om at man kroppslig sett ikke er bra nok.  

Hvilke konsekvenser kan det få?

Når vi blir presset til å ha en kropp definert ut fra strenge normer og regler, blir vi fortalt at disse kroppene er oppnåelige, normale og ønskelige på tross av at de kanskje ikke er det. 

Når vi ikke når opp til disse idealene, kan vi utvikle en opplevelse av å ikke nå opp, sterk misnøye og få en følelse av utilstrekkelighet.

Jo mer vi studerer perfekte bilder av andre, og ser på oss selv for å gjenkjenne disse idealiserte karakteristikkene uten å finne dem, jo verre vil vi føle og tenke om oss selv.

Studier viser at denne misnøyen er forbundet med alvorlig uhelse og øker risikoen for spiseforstyrrelser, depresjon, lav selvfølelse, konsentrasjonsproblemer og andre psykologiske plager.

For å løse disse vanskene, kan man begynne å tøye grensene for å endre på kroppen etter idealene og kanskje ty til ekstreme metoder som misbruk av trening, bruk av preparater som fremmer muskelvekst, ekstrem slanking og plastisk kirurgi.

Les også: Hva er selvfølelse?

Barriere for engasjement

I tillegg til disse vanskene er det slik at over-opptatthet av kroppen som objekt og det store endringsprosjektet knyttet til kroppen, blir en barriere for engasjement, og styrende for det vi retter oss mot i verden.

Våre ressurser bindes opp til å forstå oss selv utfra kroppen, fremfor samfunnsengasjement, mestringsglede, relasjoner og egenskaper.

Dette marginaliserer sjølve livet. Ingenting annet betyr noe. Det finnes andre viktigere ting i verden å beherske som går tapt i denne over-opptattheten.  

Hva kan man gjøre selv for å stå imot?

Man kan tenke at vi er på det desidert friskeste når vi ikke gir kroppen for stor oppmerksomhet. Det store overordnede målet må være å glemme kroppen som objekt og finne frihet i møte med verden omkring.  

Vi kan selvfølgelig være nok opptatt av kroppen til at vi tar sunne beslutninger. Det er god selv-bevarelse å trene og spise sunt for å ha energi, overskudd og føle seg vel.

Men poenget er at vi ikke skal bli så bekymret at vi er villig til å ta i bruk enhver metode – funksjonell eller destruktiv – for å oppnå ønsket kroppsfasong. Så er spørsmålet hvordan vi skal få til dette.

Vær kritisk til kroppspresset

Vi kan ikke stoppe sosiale medier eller markedskreftene som tjener på at vi er misfornøyde med oss selv. Men ved at vi forstår mer av og blir mer kritiske til det vi ser og hører, er det håp om at flere klarer å gi blaffen i kroppspresset. 

Over alt kan en finne råd om kosthold og trening fra bloggere og selvutnevnte eksperter som egentlig ikke har kompetanse, men som først og fremst ønsker å promotere seg selv eller andre produkter.

Mange av rådene er helseskadelige, og vi må avsløre triksene som brukes av media i fremstillingen av disse idealene, som retusjering. 

Still spørsmålet: Hva lar jeg vurderingen av meg selv hvile på? 

Noe av det problematiske ved å bruke koppen som en arena for å fremme selv-verdi, er at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Kroppen er mer eller mindre noe vi må akseptere, gitt fra naturens side, noe vi ikke kan gjøre noe med , samme hvor høyt vi ønsker det. 

Vi må også spørre oss hva som blir konsekvensene over tid av å identifisere oss med dette kropps-presset. Hva ønsker vi å oppnå når vi blir eldre for eksempel? Er det viktigere å ha flat mage enn å få barn?

Husk at kilo og gram i seg selv, ikke forteller oss noe  meningsfylt om kroppen som helhet eller vår helse.

Slutt å sammenligne deg med andre:

Først og fremst fordi vi ikke får kontakt med vår egen kropps behov og evner ved å sammenligne den med en annen. Men mest av alt fordi vi har en tendens til å velge ut en snever, liten representativ gruppe som sammenligningsgrunnlag.

Vi velger gjerne ut de som er høyere, tynnere, smalere, yngre, enn oss. Lekegrinden blir veldig liten. Da overser vi at verden består av en mangslungen gjeng.

Vær sosial:

Vær sammen med andre og gjerne med andre som har et sunt forhold til mat, aktivitet og deres kropper. 

Vær oppmerksom på at fordommer:

De kan være knyttet til størrelse, utseende og kropp er en form for diskriminering på lik linje med all annen diskriminering. Form og størrelse er IKKE indikatorer på karakter, moral, intelligens eller suksess.

Sunne kropper kommer i mange fasonger og størrelser. Fysiske karaktertrekk sier veldig lite om hvem jeg er som person og definere meg ikke som person. 

Foreldre er viktige rollemodeller:

Foreldre kan bidra ved å prøve å redusere fokus på kropp og utseende, og i stedet fokusere på helse og hvordan kroppen fungerer.

Det er viktig å rette oppmerksomheten på å øke mestringsfølelsen på andre dimensjoner av deres selvbilde som for eksempel det å være en god venn, flink på skolen eller i idrett, slik at utseende ikke blir en så sentral del av identiteten. 


Når bør man søke hjelp?

Det er normalt at tanker og følelser om egen kropp og opplevd kroppspress i perioder kan svinge. Men blir du så opptatt av kroppen din at det begynner å styre livet ditt, begrenser livsutfoldelsen og livskvaliteten din, bør du søke hjelp. 

Hva slags hjelp kan man da få?

Det finnes mange telefontjenester og nettsider hvor du kan få råd, veiledning og noen å snakke med. De fleste er drevet av humanitære og frivillige organisasjoner. Både telefontjenestene og nettsidene er som regel bemannet av frivillige som har fått opplæring, ulike fagpersoner eller brukere og pårørende med erfaringer. Det kan være Mental Helses Hjelpetelefon, Kirkens SOS, Rådgivningstjenesten for spiseforstyrrelser og Spiseforstyrrelsesforeningen.

Du kan også ta kontakt med en helsesøster enten på skolen eller på helsestasjon for ungdom, med fastlegen din eller noen fra kommunen der du bor som arbeider med psykiske helsetjenester. Noen kommuner har psykolog en kan henvende seg til. 

Har du behov for spesialisert, intensiv psykoterapi må du ha hjelp av din fastlege for å bli henvist til en poliklinikk (DPS) eller privatpraktiserende psykolog.

Les om fler livsutfordringer