Hvordan snakke med barn om følelser?

 

Det fins ikke noe entydig svar på hvordan foreldre bør snakke med barn om følelser. Barn er forskjellige og det er foreldre også. Ikke minst er det store kulturelle forskjeller.

De siste 20 åra er det imidlertid forsket mye på samtaler om følelser i familier. Vi vet nå en del om hvordan foreldreatferd påvirker barns emosjonelle kompetanse. Dette omtales i faglitteraturen som emosjonssosialisering.

 

"

Barn med høy emosjonell kompetanse ser ut til å klare seg bedre både hjemme og på skolen

"

Emosjonell kompetanse defineres som evne til å utrykke følelser, evne til å forstå følelser og evne til å håndtere eller regulere følelser (Denham et al., 2003).

Barn med høy emosjonell kompetanse ser ut til å klare seg bedre både hjemme og på skolen. Selv om andre voksne (for eksempel lærere) og venner også spiller en vesentlig rolle i utviklingen av barns emosjonelle kompetanse, er foreldre den viktigste påvirkningen tidlig i barns liv. Etter hvert som barn blir eldre, blir også venner og lærere viktige støttespillere.

I faglitteraturen skilles det mellom hovedsakelig tre ulike måter barn lærer om følelser på:

  • For det første lærer barn om følelser gjennom måten foreldre reagerer på når barnet uttrykker følelser.
  • For det andre lærer barn om følelser gjennom foreldres prat om følelser i familien.
  • For det tredje lærer barn om følelser gjennom måten foreldre selv utrykker følelser på .

Når lille Ole faller og slår seg, reagerer vi ofte umiddelbart med å si «opp igjen». Ingen grunn til å gråte over spilt melk. Vi ønsker å hjelpe barnet vårt videre og oppmuntrer barnet til å reise seg opp igjen. Vi ønsker ikke at Ole skal oppleve det som negativt å ta sine første steg. Derfor oppmuntrer vi ham videre. Opp igjen, sier vi med et stort smil om munnen. Vi kan spare gråten til senere. Som om gråt er noe vi må sette av på en egen konto til de virkelig store sorgene i livet (Gottman & Declaire, 1997). Vi glemmer imidlertid ofte at lille Ole trenger litt tid på å tørke tårene på fanget til mamma eller pappa før han løper videre.

I vår iver etter å hjelpe lille Ole videre glemmer vi å sette ord på følelsene. Små knall og fall er ikke noe å lage stort drama over, med utgjør til sammen en rik kilde til informasjon om følelser som barn kan lære av.

Hører lille Ole «opp igjen» hver gang han er faller og slår seg, signaliserer vi at smerten ikke er noe å ta på alvor. Dersom «opp igjen»-strategien blir en generell måte vi forholder oss til barns følelser på, så går barna glipp av informasjon om følelser og om hvordan han/hun selv kan håndtere egne følelser. «Opp igjen» eller avledning er kun én av mange strategier lille Ole trenger å lære for å håndtere følelser.

 

"

Små barn trenger mye hjelp fra foreldrene for å kunne håndtere egne følelser 

"

Små barn trenger mye hjelp fra foreldrene for å kunne håndtere egne følelser. Etter hvert som barn blir eldre, blir de i stadig større grad i stand til å håndtere følelsene sine selv. Det er mange faktorer som bidrar til denne emosjonelle utviklingen. Foreldreatferd er én av mange viktige brikker i dette puslespillet. 

Barn lærer om følelser gjennom måten foreldre reagerer på i møtet med barnets emosjoner. Forskerne skiller grovt sett mellom to ulike måter foreldre reagerer på i møte med barns følelser: Støttende og ikke-støttende. Et eksempel på en støttende reaksjon er å anerkjenne og sette ord på følelsen. Et eksempel på en ikke-støttende reaksjon er å aktivt eller passivt overse barnets følelse. Mange velmenende foreldre unngår å snakke om følelser i håp om at følelsen skal forsvinne av seg selv. Andre kan innta en mer aktivt straffende holdning i møte med barns følelser. For eksempel ved å si: «Store gutter gråter ikke» eller «Hvis du griner får du ikke lørdagsgodt!

Dersom foreldre reagerer på en støttende måte i møte med barns følelser (for eksempel tristhet) lærer barnet (minst) tre ting:

  • At den følelsen jeg nå kjenner på er tristhet
  • At gråt er en akseptabel måte å utrykke tristhet på
  • At jeg kan få hjelp til å håndtere følelsen ved å søke støtte hos andre (for eksempel mamma og pappa).

Barnet opparbeider seg med andre ord en emosjonell kompetanse.

Emosjonsveiledning

Emosjonsveiledning er ifølge Gottman, Katz, and Hooven (1996) et eksempel på en støttende reaksjon. Emosjonsveiledende foreldre gjør følgende når de snakker med barna sine om følelser: For det første legger de merke til følelsen hos lille Ole når han snubler og slår seg. Dernest ser de gråten som mulighet for intimitet og læring. De tenker ikke umiddelbart at han må slutte å gråte. De anerkjenner følelsen og forstår at han har behøv for nærhet. De tåler at han gråter. I tillegg hjelper foreldrene lille Ole med å sette ord på følelsen. «Du falt og slo deg du lille Ole,» kan de for eksempel si. «Det gjorde vondt, det. Du ble lei deg du. Ikke sant?» Lille Ole nikker. Til sist, når tårene ikke triller lengre og kinnet er tørt, hjelper de ham opp og fram igjen.

Riktig tidspunkt

Selv om det er mye forskning som tyder på at det er bra å snakke med barn om følelser, så betyr ikke det at foreldre skal fokusere på følelser absolutt hele tiden. Timingen er viktig. Foreldre må være sensitive for når det passer å prate om følelser. Er barnet i ferd med å løpe barnet ut i bilveien, så er ikke dette rett tidspunkt for emosjonsveiledning. Da er det bedre å rope stopp!

Er man i barnebursdag eller familieselskap så er ikke dette heller nødvendigvis rett tidspunkt for emosjonsveiledning. Emosjonsveiledning fungerer best på tomannshånd.

Det er neppe en god idé å ha den første store samtalen om nervøsitet fem minutter før den unge lovende skal spille sin første cup-finale, ha sin første muntlige eksamen eller skal på audition på Norske Talenter. Slike følelser bør man helst ha snakket sammen om en god stund på forhånd.

Grubling og bekymring

Mange barn og ungdom bruker mye tid og krefter på å bekymre seg over fremtiden og gruble over fortiden. Ungdommen blir fanget i en spiral av negative tanker og kommer seg ikke ut. I noen situasjoner kan det være hjelpsomt å bli bevisst egne tankemønstre knytta til følelser og utforske hjelpsomme måter å tenke på som bidrar til at grublingen og bekymringen avtar (Wells, 2009).

 

"

Barnet må ønske å snakke med deg om det

"

Den andre måten barn ifølge lærer om følelser er gjennom foreldres prat om følelser i familien. For eksempel har forskerne har funnet at foreldre som snakker om tanker og følelser knyttet til felles opplevelser sammen med barna, slikt som ferier, turer til tannlegen og så videre, har barn med bedre hukommelse og språk. Slik følelsesprat bidrar antagelig til å øke barns kunnskap om følelser og evne til å håndtere egne følelser.

I hverdagen prater vi om smått og stort. Om snøen som falt i fjor, om skolen, om turen til Mallorca, eller savnet av den gamle katten. Vi deler sorger og gleder, og spiser kaka selv om den ble litt brent i ovnen. Vi kan snakke med barna våre om nesten alt – tanker, følelser, bekymringer, forelskelse, gleder og sorger – gitt tilstedeværelsen av ett viktig prinsipp: Barnet må ønske å snakke med deg om det. Du kan ikke trenge deg på. Mange barn og unge opplever at det er lettere å snakke om følelser når man gjør noe sammen. Da flyter liksom praten lettere. Et fint sted å begynne når man skal snakke med barn om følelser er å gire ett hakk ned og prate litt mindre selv. Istedenfor å stille overdrevent mange spørsmål kan man la overleppa hvile forsiktig på underleppa. Istedenfor å forsøke å løse barnets problemer kan du isteden fokusere på å lytte til barnet. Det er ikke så mye som skal til. For mange er det nok å få sagt det høyt mens du lytter.

Modellæring

Den tredje måten foreldre sosialiserer barna inn i en verden av følelser på, er gjennom modellæring. Gjennom måten foreldre selv utrykker positive og negative følelser på, er foreldre modeller for barna sine på både godt og vondt. Barna lærer hvordan følelser kan utrykkes på en ålreit eller uhensiktsmessig måte.

Vi foreldre signaliserer hele tiden til barna våre hvilke følelsesuttrykk som er akseptable, tolererbare eller farlige, og hvilke følelser som bør unngås. En fin grunnholdning å innta i forhold til følelser er at alle følelser er akseptable selv om ikke all atferd er det.

I familier der foreldre utrykker mye ukontrollerte negative følelser eller reagerer veldig intenst og eksplosivt, har også barna mere reguleringsvansker. Motsatt er det at foreldre utrykker negative følelser på en ålreit måte forbundet med økt emosjonelle kompetanse hos barna. Positive følelsesuttrykk i familier seg også ut til å ha en positiv effekt på barns emosjonelle kompetanse.

Det er altså ikke farlig at lille Ole gråter når han faller og slår seg, selv om han blir lei seg. Ei heller er det farlig at pappa gråter når han er lei seg. Det er heller ikke farlig at hverken lille Ole eller pappa blir sint, så lenge følelsen utrykkes på en ålreit ikke-krenkende måte. Å lære seg å være sint på en sosialt akseptabel måte er en ganske nyttig emosjonell kompetanse. Her kan foreldre være gode rollemodeller.

Når foreldre derimot mister kontrollen, og plutselig blir veldig, veldig sinte, veldig redde, veldig mutte og utilgjengelige eller veldig krenkende og uforutsigbare, så blir følelsene skremmende, overveldende og vanskeligere å forstå for barna.

Når foreldre snakker åpent med barn om følelser på en sensitiv og avklart måte blir følelsene lettere å forstå. Da blomstrer også barnets emosjonelle kompetanse.

Kilder

  • Berry, J. W. (2015). Acculturation. In J. E. Grusec & P. D. Hastings (Eds.), Handbook of socialization: Theory and research (2nd ed., pp. 520-540).
  • Denham, S. A. (2006). Social-emotional competence as support for school readiness: What is it and how do we assess it? Early Education and Development, 17(1), 57-89.
  • Denham, S. A., Bassett, H. H., & Wyatt, T. (2015). The socialization of emotional competence. In J. E. Grusec & P. D. Hastings (Eds.), Handbook of socialization: Theory and research (2nd ed., pp. 590-613). New York: The Guilford Press.
  • Denham, S. A., Blair, K. A., DeMulder, E., Levitas, J., Sawyer, K., Auerbach-Major, S., & Queenan, P. (2003). Preschool emotional competence: Pathway to social competence? Child Development, 74(1), 238-256. doi:10.1111/1467-8624.00533
  • Denham, S. A., Mitchell-Copeland, J., Strandberg, K., Auerbach, S., & Blair, K. (1997). Parental Contributions to Preschoolers' Emotional Competence: Direct and Indirect Effects. Motivation and Emotion, 21(1), 65-86. doi:10.1023/a:1024426431247
  • Denham, S. A., Zoller, D., & Couchoud, E. A. (1994). Socialization of Preschoolers Emotion Understanding. Developmental Psychology, 30(6), 928-936. doi:10.1037/0012-1649.30.6.928
  • Eisenberg, N., Cumberland, A., & Spinrad, T. L. (1998). Parental socialization of emotion. Psychological Inquiry, 9(4), 241-273.
  • Gottman, J. M., & Declaire, J. (1997). Raising an emotionally intelligent child The heart of parenting. New York: SImon & Schuster.
  • Gottman, J. M., Katz, L. F., & Hooven, C. (1996). Parental meta-emotion philosophy and the emotional life of families: Theoretical models and preliminary data. Journal of Family Psychology, 10(3), 243.
  • Gross, J. J. (2014). Emotion Regulation: Conceptual Foundations. In J. J. Gross (Ed.), Handbook of Emotion Regulation, Second Edition (Second edition. ed., pp. 3-22): Guilford Publications.
  • Grusec, J. E. (2011). Socialization Processes in the Family: Social and Emotional Development. In S. T. Fiske, D. L. Schacter, & S. E. Taylor (Eds.), Annual Review of Psychology, Vol 62 (Vol. 62, pp. 243-269). Palo Alto: Annual Reviews.
  • Grusec, J. E., Hastings, P. D., & Anderson, C. A. (2015). Handbook of socialization : theory and research. In.
  • Havighurst, S. S., & Harley, A. E. (2007). Tuning in to Kids: Emotionally intelligent parenting program manual. Melbourne, Australia: University of Melbourne.
  • Johnson, A. M., Hawes, D. J., Eisenberg, N., Kohlhoff, J., & Dudeney, J. (2017). Emotion socialization and child conduct problems: A comprehensive review and meta-analysis. Clinical Psychology Review, 54(Supplement C), 65-80. doi: https://doi.org/10.1016/j.cpr.2017.04.001
  • Salmon, K., & Reese, E. (2016). The Benefits of Reminiscing With Young Children. Current Directions in Psychological Science, 25(4), 233-238. doi:10.1177/0963721416655100
  • Thompson, R. A. (2013). Socialization of Emotion and Emotion Regulation in the Family. In J. J. Gross (Ed.), Handbook of Emotion Regulation, Second Edition (Second edition. ed., pp. 173-186): Guilford Publications.
  • Wells, A. (2009). Metacognitive therapy for anxiety and depression. New York: Guilford Press.

Emneord: følelser

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.