Hopp til hovedinnhold

Evnetester

Jens Egeland, spesialist i nevropsykologi, PhD/forsker

Hva er det vi egentlig måler når vi gjennomfører evnetester (IQ-tester), hva brukes testene til og hvordan gjennomføres de? 

Evnetester måler læreforutsetninger eller intelligens. Intelligens handler blant annet om resonneringsevne eller det å kunne bruke tidligere erfaringer til å løse et nytt problem. Intelligens handler også om å tenke overordnet og prinsipielt. Intelligens har også sammenheng med kunnskapsnivå, fordi tidligere kunnskaper hjelper oss når vi møter nye problemer vi må løse.

De mest brukte evnetestene er de såkalte Wechslertestene, som finnes i en versjon for voksne (WAIS-IV ), skolebarn (WISC-V) og for førskolebarn (WPPSI-IV). Det finnes også andre sjeldnere brukte prøver som kan velges avhengig av formålet med undersøkelsen. Noen tester kan gjennomføres uten språklig instruksjon og kan være nyttige for å se på intellektuell evne hos personer uten språk eller med svak norsk-språklig kompetanse. Det finnes også en kortversjon som brukes hvis man ønsker en grovere vurdering av evnenivå, for eksempel for å sammenligne personens intellektuelle evner med nåværende hukommelsesevne etter en hodeskade.

Alle psykologer skal kunne foreta en evnevurdering, men noen vil ha mer erfaring og kunnskap om feltet. Psykologer i habiliteringsfeltet og i nevropsykologi foretar ofte slike vurderinger. Psykologer i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) vil også ha tung erfaring med undersøkelse av skolebarn. Bruk av voksentesten WAIS-IV forutsetter psykologkompetanse, mens PPT-rådgivere med pedagogbakgrunn kan kvalifisere seg til bruk av barnetesten WISC-V. De vil imidlertid ikke kunne bruke testen til å diagnostisere lærevansker eller utviklingshemming.

Intelligens

Man kan ha ulike typer intelligens. Det viktigste skillet er mellom språklige ferdigheter og visuelle/romlige evner. De fleste av oss er gjennomsnittspersoner som er like flinke til begge deler. Noen personer kan imidlertid være særlig sterke språklig og søker seg ofte til utdanninger eller yrker der slike evner vektlegges, altså yrker der man snakker, skriver og leser mye. Andre kan være særlig sterke visuelt og romlig og kan søke seg til ingeniør, arkitekt eller andre yrker der slike egenskaper er viktige.

En evnetest er imidlertid særlig aktuelt hvis en person har spesielle vansker, for eksempel at man strever med allmennfag på skolen, men er flink i praktiske sammenhenger. Da kan det være aktuelt å undersøke om personen har spesifikke språklige lærevansker. I så fall er det viktig med tiltak der personen kan benytte sin sterke lærekanal, lære gjennom øynene og gjennom å gjøre, heller enn gjennom å høre. Noen personer kan ha de motsatte vanskene, altså at de strever i praktiske og visuelle sammenhenger, men lærer bedre språklig.

Dette kan ha sammenheng med non-verbale lærevansker som ofte påvirker ens evne til å forstå sosiale situasjoner. Slike vansker blir ofte oversett. Omgivelsene kan bli lurt av de gode språklige ferdighetene og stiller urimelige krav til personen med lærevansker. Det motsatte kan også skje, altså at man tenker at personen har vansker med alt, og ikke ser det spesielle potensialet.

De mest omfattende moderne evnetestene måler i hovedsak fire evner. I tillegg til språklige og visuelle/romlige ferdigheter, måler testen mental hurtighet og arbeidsminne. Med mental hurtighet menes hvor raskt en bearbeider informasjon og utfører mentale oppgaver. Arbeidsminne handler om hvor mye informasjon en kan ta inn av gangen. Det å være oppmerksom på mange ting rundt seg samtidig, gjør ofte at en kan handle mer effektivt for å løse utfordringer i dagliglivet.

Mens språklige og visuelle/romlige evner er ganske stabile gjennom livsløpet vil situasjonsspesifikke forhold i større grad påvirke hvor rask og oppmerksom en evner å være. Kroppslig sykdom, smerte og psykisk lidelse som angst eller depresjon er eksempler på forhold som kan påvirke tempo og oppmerksomhet.

Noen personer har generelle lærevansker, altså at de strever noe med alle de aspektene som evnetesten måler. I mange tilfeller kan det da være aktuelt at det  tilrettelegges på skole eller arbeidsplass.  Hvis en person skårer under IQ 70, hvilket svarer til omtrent to prosent av befolkningen, bør man vurdere om hun eller han har en psykisk utviklingshemning. For å kunne sette denne diagnosen, skal psykologen også ha informasjon om det allmenne funksjonsnivået i hverdagen, og være sikker på at lærevanskene ikke skyldes sansetap eller motoriske vansker som svekker troverdigheten av evnetesten.

Hvordan er det å gå igjennom en evnetest?

Testene består typisk av en rekke deltester som måler ulike aspekter ved intellektuell funksjon. De er vanligvis laget slik at de første leddene eller spørsmålene i hver oppgave er ganske lette og så blir de tiltagende vanskelige. Alle vil oppleve at de kommer til et punkt hvor det blir for vanskelig, og at man ikke får til oppgaven. Noen av oppgavene er ganske enkle, men handler om å utføre så raskt som mulig. En fullstendig undersøkelse kan vare ca 1 ½ til 2 timer.

Det er lov å be om pauser. Etter undersøkelsen vil man kunne få tilbakemelding om resultatet, vanligvis i form av en kopi av en rapport, eller eventuelt kopi av en skåringsprotokoll som sier noe om hva man fikk til og hva man strevde med. Kopi av selve testresultatene med spørsmål og svar, vil man ikke få. Hvis de konkrete oppgavene blir allment kjent, eller man har anledning til å trene på spesielle oppgaver forut for en retesting, vil testen ikke lenger måle evnenivået på en troverdig måte.

Hva brukes en evnetest til?

I Norge brukes evnetester hovedsakelig for å kartlegge lærevansker og eventuelt diagnostisere spesifikke eller generelle lærevansker som gjør at personen har krav på tilrettelegging, ekstraressurser i skolen eller spesielle ytelser, for eks. fra NAV. I nevropsykologiske undersøkelser av personer med ervervede konsentrasjons- eller hukommelsesvansker etter skade eller sykdom i sentralnervesystemet, gjøres alltid en vurdering også av evnenivå. I noen straffesaker gjøres evnetesting som del av utredning av tilregnelighet. Personer med en moderat utviklingshemming kan ikke straffes i Norge, og personer med lett utviklingshemming vil få lavere straff.

Evnetesting kan også gjøres som del av utredning av foreldres omsorgsevne for barn. Det er ingen automatikk i at personer med lett utviklingshemming ikke kan ha hovedomsorg for barn. Det skal i alle tilfeller gjøres en konkret vurdering som vektlegger omsorgsevne og tilknytning i tillegg til de intellektuelle ressursene som kreves for å oppdra barn.

Evnetester brukes i noe omfang også i rekrutteringssammenheng.  Lederstillinger krever gode intellektuelle ferdigheter, men over et visst nivå, er det andre evner som avgjør hvor vellykket man blir i stillingen. Det kan handle om samarbeidsevne, kreativitet og omsorg for medarbeidere og som ikke måles i en evnetest.

Det samme resonnementet gjelder også for personer med lærevansker. Hvorvidt man er til å stole på, hvorvidt man møter stabilt på jobb og yter sitt beste er evner som ikke måles av en evnetest, men som enhver arbeidsgiver vil vektlegge. 

Hvordan lages en evnetest?    

Evnetestene som er i bruk i Norge er i hovedsak utviklet i USA og senere “standardisert” i Skandinavia. Det betyr at man har oversatt testene og gjort nødvendige endringer for at ikke spesifikt amerikanske forhold skal påvirke prestasjonene på testen.

Man har så testet ut den oversatte versjonen på en liten gruppe for å se om nye skandinaviske spørsmål oppfører seg slik de er forutsatt å gjøre, altså at lette spørsmål besvares riktig av alle og vanskelige spørsmål bare av noen, og at det ikke er systematiske forskjeller ut fra kjønn eller alder eller etnisk gruppe.

Testene har også blitt prøvd ut på et større standardiseringsutvalg som gir såkalte normalfordelte normer. Med normalfordeling menes at normene skal gjenspeile variasjonen i befolkningen, altså at de fleste ligger rundt gjennomsnittet og med gradvist færre som presterer svakt eller særlig godt.

Mange av de sjeldnere brukte evnetestene, og det gjelder særlig tester brukt av ikke-psykologer, vil ikke ha gått gjennom en tilsvarende standardiseringsprosess.  

Myter

Det kan være mange myter om evnetester; hvordan de er laget, hva de måler og hva de brukes til. Min erfaring er at de aller fleste opplever testingen som ufarlig, at den gjennomføres i en vennlig atmosfære og at den gir et godt grunnlag for å gi hjelp som er tilpasset den enkelte.