Hva er personlighetsforstyrrelser?

Personlighet kan defineres som et individs karakteristiske følelses-, tanke- og atferdsmønstre.

Alle har en personlighet med ulike personlighetstrekk. Noen er mer utadvendte, andre mer engstelige og bekymret. Noen er som oftest positive, mens andre lettere ser hindringer og tenker negativt. 

Vi kaller det personlighetsforstyrrelse dersom personligheten over tid avviker betydelig fra hva man forventer i en gitt kultur og i tillegg medfører at man fungerer dårligere mellommenneskelig og psykososialt. Drøyt 10 prosent av befolkningen oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. 

Hva innebærer det å ha en personlighetsforstyrrelse?

Personlighetsforstyrrelse kan vise seg på ulike måter:

For det første kan man ha vansker med å regulere egne følelser. Man kan ha raske følelsesmessige svingninger. Følelsene kan også bli svært intense. Dette gjelder både positive følelser som for eksempel glede og interesse- og negative følelser som for eksempel tristhet, sinne, skyld og skam. Andre følelser kan bli diffuse; man har ikke god nok følelsesmessig bevissthet om dem. Også dette kan gjelde både positive og negative følelser. 

Videre har man ofte en dårlig og/ eller svingende selvfølelse. Noen har vedvarende dårlig selvfølelse og føler seg mindre verdt enn andre. Andre har sterke svingninger: de kan føle seg på topp den ene dagen og langt nede den neste. 

"

Ved personlighetsforstyrrelser vil man ofte oppfatte og fortolke andre på feilaktige måter

"

 

Et annet typisk kjennetegn ved personlighetsforstyrrelser er svekket mentaliserende evne. Mentalisering vil si å ha bevissthet om både egne og andres mentale tilstander (for eksempel ulike tanker og følelser). Man sier gjerne at mentalisering handler om å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det handler om å forstå egne tanker, følelser og handlinger og se hvordan disse virker inn på andre.

I tillegg handler det om å sette seg i den annens sted og forstå hvilke intensjoner som kan ligge til grunn for andres atferd. Ved personlighetsforstyrrelser vil man ofte oppfatte og fortolke andre på feilaktige måter, noe som kan medføre at det oppstår vansker i relasjon til andre, alt fra nære venner og familie til mer perifere kontakter. Noen mistolker for eksempel andres atferd på mistenksomme måter. Andre er overfølsomme (hypersensitive) for kritikk og feiltolker andres kommentarer og oppførsel som avvisning. 

Finn en psykolog der du bor

Hva skal til for å få diagnosen?

ICD-10, diagnosesystemet vi primært bruker i Norge, har en rekke generelle kriterier som må være tilstede for å tilfredsstille kriteriene for personlighetsforstyrrelse. Kategorien inkluderer en rekke atferdsmønstre som uttrykker personens typiske væremåte overfor seg selv og andre. Mønstrene må vedvare over tid og dessuten være betydelig avvikende i den kulturen man tilhører. Trekkene skal også være uhensiktsmessige og vise seg på tvers av ulike situasjoner. Ofte vil de medføre subjektivt ubehag og redusert fungering.

I tillegg beskrives ulike spesifikke kriterier for de spesifikke personlighetsforstyrrelsene. Diagnosesystemet vårt, ICD-10 , skiller mellom følgende personlighetsforstyrrelser 

  • Paranoid personlighetsforstyrrelse
  • Schizoid personlighetsforstyrrelse
  • Dyssosial personlighetsforstyrrelse
  • Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (inkludert borderline)
  • Dramatiserende personlighetsforstyrrelse
  • Tvangspreget personlighetsforstyrrelse
  • Engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse
  • Avhengig personlighetsforstyrrelse
  • Blandet personlighetsforstyrrelse
  • Uspesifikk personlighetsforstyrrelse 

Slik diagnosesystemet er uformet i dag, er personlighetsforstyrrelsene delt inn i ulike kategorier. Man kan ha en eller flere personlighetsforstyrrelsesdiagnoser. Mange har innvendt at et slikt kategoriserende system er lite beskrivende for virkeligheten – og at man heller burde utforme et system der man ser på dimensjoner og grad av alvorlighet. 

Diagnosen stilles etter en helhetlig klinisk vurdering. Spesialiserte strukturerte intervjuer inngår gjerne som en del av utredningen. For å få diagnosen, kreves det at man oppfyller et visst antall kriterier. Det er ikke sånn at man tar en enkelt test, tilsvarende som en blodprøve, som kan fortelle om man har en personlighetsforstyrrelse. Det er heller ikke sånn at man kan ta røntgenbilde av hjernen og si om man har personlighetsforstyrrelse eller ikke. 

Selv om personlighetsforstyrrelsene per i dag er delt inn i ulike kategorier, er det grunn til å understreke at det ikke er klare grenser mellom såkalt normal personlighetsfungering og personlighetsforstyrrelser. Vi kan alle til tider fungere dårligere relasjonelt og bevege oss over mot personlighetsforstyrrelsene. 

"

Det er normalt å ha ett eller noen få uhensiktsmessige personlighetstrekk

"

I perioder med høyt stress, i forbindelse med vanskelige livssituasjoner som tap av nære familiemedlemmer eller jobb, kan mange oppføre seg uhensiktsmessig. Man kan bli mer mistenksom, få sterkere og mer irrasjonelle følelser, trekke seg mer tilbake og unngå kontakt, klamre seg til andre eller bli mer utagerende. Som regel vil imidlertid slike reaksjoner og handlemåter være forbigående. 

Det er også grunn til å understreke at det er normalt å ha ett eller noen få uhensiktsmessige personlighetstrekk, for eksempel det å være krenkbar, bli lett såret eller være dramatiserende. Det er først når man får mange slike trekk at man muligens oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. 

Hvorfor får noen personlighetsforstyrrelse?

Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor noen utvikler en personlighetsforstyrrelse.  Generelt handler det om en kombinasjon av gener og miljø/ erfaringer. Det er imidlertid ikke noe en-til-en forhold mellom gener og personlighetsforstyrrelse og heller ikke mellom ulike oppveksterfaringer og personlighetsforstyrrelse. Samtidig vet man at noen typer av erfaringer i større grad enn andre disponerer for senere utvikling av personlighetsforstyrrelse. Eksempler er tidlig omsorgssvikt, traumatiske opplevelser som for eksempel seksuelle overgrep eller en oppvekst preget av konflikt og vold (fysisk eller psykisk). Men det er viktig å understreke at slike opplevelser ikke nødvendigvis fører til en personlighetsforstyrrelse. 

Hvorfor visse typer av opplevelser øker sannsynligheten for at man senere utvikler personlighetsforstyrrelse, vet man ikke sikkert, men spørsmålet står sentralt i pågående forskning. Man vet mye om at tidlige tilknytningserfaringer er viktig for utvikling av en sunn psykisk helse, og at utrygg tilknytning kan gjøre deg mer sårbar for utvikling av personlighetsforstyrrelse, men mindre om mekanismene involvert. 

Hva er prognosen, hvordan kan man få hjelp?

Nyere studier har vist at personlighetsforstyrrelser er mindre stabile og mindre kroniske enn man har trodd. Mange vil over tid oppleve betydelig reduksjon i symptomer og ”vokse ut av” personlighetsforstyrrelsen. Hvordan man fungerer sosialt kan imidlertid være vanskeligere å endre, særlig uten behandling. 

"

...ulike former for behandling kan ha god effekt

"

Heldigvis har det kommet en rekke studier som viser at ulike former for behandling kan ha god effekt. Effektiv behandling er ulike former for samtaleterapi (psykoterapi). Hva slags psykoterapi som virker for den enkelte, vil variere. Både ikke-manualiserte terapiformer og strukturerte behandlingsprogrammer, som for eksempel mentaliseringsbasert terapi (MBT) og dialektisk atferdsterapi (DBT), har vist god effekt. Det er ikke så lett å vite på forhånd hvem som profitterer på hva, men den enkeltes motivasjon og ønske om terapiform er av betydning. 

Medikamentell behandling har generelt liten verdi, men kan være til hjelp hvis man samtidig har andre psykiske lidelser som for eksempel angst og depresjon. Støttesamtaler hos fastlegen kan være viktig, særlig i ”rolige” perioder. 

Det forskes en del på hva det er som gjør at behandling virker. Her er det fortsatt mye man ikke vet. Det som er klart, er imidlertid at kontinuitet i behandler-pasient relasjonen er vesentlig - samt at man kan trenge tid. I tillegg bør behandlingen rettes mot å hjelpe deg både til å regulere egne følelser og til bedre å forstå egne og andres tanker og følelser (mentalisering). Å komme i gang med meningsfull aktivitet på dagtid (jobb eller studier) er betydningsfullt. Opplæring (psykoedukasjon) i hva det innebærer å ha en personlighetsforstyrrelse har også vist seg hjelpsomt. 

Det er viktig å understreke at personlighetsforstyrrelse kan behandles med godt resultat.

Emneord: følelser

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.