Hva er ADHD?

En til tre prosent av norske barn og ungdom antas å ha ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). 

Personer med ADHD har vansker med oppmerksomhet, hyperaktivitet og nedsatt impulskontroll. Hos noen er oppmerksomhetsvanskene det største problemet. Symptomene skal ha vært tilstede fra barnealder. For at man skal kunne diagnostiseres med ADHD,  skal man ha vanskeligheter med å fungere i flere situasjoner (for eksempel hjemme og på skolen). 

Hva skal til for å få diagnosen ADHD?

Det finnes ingen test for å diagnostisere ADHD. Diagnosen baserer seg på når symptomene startet, hvor ofte de forekommer og hvor alvorlige de er. De vanligste symptomene er oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet. 

Eksempler på oppmerksomhetssvikt kan være vansker med å holde seg til en oppgave over tid, at man lett lar seg distrahere og har problemer med å organisere arbeidsoppgaver. Hyperaktivitet kan vises ved at man beveger seg rundt omkring når man skal sitte rolig og/eller fikler mye med ting. Vansker med impulsivitet kan for eksempel være nedsatt evne til å tenke seg om før man gjør ting, avbryte eller forstyrre andre eller ikke klarer å vente. 

Alle mennesker kan i perioder slite med slike vansker. På skolen kreves det at man skal sitte rolig og følge med. I arbeidslivet er det krav til effektivitet og evne til ikke å la seg distrahere. Ved økt tilgang til internett og sosiale medier, må man ha god selvkontroll for ikke å la seg friste til å spore av når man kjeder seg. Mange blir slitne og frustrerte fordi det er vanskelig å møte kravene på skole, jobb eller i hverdagslivet.

Når definerer vi disse vanskene som ADHD? 

For å kunne stille diagnosen ADHD, skal vanskene ha vedvart over tid og medført nedsatt funksjon i flere livssituasjoner. Vanskene skal ha skal ha vært til stede fra barndommen av, og ADHD lignende symptomer  skal ikke bedre forklares av andre psykiske lidelser eller somatiske tilstander. Traumatiske livshendelser som omsorgssvikt og overgrep kan gi symptomer som ligner på ADHD. Det er stor variasjon mellom personer når det gjelder hvilke typer ADHD symptomer man har, og i hvor stor grad symptomene går ut over hverdagsfunksjonen.

Noen er stille og sjenerte. De har uttalte oppmerksomhetsvansker, redusert tempo og dagdrømming, mens andre kan være svært utadvendte, klassens «klovn», høyrøstede, impulsive og hyperaktive. Det er ikke uvanlig at personer med ADHD klarer å konsentrere seg godt når de gjør oppgaver de er motivert for, noen mener at de da «hyperfokuserer». I situasjoner hvor personen kjeder seg kan det motsatte skje; man lar seg distrahere av det som skjer rundt. 

Hos omtrent halvparten av alle med ADHD, vises ikke problemene når de undersøkes med tester som skal måle oppmerksomhet. Det kan ha sammenheng med at problemene særlig gjør seg gjeldende utenfor testrommet, d.v.s. i sammensatte hverdagssituasjoner der det er mer distraksjon og det er viktig å kontrollere både tanker, følelser og atferd. Derfor er det viktig at diagnosen ikke baseres utelukkende på testresultater. 

Mange har tilleggsvansker (komorbiditet)

Over halvparten av barn og ungdom med ADHD og rundt 75 prosent av voksne med ADHD har samtidige tilleggsvansker som lærevansker, språkvansker, motoriske vansker, atferdsforstyrrelser, tics (ufrivillige motoriske bevegelser eller lyder), rusmiddelmisbruk, søvnvansker med flere. Hvis man har ADHD og ikke får hjelp til å mestre vanskene, kan man lettere utvikle psykiske lidelser og/eller rusmisbruk.  Noen får kroppslige smerter fordi de ikke klarer å slappe av.Tilleggsvanskene kan hos noen være det som først fanges opp og forsøkes behandlet. Da er det viktig å vite at bak vanskene kan det være en ADHD-tilstand. Personer med alvorlige sykdommer kan også ha ADHD. For disse vil oppfølging og behandling av ADHD-tilstanden gjøre det enklere å følge opp annen type behandling.

 

"

Ikke alt som ligner på ADHD er ADHD.

"

Det er viktig å huske på at det er mange faktorer som kan gi en opplevelse av indre uro og oppmerksomhetsvansker, og som kan gi symptomer som ligner på ADHD. Det kan være for høye krav, belastende livshendelser, omsorgssvikt, rusmiddelmisbruk, hodeskader, søvnvansker, bivirkninger av medisiner, redusert syn eller hørsel, dårlig ernæring, og en rekke psykiske og somatiske sykdommer. Om det er andre diagnoser som bedre kan forklare vanskene, kalles det differensialdiagnoser. Det er veldig viktig å undersøke om det kan ligge andre forhold bak før man stiller en ADHD-diagnose. Volds- eller overgrepserfaring må kartlegges. Ikke alt som ligner på ADHD er ADHD

Flere mulige årsaker

ADHD er en beskrivelse av flere symptomer, og sier i seg selv ikke noe om årsak.  Genetiske faktorer har stor betydning for utvikling av ADHD. Forskning tyder på at gener som styrer signalstoffet dopamin i hjernen er involvert. Dopamin er viktig for å regulere oppmerksomhet, motivasjon og læring. Komplikasjoner i svangerskap og under fødsel, lav fødselsvekt, sykdommer som for eksempel hjernehinnebetennelse i tidlige barneår, miljøfaktorer som at mor røyker, bruker narkotika eller drikker under svangerskap kan øke risiko for ADHD.  Det er ofte flere årsaksfaktorer, og et samspill mellom genetiske faktorer og miljøfaktorer, som ligger til grunn for utvikling av ADHD. 

«Hjernens direktør» kan være svekket

Det er mange måter å forstå ADHD på. En sentral teori er at ADHD kan betraktes som en «eksekutiv funksjonslidelse»; at "hjernens direktør" er svekket. Eksekutive funksjoner er overordnede tankeprosesser som gjør at vi kan styre og regulere hvordan vi tenker, føler og handler. Eksekutive funksjoner inkluderer bl.a. arbeidsminne (det å holde informasjon «online» i tankene), planlegging, å komme i gang med aktiviteter, impulskontroll og det å dele oppmerksomheten mellom flere ting samtidig. De fleste med ADHD har normale intellektuelle forutsetninger, men de eksekutive funksjonsvanskene kan gjøre det vanskelig å bruke evnene man har. Dette kan oppleves som svært frustrerende og kan påvirke selvbildet.   

Kjønnsforskjeller

I barnealder er det langt flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD. Årsakene til kjønnsforskjellene er ikke kjent. En hypotese er at jentene har mindre synlige symptomer enn guttene. De er mindre hyperaktive og impulsive. Jentene skaper derfor ikke uro for andre, og henvises sjeldnere eller senere til utredning og behandling. Det er viktig at også jenter med ADHD blir oppdaget slik at de får tilbud om behandling og tilrettelegging. Det er også mulig at det er flere gutter som faktisk har diagnosen. 

Hvordan stilles diagnosen?

Hvis det er mistanke om ADHD, henviser fastlegen eller psykolog til spesialisthelsetjenesten. For at diagnosen ADHD skal stilles må det gjøres en helhetsvurdering hvor flere faggrupper ofte samarbeider. Diagnosen stilles av en spesialist. Når det gjelder barn og ungdom, vil man ofte ha samtale for å få informasjon av barnet/ungdommen, foreldre og barnehageansatt eller lærer. Observasjoner av barnet/ungdommen i barnehagen/skolen legges ofte til grunn før man stiller diagnosen. Når voksne diagnostiseres, innhenter man ofte informasjon fra en som kjente personen som barn i tillegg til samtale med personen selv. Diagnoseintervjuer, skjemaer for å kartlegge symptomer, og legeundersøkelse blir gjerne brukt i en helhetsvurdering. Nevropsykologisk testing og evnetesting kan være nyttig. Testen vil være viktig for å undersøke grad og type av oppmerksomhetsvansker, samt for å vurdere i hvilken grad den som undersøkes får brukt evnene sine. En grundig kartlegging av helhetssituasjonen er nødvendig. I en slik kartlegging innhenter psykologen gjerne opplysninger om personens utvikling og familiær belastning, vurderer oppvekstsvilkår, psykososiale belastninger, somatisk og psykisk helse, syn og hørsel og mulig rusmisbruk. 

"

En grundig kartlegging av helhetssituasjonen er nødvendig.

"

Hvordan går det over tid?

To av tre med ADHD fortsetter å ha det i voksen alder. For de som fortsetter å ha ADHD i voksen alder, vil ofte den lett synlige hyperaktiviteten gå over til en indre følelse av rastløshet, mens oppmerksomhetsvanskene i stor grad vil vedvare. Ved riktig behandling kan mange oppleve å fungere mye bedre. Samtidig vet vi at forsinket eller mangelfull behandling kan få store negative konsekvenser for noen. Redusert selvtillit, depresjon, vansker med studier eller å holde på en jobb, rusmiddelmisbruk, kriminalitet og ulykker er noen av mulige følger. 

Hvordan kan ADHD behandles?

ADHD er en heterogen tilstand. Det innebærer at tilstanden inkluderer flere undergrupper av mennesker med ulike årsaker til ADHD og med ulike kjennetegn. Derfor vil også type behandling variere fra person til person. Behandlingen bør prøves ut systematisk. Effekten av tiltakene må vurderes kontinuerlig. Selv om man finner en behandling som er effektiv, kan det være at andre tiltak må til på et senere tidspunkt. Det er derfor viktig å vurdere behandlingseffekter over tid. Noen har behov for Individuell Plan (IP) jf. forskrift om habilitering og rehabilitering (lenke). 

For barn og ungdom er familieveiledning/foreldretreningsprogrammer og pedagogiske tiltak i barnehagen eller skolen viktig. Samarbeid kan organiseres i form av tverrfaglige møter og etablering av ansvarsgrupper. Hvis man ikke kommer i mål med tilretteleggingen i miljøet, kan man vurdere behandling med legemidler. Sentralstimulerende midler (metylfenidat og amfetamin) og atomoksetin har i studier vist å gi reduksjon av ADHD-symptomer og bedring av funksjon hos om lag 75 prosent av barn/unge med ADHD.

Det er få kontrollerte studier av langtidseffekt ved bruk av både sentralstimulerende midler og atomoksetin, og kunnskap om nytteverdien av denne behandlingen over tid er derfor begrenset. Det er viktig at behandlingen følges opp regelmessig med kontroller av effekt og eventuelle bivirkninger. Medisiner er sjelden tilstrekkelig som behandling alene, og det er veldig viktig å behandle eventuelle tilleggsvansker. 

Aktuell behandling for voksne er å formidle kunnskap om tilstanden, bruke hjelpemidler for å huske og planlegge, hjelp til å etablere bedre rutiner, hjelp til studieteknikk for studenter, tilrettelegging i miljø og på arbeidsplassen. Noen trenger hjelp til økonomistyring.  Det kan være aktuelt med tiltak gjennom Voksenopplæringen, NAV eller andre. Ergoterapeut i kommunen kan hjelpe til med å søke om kognitive hjelpemidler, og noen har nytte av hjelp av ADHD-coach (veileder). Samtaleterapi bør tilbys personer med psykisk tilleggsvansker. Mange opplever også at rutinemessig fysisk aktivitet kan avhjelpe plagene noe. Studier har vist av ca. 50 prosent av voksne med ADHD har god effekt av sentralstimulerende midler eller atomoksetin.  

Behandlingsformer som nevrofeedback (lære å regulere  hjernebølgemønsteret ved brukt av datamaskin), pc-baserte treningsprogrammer av arbeidsminne, og ulike ernæringsmessige tiltak har vært prøvd ut på personer med ADHD. På grunn av varierende kvalitet på studiene kan man ikke konkludere entydig omkring nytteverdien av disse behandlingsformene. 

Hvordan få mer informasjon om diagnostisering, behandling og oppfølging?

Flere helseforetak har behandlingslinjer for ADHD, som ofte er tilgjengelig på nett.

Helsedirektoratet har utgitt en Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av ADHD (IS-2062) som er tilgjengelig på nett.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.