Hva er en psykisk diagnose?

Andreas Høstmælingen, psykolog, spesialist i barne - og ungdomspsykologi

Diagnostisering dreier seg om å forstå pasientens problem, og bruke informasjonen for å finne ut hva som skal til for å løse det.

Diagnosene som brukes for psykiske lidelser er samlebetegnelser for plager som ofte oppstår samtidig. Når pasienter søker hjelp, vil vi med utgangspunkt i observasjoner og hva pasienter selv forteller om egne symptomer, få en oversikt over pasientens plager. Hvis plagene sammenfaller med kriteriene i diagnosemanualen, kan vi stille en diagnose.

Ett eksempel er angst. Vi blir alle redde fra tid til annen. Som oftest blir vi redde fordi vi opplever noe som kan true oss. Men hvis vi ofte er redde for at ting skal skje uten at det finnes en åpenbar grunn for det, og dette skjer i kombinasjon med at vi stadig er kroppslig anspent og opplever symptomer som svette, svimmelhet og rask puls, brukes beskrivelsen ”angst” som en samlebetegnelse på plagene. 

Når vi vet hvilken diagnose pasienten har, supplerer vi med kunnskap om hvordan plagene har oppstått og hva som gjør at de vedvarer. Dermed har vi et godt utgangspunkt for å finne ut hvilken behandling pasienten kan ha behov for.  

Gjør det mulig å forske på virksom behandling

En av grunnene til at diagnoser er viktige , er at de gjør det mulig å forske på hvilken behandling som virker. Ved å prøve ut behandling på mennesker som har symptomer på depresjon og sammenligne med en gruppe mennesker som ikke får behandlingen, kan vi finne fram til gode behandlingsmetoder. Dette er grunnen til at vi i dag kan si at ulike typer psykoterapi som assistert selvhjelp, kognitiv atferdsterapi, interpersonlig terapi, korttids psykodynamisk terapi og parterapi kan hjelpe mennesker som er deprimerte.  Slik forskning sier noe om hva som virker på gruppenivå og gir et godt utgangspunkt for å finne ut hva som kan være god behandling for enkeltindivider med samme diagnose. 

Diagnosene gjør det også mulig for forskere å finne ut hva det innebærer å slite med en psykisk lidelse. Forskning gjør at man i dag kan si at psykiske lidelser koster Europa mer enn noen annen sykdomsgruppe, at psykiske lidelser står for over en fjerdedel av den totale belastningen når det gjelder uførhet, og at de medfører store individuelle og samfunnsmessige belastninger. Slik informasjon er viktig for politikere når de skal fatte beslutninger om hva det er viktig å satse på. 

Inngangsbillett til rettigheter

En grunnleggende forutsetning for helsevesenet er at tjenestene blir rettferdig fordelt. Dette likebehandlingsprinsippet innebærer at samfunnet må sikre at ikke noen får for mye ressurser, mens andre får for lite. Da trenger vi kriterier for å vurdere når en rettighet skal utløses. Diagnosene blir et konkret uttrykk for lidelse og gjør det mulig for staten å skille den som har krav på en ytelse fra den som ikke har det. Det dreier seg ikke bare om å vite hvem som skal få behandling, men også å sikre økonomisk støtte fra folketrygden når man blir syk. For at en person skal få rett til sykepenger, må hans eller hennes tilstand falle inn under en eller flere av de anerkjente diagnosene. 

Diagnosene slik de er utformet i dag, har vært nyttige ved å etablere et felles språk både for forskning og klinisk praksis. Når det gjelder psykiske lidelser er det likevel noen sentrale svakheter det er viktig å være klar over. 

Sier ikke noe om årsak 

Selv om vi vet mye om hvilke symptomer som oppstår samtidig, slik at vi kan gi dem samlebetegnelser som ”angst”, ”depresjon” eller ”posttraumatisk stresslidelse”, og selv om vi har mye forskning som forteller hvilken behandling som ofte virker, vet vi fortsatt ikke hva som er årsakene til lidelsene. To pasienter kan være like i den forstand at begge har diagnosen ´depresjon´. Men det som utløser og opprettholder lidelsen, og risiko- og beskyttelsesfaktorene som er til stede i pasientens liv, kan være vidt forskjellige. 

Når vi mangler vesentlig informasjon på denne måten snakker vi ikke om sykdommer men syndromer. Vi har ennå ikke klart å identifisere en eneste psykologisk sykdom. Det innebærer at de psykiske diagnosene ikke fullt ut gjør oss i stand til å forstå hva en pasient har behov for, hvilken behandling som trengs eller hvor mange timer og ressurser som må til for å kunne yte virksom hjelp. Det kan være store individuelle variasjoner mellom pasientene. Behovet for behandlingsinnsats vil derfor kunne være ulikt selv innen samme diagnosegruppe.

Må suppleres med annen kunnskap

Desto viktigere er det å supplere diagnosene med ytterligere kunnskap. Forskning som sier noe om behandlingsmetoders effekt og nytteverdi på ulike diagnoser gir fortsatt et godt utgangspunkt for hvilken behandling som bør gis. Men kunnskap på gruppenivå må balanseres mot kunnskap om hver enkelt pasient som gjør det mulig å ivareta dennes unike behov og forutsetninger. Det er derfor like viktig å vite hva som kjennetegner pasienten som har diagnosen som å vite hva slags diagnose pasienten har.

I denne prosessen har pasienten en nøkkelrolle som informant om sitt eget liv og i arbeidet med å definere problemene som ligger til grunn for hjelpebehovet. Brukermedvirkning er derfor en viktig del av grunnlaget ved diagnostisering.