Hva ligger i begrepet «strafferettslig utilregnelighet» og hva innebærer prosessen som leder fram til en rettspsykiatrisk erklæring?

Når mennesker begår straffbare handlinger og bryter loven, vil de aller fleste få en bot eller en fengselsstraff avhengig av hvor alvorlig forholdet er. Jussen går ut i fra at de aller fleste av oss forstår at de gjør noe galt når de gjør noe galt. Men det finnes noen viktige unntak. For det er ikke alle mennesker som er i stand til å forstå at de gjør noe galt. Derfor sier norsk straffelov at et menneske må være tilregnelig for å kunne straffes. Det er særlig to grupper som ikke anses som tilregnelige; barn og personer med alvorlig psykisk sykdom.

Loven

Når det gjelder barn er regelen grei, der går man etter alder. Barn under 15 regnes automatisk som utilregnelige og derfor skal de ikke straffes.

Personer med alvorlig psykisk sykdom er verre å bestemme. Det er straffeloven § 20 som sier at en som a) var psykotisk, eller b) hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse, eller c) var psykisk utviklingshemmet i høy grad på handlingstiden ikke kan straffes.

Hvem gjør rettssakkyndige vurderinger?

Dommere har ingen ekspertise innen psykologi eller psykiatri. Derfor har ikke de nødvendig kunnskap og ekspertise til å avgjøre om en person var tilregnelig eller ikke. Det domstolen da gjør, er å oppnevne noen eksperter som kan hjelpe dem til å avgjøre om en person var tilregnelig da hun begikk lovbruddet. Det er da enten psykologer eller psykiatere som blir spurt av retten om de kan påta seg slike rettspsykiatriske oppdrag. I Norge kalles dette for rettspsykiatrisk sakkyndighet.

Som regel oppnevnes det to sakkyndige i hver straffesak hvor man ønsker at tilregnelighetsspørsmålet skal bli avklart. Det kan enten være to psykiatere eller en psykiater og en psykologspesialist. En psykolog som påtar seg slike oppdrag vil kunne kalle seg rettspsykolog akkurat som en psykiater vil kunne kalle seg rettspsykiater. Men navnet bedrar litt. I Norge er det ikke noen egen spesialitet for å bli rettspsykiatrisk sakkyndig. Det finnes kurs som de sakkyndige bør og kan ta før de påtar seg slike oppdrag. Men de er ikke obligatoriske.

Habilitet

For å bli oppnevnt i en sak, må den sakkyndige være habil. Det vil si at vedkommende ikke har noen bindinger til den som skal rettspsykiatrisk undersøkes. Hvis man ikke er habil kan det true nøytraliteten til den sakkyndige. En sakkyndige må ikke være i slekt med, være venner/bekjent/kollega med eller ha hatt vedkommende i behandling tidligere. Så noe av det første den sakkyndige skal finne ut av når hun blir spurt om å være sakkyndige er den mistenktes navn og så avgjøre sin habilitet. 

Gangen i en rettspsykiatrisk undersøkelse

I løpet av en etterforskning hender det at politiet får opplysninger om at den personen de etterforsker for et mulig lovbrudd kanskje kan ha en alvorlig psykisk lidelse. Kanskje vet de det fra tidligere møter med vedkommende, kanskje kommer det frem under avhør, eller vedkommendes advokat anser at den mistenkte kan være utilregnelig. I så fall kan politiet gjøre ett av to,

1. De kan be om at en sakkyndig foretar en såkalt prejudisiell observasjon. En judisiell observasjon betyr rett og slett en rettslig undersøkelse eller observasjon.  Prejudisiell innebærer at man gjør en mindre og foreløpig observasjon. Det er en slags screening. Dersom den sakkyndige etter å ha lest papirene og snakket med den mistenkte anser at det er tvil om vedkommendes tilregnelighet, kan han/hun anbefale at det gjøres en fullstendig observasjon, et råd politiet ofte følger. Og omvendt hvis mistenkte ikke fremviser tegn til utilregnelighet vil den sakkyndige anbefale at man ikke går videre med ytterligere rettspsykiatrisk undersøkelse.
2. Dersom saken er svært alvorlig og/eller det er tydelig at mistenkte har symptomer på alvorlig psykisk lidelse kan man gå rett på en fullstendig observasjon. Da henvender politiet seg til noen sakkyndige og spør om de er villige til å påta seg oppdraget. Når de har funnet sakkyndige henvender politiet seg til retten og ber dem om å oppnevne de foreslåtte sakkyndige. 

Mandat

De sakkyndige vil få en oppgave eller såkalt mandat fra retten om hva man ønsker skal utredes. Stort sett vil alle mandatene inneholde spørsmål om å utrede tilregnelighet. I tillegg får de sakkyndige i mandat å utrede både prognose og risiko for nye straffbare handlinger. 

Arbeidsform/metode

Etter oppnevningen vil de sakkyndige motta alle dokumentene i saken. Det er opplysninger om observanden (= den som blir rettspsykiatrisk observert) sin psykiske helse de vil være spesielt opptatt av. De kan finne opplysninger om dette i avhør av observanden, i andre vitne avhør eller hvis det er dokumenter som sier noe om vedkommende har hatt kontakt med det psykiske helsevernet. Noen sakkyndige vil ikke lese papirene på forhånd. De vil helst være uten for mye forhåndskunnskap om observanden før første møte.

Den viktigste metoden de sakkyndige har for å avklare en observands tilregnelighet, er samtalene. De to sakkyndige skal være selvstendige i sine vurderinger. Derfor velger mange å treffe observanden hver for seg. Men i noen saker er det forhold som gjør at det er best å være to i samtalen med observanden. Dette varierer fra sak til sak. 

Det varierer også sterkt hvor mange samtaler man har med observanden. Noen er mer enn villig til å prate og da kan det bli flere og lange samtaler. Andre er igjen lite villige til å snakke, og da blir det naturlig nok færre samtaler. Dersom det er en alvorlig sak og observanden ikke ønsker å samarbeide i det hele tatt kan det i noen saker bli aktuelt å legge vedkommende inn til en rettslig observasjon i institusjon. Noen saker er også så kompliserte at det er ønsket innleggelse selv om observanden samarbeider.

Avhengig av hva som kommer frem, kan de sakkyndige ønske å få mer opplysninger om observanden og forsøker da å innhente ytterligere opplysninger f.eks. fra psykisk helsevern. Slike opplysninger som kalles komparentopplysninger, kan de sakkyndige bare innhente dersom observanden samtykker til det.

I en del saker er de sakkyndige i tvil selv om de både har lest papirene, snakket med observanden, og innhentet komparentopplysninger. Da kan de anvende strukturert utredning i form av sjekklister, tester, diagnostiske verktøy med mer.

Rapport og kvalitetskontroll

Når de sakkyndige er ferdige med undersøkelsene, skriver de en rapport, den rettspsykiatriske erklæringen, med sine konklusjoner og sender den inn til retten. De plikter også å sende erklæringen til den Den rettsmedisinske kommisjon (DRK). DRK sin primære oppgave er å kvalitetssikre den innkomne erklæringen, og gjøre retten eller påtalemyndigheten oppmerksom på eventuelle «vesentlige mangler» ved erklæringen. DRK kan be de sakkyndige om en tilleggserklæring for enten å utdype eller endre sin konklusjon.

Kritikk og kontroverser

Å avgjøre et menneskes tilregnelighet er ikke like lett i alle saker. Rettspsykiatrisk sakkyndige har blitt kritisert for å ha for mye makt, for å blande rollen som behandler og det å være sakkyndig og i noen saker løpe påtalemyndighetens ærend. Noe av kritikken er overdrevet, noe er helt på sin plass.  Det enkelte sakkyndige gjør feil i enkelte saker, er at de ikke er tilstrekkelig rollebevisst. De skal være nøytrale, de skal ikke inngå i behandlerrolle og har ikke taushetsplikt overfor retten. Selv om det alltid er rom for forbedring blir de aller fleste rettspsykiatriske erklæringer vektlagt i retten og som svært ofte følger de sakkyndiges anbefalinger. 

"

Vi ønsker størst mulig grad av rettferdighet og strever etter det. Blant annet ved hjelp av sakkyndige.

"

Resultatet av den rettspsykiatriske erklæringen

I de fleste sakene dvs. i fire av fem tilfeller, finner de sakkyndige at observanden var tilregnelig på handlingstiden. Ofte kan påtalemyndigheten da legge erklæringen til grunn i retten uten at de sakkyndige er tilstede. Men i saker som er alvorlige, hvor det er tvil om tilregneligheten, vil de sakkyndige bli innkalt til å være til stede i retten for å observere tiltalte og for å kunne stille spørsmål til partene og gjøre rede for erklæringen. 

Rettssikkerhet

De fleste erklæringene blir altså vektlagt og fulgt av retten. I så måte fungerer sakkyndigheten som den skal. Retten ber om råd og får det. Slik sett er sakkyndighet et av flere viktige ledd i å skape et rettssamfunn. Vi ønsker størst mulig grad av rettferdighet og strever etter det. Blant annet ved hjelp av sakkyndige.