Skolevegring er et problem for relativt mange unge mennesker. Litt avhengig av hvordan vi definerer det, vil mellom 1 og 4 prosent til enhver tid slite med å komme seg på skolen som følge av skolevegring. Det kan være alt fra ungen som vegrer seg for å dra på morgenkvisten, men kommer seg avgårde, til barn og unge som blir værende hjemme i lange perioder, opptil år.

For mange kan det være ødeleggende både her og nå, og på lang sikt. De blir isolerte og mister kontakt med venner og nettverk. De går glipp av viktig sosial trening og øvelse på det å bli voksen. Og ikke minst går de glipp av mye utdanning. Forskning tyder på at skolevegrere som voksne oftere har problemer i arbeidslivet, har lavere utdanning og rapporterer lavere livskvalitet.

"

Fravær er i seg selv ikke tilstrekkelig til å kunne si at en ungdom lider av skolevegring

"

Det åpenbare tegnet på skolevegring er fravær fra skolen. Den unge nekter å gå på skolen. Fravær er i seg selv ikke nok/ tilstrekkelig til å kunne si at en ungdom lider av skolevegring. De fleste med fravær fra skolen er syke og skal være borte fra skolen. Det er derfor utviklet et sett med kriterier som definerer skolevegring (Berg, 2002):

• Den unge har et relativt høyt og uforklart fravær; dvs at de ikke har en legitim grunn til å være borte fra skolen. Den amerikanske psykologen Christopher Kearney (2008) har definert problematisk fravær som: Barn og unge som har vært borte mer enn 25 prosent av skoletiden de siste to ukene, og/ eller opplevd alvorlige vansker med å gå på skolen i minst to uker i en slik grad at vegringen har påvirket barnets eller familiens hverdag i stor grad, og/ eller hatt mer enn 10 dager eller 15 prosent fravær over de siste 15 ukene.
• Den unge er vanligvis hjemme når han/hun ikke er på skolen, foreldre vet at ungen er hjemme. Noe som skiller skolevegring fra det vi vanligvis kaller skulk.
• Den unge rapporterer emosjonelt ubehag (angst, tristhet, vondter) og viser vegring når det er snakk om å skulle gå på skolen.
• Den unge viser ikke alvorlig antisosial eller normbrytende atferd utover motstand mot å gå på skolen. Noe som skiller skolevegring fra unge mennesker med alvorlig atferdsvansker.
• Foreldre til den unge har prøvd å få den unge på skolen og ønsker at han/hun skal gå der. Denne delen av definisjonen skiller skolevegring fra de ungene som må være hjemme for å hjelpe syke foreldre, eller som blir holdt hjemme av foreldre av en eller annen grunn. Fraværet må være motivert ut fra ungen.

Vi får dermed et bilde av en engstelig litt forsiktig unge som trekker seg unna skolen og det ubehaget som oppleves der. En unge som til tross for forsøk både fra foreldre og etter hvert skole/ hjelpetjenester velger å være hjemme når de skulle vært på skolen.

Utvikling og opprettholdelse av skolevegring

For de aller fleste er skolevegring noe som utvikler seg over tid. En australsk studie fulgte barn gjennom grunnskolealderen og fant at fraværsmønster etableres tidlig, men vokser seg større og større gjennom den obligatoriske skolegangen. Dette stemmer godt overens med erfaringer med skolevegrende barn og unge. 

Foreldre og lærere forteller ofte om et barn som har hatt en del fravær. Mange har hatt en periode relativt tidlig i barneskolen hvor de ikke ville gå på skolen, andre igjen har etter hvert sluttet å delta på enkelte aktiviteter (særlig gym), samt at de svært ofte unngår å delta på annerledesdager knyttet til skolen (turdager, skidager, FN-dager osv). Når dette har pågått en stund, vegrer og unngår den unge mer og mer til de «plutselig» er helt borte for skolen. 

"

Det er vanlig at det som utløser skolevegring, etter hvert ikke er det som opprettholder den

"

For enkelte barn og unge kommer skolevegring som lyn fra klar himmel. Barnet nekter fra en dag til en annen å gå på skolen. Erfaring med slike tilfeller tilsier at det da svært ofte handler om vanskelige hendelser på skolen som ungen ønsker å unngå. Det kan være at de har blitt utsatt for mobbing, at de har dummet seg ut på en eller annen måte og er redd for å bli mobbet. Eller det kan være at tryggheten på skolen (f.eks kontaktlærer) plutselig er blitt borte. I slike tilfeller er det avgjørende at skole og foreldre raskt tar tak, ordner opp og får barnet i gang på skolen igjen.

Uansett om skolevegring starter på den snikende eller den plutselige måten, er det vanlig at det som utløser skolevegring, etter hvert ikke er det som opprettholder den. Når et barn eller en ungdom blir borte fra skolen uten å ha en legitim grunn (f.eks sykdom), kommer det raskt i gang prosesser som bidrar til å forlenge fraværet. Veldig mange unge snakker om at de er usikker på hva klassen holder på med og at de er blitt hengende etter, de mister kontakt med vennene og er redd for alle spørsmål som kommer når de eventuelt kommer tilbake på skolen. Dette bidrar til å forsterke gruing og redsel for å begynne på skolen igjen. I tillegg er det i dag ikke noe problem å finne på ting mens man er hjemme. TV, data, mobil og internett bidrar til at en hverdag hjemme blir til å holde ut. For de aller fleste med skolevegring er det derfor avgjørende å komme i gang med skole så raskt som mulig igjen.

Kjennetegn ved skolevegring

Ofte har skolevegring blitt møtt av skoler og hjelpeapparat med en tanke om at det er barnet/ ungdommen eventuelt familien som har et problem, og at de bør skjerpe seg. Selv om det ofte er slik at både barn/ungdom og familie strever, er det etter hvert også mer og mer tydelig at faktorer knyttet til skolen spiller en rolle ved skolevegring.

Det innebærer at skolevegring er et sammensatt problem med mange mulige årsaker. Det gjør at hver enkelt tilfelle er unikt. I tabellen nedenfor finner du de vanligste risikofaktorene knyttet til skolevegring. Når det gjelder tiltak og endring betyr dette at en må regne med å jobbe på tre arenaer, med ulikt fokus for at endring skal komme i gang.

Hva kan vi gjøre?

For barn og unge med skolevegring handler det ofte om og skyndte seg sakte. For hver dag som går med fravær, blir det litt vanskeligere å komme i gang igjen. Samtidig har skole, hjelpetjenester og foreldre et behov for å forstå hva det er som forårsaker og opprettholder skolevegringen. Det er ikke godt for noen å sende et barn på skolen hvis det utsettes for mobbing når det kommer dit.

"

Hvis du ikke går på skole, skal du i hvert fall gå på fotballtrening

"

Voksne rundt den unge bør derfor bruke mye tid i en oppstartsfase på å prøve og forstå hva det er som foregår. Mens dette pågår, må den unge gjerne gå på skole, men vi stiller ikke krav om det. Derimot er det mange måter å bryte barrierer på. Blant annet kan foreldre få i oppgave å legge til rette for at den unge møter skolekompiser igjen. Enten gjennom å arrangere besøk eller hjelpe til slik at barnet kommer i gang med fritidsaktiviteter igjen. Mange foreldre sier at hvis du ikke går på skole får du heller ikke gå på trening. For skolevegrere burde regelen heller være: «Hvis du ikke går på skole, skal du i hvert fall gå på fotballtrening». Å opprettholde/ gjenopprette sosial kontakt gjør det lettere å komme i gang på skolen igjen.

Ut fra arbeidet med å prøve å forstå denne ungens skolevegring, bør den unge, skolen, foreldre, og eventuelt hjelpetjenester lage en felles plan for å komme ut av problemet. Denne planen må inneholde skolens, foreldrenes, den unges og eventuelt hjelpetjenestenes arbeidsoppgaver fremover. Som vist i avsnittet om risikofaktorer, vil det som regel være faktorer knyttet til minst tre arenaer (hjem, skole, den unge) som bidrar til skolevegringen, og som det dermed bør skje endinger på. Et dårlig samarbeid mellom hjem og skole er ofte tilfelle ved skolevegring. Dette har sannsynligvis mange årsaker, og kan ha utviklet seg over tid. I verste fall blir det en opprettholdende faktor for skolevegring. Skole og hjem har en viktig oppgave å legge mistillit og eventuelle konflikter bak seg. Se fremover og ta ansvar for sine egne arbeidsoppgaver.

Felles plan

For den unge vil alltid tiltak mot skolevegring handle om at det lages en felles plan for opptrapping av skolen. Mange (skole, foreldre, den unge) kan ønske seg hjemmeundervisning. Forskning tyder på at dette bidrar til å opprettholde skolevegring og bør slik sett bare brukes som et startpunkt, hvor målet er at den unge så fort som mulig møter på skolen. Planen som utvikles bør inneholde når, hvor mye og i hvilke timer den unge skal på skolen. Den må også si noe om når man tenker opptrapping, samt hvilke oppgaver skole/lærer har for å følge opp planen og eventuelt foreldres oppgave i forhold til å få den unge på skolen.

"

Det er vesentlig at den unge får være med på å utvikle planen

"

Det er vesentlig at den unge får være med på å utvikle planen. Ofte trenger foreldrene hjelp og støtte til å forstå. Forstå hva skolevegringen egentlig handler er og hva som er riktig å gjøre. Hvis forståelsen er at magevondten skyldes sykdom, skal barnet være hjemme og behandles friskt. Kommer magevondten pga at man gruer seg til skolen er, det å gå på skolen «riktig medisin». Foreldre vil ofte trenge hjelp og bistand for å klare stå i disse situasjonene. Utover dette vil tiltak hjemme kunne handle om alt fra hjelp med egne eventuelle psykiske vansker, til å samordne seg i felles holdninger, forventninger og evnen til å sette grenser.

På skolen vil tiltak ofte rettes både mot skole-/ klassemiljø og mot den enkelte elev. Det kan være tilpasning av fag utfra at den unge har vært lenge borte/ lærevansker. Det kan være å jobbe med det sosiale på skolen; redusere ensomhet og sosial isolasjon. Men kan også innebære tiltak for å øke tryggheten og bedre relasjonen mellom elev og lærer. Dette kan gjøres gjennom faste møtepunkt mellom lærer og elev, felles aktiviteter eller at lærer frigjøres til å ha eventuelle støttetimer.

Ofte vil planer ved skolevegring bli møtt av den unge med nettopp vegring. Det er forventet. Det er derfor viktig at vi rundt ikke blir vippet av pinnen når ting ikke går etter planen første dag. Hold ut. Hold dere til planen inntil planlagt evaluering. Endrer man planen hver dag, blir dette for det første veldig uforutsigbart for en unge som ofte trenger mye forutsigbarhet for å klare skolen. For det andre sender det et signal om at «bare jeg holder ut, slipper jeg unna»…

Skolevegring er ofte en tålmodighetsprøve.

Hvor kan man få hjelp?

Skolevegring er sammensatt og det er mange ulike hjelpere og hjelpetjenester som kan og skal bidra. I tillegg til skolen, kan helsesøster, PPT, fastleger, barnevern, Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) og andre være aktuelle.

Fastlegen, helsesøster og kommunepsykolog kan være viktig for å få avklart og eventuelt jobbet med somatiske plager og vurdere om det er behov for en videre kartlegging med tanke på psykisk helse. Skole/ PPT er viktig i å vurdere og eventuelt jobbe med skole- / klassemiljø samt elevens individuelle forutsetninger for læring. Barnevernets rolle er frøst og fremst å støtte heimen/ foreldrene. BUP kan hjelpe til i en utredningsfase og med behandling og være med på å planlegge tiltakspakken for eleven.

Frem til for noen år siden var skolefravær og skolevegring egen henvisningsgrunn til spesialisthelsetjenesten. Det er det ikke lenger. Det er dermed blitt tydeligere at barn med skolevegring skal ha hjelp fra kommunale tjenester. Mange kommuner har etter hvert fraværs- eller nærværsteam. Dette er team som kan kontaktes enten direkte eller via skole/ PPT og som skal kunne bidra. Mange slike team er sammensatt på tvers av nevnte tjenester og gjør ofte en kjempejobb.

Det er mange gode hjelpere dere ute. Klarer de å samhandle på en god måte, er et fullt mulig å få bukt med skolevegring.