Våre forbudte hemmeligheter

Mann med ansiktet i mørket

I tankenes uendelige dyp har vi alle en del grums

Jeg har en hemmelighet

En middelaldrende kvinne fantaserer om å gi tenåringssønnens unge venn sin første seksuelle erfaring. Hun kjenner en pirrende følelse ved tanker om guttens ungdom, uskyld og uerfarenhet. Men om noen hadde funnet ut? Hva ville ektemannen sagt? For ikke å snakke om naboene … En bølge av skam skyller inn med tanken på å bli eksponert som pervers.

En mann ser for seg hvordan kone og barn omkommer i en tragisk ulykke, og hvordan han etter en passende periode med sorg opplever ny forelskelse med en ung og vital kvinne. Han føler på lettelse ved tanken om befrielse fra det trivielle familieliv. Etterfulgt av selvklandring og frykt. Hva om tanken gjør fantasien til virkelighet!

En tenåring tenker på hvordan han kan drepe en klassekamerat han bærer nag til. Blodet bruser i rettferdig harme ved tanken om dødelig hevn. Blodstormen legger seg, og avsky kicker inn. Hva er det som er galt med meg? Er ikke slike tanker forbeholdt seriemordere og psykopater? 

Jeg er ikke den eneste

Perverse, tabubelagte, voldelige, rasistiske, megalomane, omnipotente også videre. I dypet av våre sinn utspilles det daglig scener av grov og avvikende karakter. Scener der vi som hovedperson utfører handlinger som bryter både samfunnets, og ofte også våre egne, moralske og etiske koder. For ikke å snakke om virkelighetens rammebetingelser. Alt fra seksuell interaksjon med en uendelig variasjon av ting og folk, i en uendelig variasjon av situasjoner og steder, til metoder for å ta livet av mennesker som vi både hater og elsker. Der mye av innholdet ofte er så bisart og perverst at det ville fått de fleste mennesker rundt oss til å avskrive oss for godt, skulle vi handle ut scenene i virkeligheten.

 

"

Hvorfor tenker jeg slik jeg gjør? Er dette den virkelige meg?

"

Hjernen inneholder rett og slett nok sprengstoff til å utslette våre sosiale liv komplett. Flere ganger om nødvendig. Samtidig har alle du kjenner og møter, ja til og med din gamle bestemor, sine egne perverse avvik. Akkurat hvor forvridd mye av vårt tankeliv er, er en felles sannhet og samtidig verdens best bevarte hemmeligheter.

Jeg er en synder!

Gjennom tankene opplever vi en lettversjon av en annen virkelighet. En virkelighet der vi handler på utsiden av vårt eget og samfunnets normalitetsspekter, og ser oss selv i rollen som avviker. Slik vi ikke er ment å skulle oppføre oss, slik vi ikke er ment å skulle forlyste oss. Tabu.

Så lenge tankene har eksistert i mennesket, har mennesket måtte forholde seg til at de noen ganger tar oss med til disse forbudte steder. I fordums tid har forklaringer på dette vært dominert av at vi har sluppet fanden inn i våre sinn, grunnet våre moralske svakheter. Demoniske og moralske skyldsforklaringer er kanskje på vikende grunn som i det moderne, sekulære samfunn. Samtidig gnager våre avvik etter mening. Hvorfor tenker jeg slik jeg gjør? Er dette den virkelige meg? Vil tankene et sted nedover veien føre til handling?

Kanskje la djevelen nøkkelen til helvetes porter i psykiatriens hender? Vi lever i et samfunn som i større og større grad er besatt av å definere normalitetens stadig snevrere grenser ut i fra beskrivelser av psykologisk dysfunksjonalitet. Der alle verdens terrorister og drapsmenn- og kvinner er objekter for offentlig psykiatrisk analyse. Kriminelle handlinger forklares ut fra kriminelle tanker. Det er lett å gjøre slutningen om at avvikende tanker fører til avvikende handling, slik A fører til B. 

Jeg vil ikke ha det, derfor har jeg det

Det er jo heller ikke til å stikke under en stol; noen ganger bryter faktisk ekstreme tanker ut i ekstreme handlinger. Heldigvis er som oftest veien dit lang og fylt med hinder. Der våre avvikende tanker imidlertid oftest skaper problemer for oss, er i våre forsøk på å fortrenge dem. Når ikke bare handlingen, men også å tenke tanken blir forbudt. Da kan tankene regne ødeleggelse over våre liv og mentale helse.

Maria var førstegangsmor til en etterlengtet datter. En dag badet hun datteren da impulsen dukket opp om å dytte det elskede barnet under vann og drukne henne. Umiddelbart ble Maria fylt med en ekstrem frykt og skamfølelse. Ville hun drepe sitt eget barn? I terapi fortalte hun gråtkvalt om hvordan hun ikke klarte å kvitte seg med verken frykten eller tanken, og hvordan hun aldri turte å bade sin datter. Maria hadde også begynt med botsgjørelse i form av bønn der hun ba gud om tilgivelse, i et forsøk på å rette opp universet slik at tankene hennes ikke en gang i framtiden på magisk vis kunne føre til at datteren ble utsatt for en ulykke.

 

"

En dag badet hun datteren da impulsen dukket opp om å dytte det elskede barnet under vann

"

Et godt eksempel på tommelfingerregelen når det gjelder tanker og følelser: Vil du ikke ha det, så har du det. Tankeparadokset ved å forsøke å ikke tenke på noe, samt farene forbundet med dette, er velkjent i psykologien. Likeså som verdien av å akseptere våre tanker og følelser. Når våre mørkere impulser blir forbudte, skremmende og uønskede på en gang, er de imidlertid svært utfordrende å akseptere slik de er. Vi forsøker å begrave dem, men vi gjør det i frodig jord. Impulsene springer kanskje ut som tvangstanker, ofte sterkere og mer forvridde, slik de gjorde for Maria. 

I tanken er jeg fri

I barndommen hadde vi alle våre fantasier. Utenfor virkelighetens rammer kunne vi som barn utforske konsepter, tema, behov eller situasjoner ellers var utilgjengelige for oss. I barnefantasiens lekegrind kunne vi snakke med dyr. Vi kunne være store og sterke, eller kloke, eller magiske. Med ekstraordinære egenskaper reiste vi til verdensrommet med en enhjørning, for å finne piratskatter og sloss med rom-monster. Opplevelser som i virkeligheten ikke bare ville inneholdt de fornøyelige, men også de vært svært farlige og skadelige elementene av romfart og monsterjakt. Barns fantasier er ikke bare fantastiske. De er også trygge.

Vi voksne kan observere hvordan barnas tanker tar krumspring langt utenfor normalitetens grenser, som regel med stor grad av aksept og annerkjennelse. Dette er fordi vi er relativt sikre på de mange åpenbare barrierene mellom barnas fantasier og virkeligheten. Når lille Ole stolt proklamerer at han skal ut for å jakte bjørn med pappgeværet sitt, kjenner vi derfor ikke på noe særlig behov for å realitetsorientere. Tvert imot fornøyer vi oss over hvordan han basker seg i sine egne tankers frihet.

Denne rausheten burde vi kanskje i større grad utvide også til våre voksne sinn. I tanken er vi fri til å utforske det som i virkeligheten ville vært uklokt, farlig, slemt eller rett og slett umulig å handle ut på. Alt fra de mer trivielle fantasier om å spise det vi ikke burde spise når vi er på diett, til å stikke det vi ikke burde stikke inn i andre. De kan rangere fra plagsomme til skremmende, men representerer alle et behov for å prosessere det hjernen til en hver tid er opptatt av. Noen ganger i forkledd form.

En fantasi om utroskap kan være en sjekk av våre indre verdikompass, en påminner om vårt behov for annerkjennelse, eller noe så enkelt som en seksuell impuls som vi ikke kan spille ut i virkeligheten, fordi det vil innebære ofring av stabilitet og trygghet som våre forhold tilbyr. På samme måte kan fantasier om at våre kjære forgår i en tragisk ulykke, være en tematisering av friheten vi alle oppgir, så snart vi lar noen ha emosjonell makt over oss i regi av å være viktige personer i våre liv.

Bør jeg snakke om det?

Av de mellom 50-70 000 tanker et gjennomsnittlig menneske tenker per dag, er det nødt til å være en del grums. De fleste av oss besøker sinnets forbudte kroker fra tid til annen. Det er helt normalt.

 

"

Vi bør la det bli med tanken, og skam minner oss på det

"

Skammen knyttet til rollen vi spiller i våre fantasier er også normal, og stort sett hensiktsmessig. Vi bør la det bli med tanken, og skam minner oss på det. Det er imidlertid liten grunn til å gå i fistel over at vi tenker tanken i seg selv. Når selve tanken blir farlig, risikerer vi å vake lengre i den enn det som strengt tatt er nødvendig. Mye av skammen over at vi tenker slik vi gjør, henger sammen med at vi ikke har innblikk i andres indre liv. Vi tror vi er unike snøflak, når millioner av andre tenker akkurat like forvridde og perverse tanker som oss.

I samtidens nye åpenhet, deles i større og større grad våre private psykologiske utfordringer og lyter. Vi blogger, skriver kronikker, lager bøker, podcaster og gjør intervjuer om den vanskelige tiden. Om angsten, spiseforstyrrelser, depresjonen. Vi snakker imidlertid mindre om våre mørkere impulser i offentligheten. Ikke det at det ikke tematiseres, det er bare forbeholdt skjønnlitteratur type Jo Nesbø og E. L. James (uten at de på noen måte er øvrig sammenlignbare!).

Kanskje er det helt OK. Det er ikke alt som må eller bør luftes ut til gud og hvermann, og mye av det vi tenker ville såret, skremt og frastøtt de rundt oss. Dersom vi opplever at vi besøker enkelte mørke kroker i vårt sinn igjen og igjen, tenker jeg det kan være lurt å snakke med en terapeut om det. Kanskje finnes det et udekket behov gjemt under lagene med grums, som man kan få hjelp til å bearbeide på en hensiktsmessig måte. En klok terapeut faller sjeldent av stolen om du viser vrangsiden ut.

Uansett hva tilfellet må være. Tankene våre inneholder et fantastisk univers av nær uendelig dybde. Jeg tenker at dersom vi skal anerkjenne det, må vi samtidig anerkjenne at det vil være mørkere parti der ute på dypet.

Hva tenker du?

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.