Kunsten ikke å like sitt eget utseende

Kvinne foran forvrengt speilbilde

Speil, speil på veggen der. Hvorfor ble jeg født med det utseende her?

Det er et spørsmål som kanskje har virket relevant å stille seg, fra tid til annen gjennom livet. Sett fra ditt perspektiv. Grunnen er enkel: Du liker ikke ditt eget utseende. Om det er en rar fasong på nesen, fet hud, sammentrykte øyne, skeive tenner, for liten her, for stor der… Noe er det! Som med varierende grad påvirker det store bildet når det gjelder om du liker deg selv eller ikke. 

For de av oss som til enhver tid bor i kropper og bak ansikter som ikke ser ut slik vi skulle ønske, kan dette være en av de mer bedritne aspektene ved vår eksistens. Vi falt ned fra stygghetstreet på vei inn i denne verden. Vi traff attpåtil alle greinene i fallet. Hvert bilde, hvert gløtt inn i et speil er en potensiell smertefull påminner på akkurat det. 

"

Vi falt ned fra stygghetstreet på vei inn i denne verden

"

Overfladisk og umoden? 

Såpass mange av oss misliker aspekter ved vår egen kropp at det omtales som «normativt misnøye». Likevel kan en kommentar om eget utseende risikere å stemples som overfladisk og umoden. Det er like urettferdig som skjønnheten er fordelt blant oss. Det er en dobbel forventing om at man skal være vakker, samtidig som man ikke skal ilegge eget utseende for mye vekt. Dette blir igjen en dobbel byrde for de av oss som er mindre vakre. Ikke bare er man mindre attraktiv, men man er umoden og overfladisk i tillegg ved å påpeke at man tenker på det. Eventuelt kan noen i beste mening forsøke å trøste gjennom, med snusfornuftig tone, å påpeke at «skjønnhet er i øynene til den som ser». 

Forventninger til tross. Den som sitter med opplevelsen av å være mindre vakker, er ikke nødvendigvis umoden, overfladisk eller har misforstått hvordan andre opplever skjønnhet. Å neida. Vi bryr oss om vårt eget utseende av en god grunn. Vi bryr oss fordi vi vet av erfaring, at skjønnhet er kilden til verdens førsteinntrykk av oss. Og førsteinntrykk har betydning. 

"

Menn og kvinner er for det meste enige om hva som er attraktivt

"

Skjønnhet betyr noe 

Det har betydning når du før du i det hele tatt har kommet forbi «hei», får avsluttet en tilnærming med det o-så-grusomme «ikke interessert». Eller blir sveipet til venstre, igjen og igjen (om du våger deg på Tinder). I tillegg blir attraktive mennesker ofte bedømt som mer intelligente og kompetente i skolesammenheng. De har større sannsynlighet for å bli ansatt under jobbintervju, og de tjener i gjennomsnitt mer enn sine mindre attraktive kolleger. Toppen av kransekaka er at de ser ut til å ha større sannsynlighet for å slippe unna med forbrytelser. For å nevne noe. Tror du meg ikke anbefales denne knallgode artikkelen  av Tonya Frevert og Lisa Walker. 

Dessuten: Utsagnet om skjønnhetens subjektivitet er en sannhet med betraktelige modifikasjoner. Menn og kvinner er for det meste enige i hva som er attraktivt, og ser ut til å foretrekke enkelte typer utseender. Selv om det er kulturelle forskjeller knyttet spesielt til vekt, ser det ut som om enkelte aspekter ved utseende er universelt akseptert som «pent». Trekk som symmetri, plettfri hud og kjønnspesifikke morfologiske aspekter (timeglassform hos kvinner, v-form hos menn, enkelte ansiktstrekk knyttet til kjønn) ser ut til å være representert over hele fjøla. Skjønnhet ligger selvfølgelig i øynene som ser, men med forbeholdet om at de fleste rundt oss bruker de samme brillene når de betrakter oss. Dette er stort sett dårlig nytt. Jo mer universelle aspektene ved skjønnhet ser ut til å være, jo mer avhengig ser de ut til å være av genetikk. Du kan slanke deg, eller du kan legge på deg. Men fett og muskler legger seg bare ikke der du skulle ønske det gjorde det. For ikke å snakke om kjønnsorganer. La oss ikke gå dit engang. 

Det verste med å være misfornøyd med sitt eget utseende er likevel ikke bare at man føler seg mindre attraktiv. Det er noe større, noe mer dystert som plager oss. Nemlig opplevelsen av å være missrepresentert. For mens man selv er en del av røkla som bedømmer andre på bakgrunn av utseende deres, er man så smertelig oppmerksom på at sitt eget utseende ikke representerer det som er på innsiden av deg. Kanskje du er en oppmerksom og lidenskapelig elsker på innsiden, men ”rund og glad” på utsiden. Sveip til venstre…

"

Jeg savner samtalen som gir oss en etterlengtet anerkjennelse av det normale i å være misfornøyd

"

Anerkjennelsen 

Samtaler om utseende, og misnøyen så mange av oss bærer, domineres i dag av skremselshistorier om psykopatologi og spiseforstyrrelser, eller forsøk på å endre oppfatningen til folk flest om hva de burde synes er fint (les: sommerkropp og pappamage). Det er flott og viktig at disse samtalene tas. De hjelper oss å se farene forbundet med overdrevent fokus på utseende, og de forsøker å bevege den kollektive bevissthet i retning av en bredere skjønnhetsdefinisjon. 

Jeg savner imidlertid en tredje samtale. Samtalen som gir oss en etterlengtet anerkjennelse av det normale i å være misfornøyd med sitt eget utseende. Som klapper oss på skulderen og forteller oss at ”Nei - du er ikke umoden og overfladisk. Det er vondt å være missrepresentert. Verden gir deg faktisk litt mer motstand, og skjønnhet ligger faktisk ikke i øynene som ser”. 

Og noen trøstende ord… 

Etter anerkjennelsen kan vi tilby noen ord som trøster. Vi kan starte med å fortelle at mindre attraktive mennesker faktisk ser ut til å være mer interessante samtalepartnere. Skjønnhet ser faktisk ut til å være korrelert med å være en konform (framfor selvstendig) og selvpromoterende (framfor tolerant) samtalepartner, i alle fall om man skal tro denne studien   Dette er desto mer interessant fordi personlighetstrekk ser ut til å ha en effekt på hvor attraktiv du oppleves at potensielle partnere . Trekk som ærlighet og hjelpsomhet gjør deg mer attraktiv, mens urettferdighet og frekkhet gjør deg mindre attraktiv. 

 

"

Vakre mennesker har mindre sannsynlighet for å få toppverv i ledelse dersom de er kvinner

"

Det er ikke den eneste fallgruven ved å være vakker. Frevert og Walker, som jeg nevnte tidligere, fant ut at vakre mennesker har mindre sannsynlighet for å få toppverv i ledelse, dersom de er kvinner. De har også mindre sannsynlighet for å få jobben, dersom det er opptil andre av samme kjønn å gjøre ansettelsen. Videre får de ofte undervurdert alvorlighetsgraden av sykdom og dårligere helsehjelp, fordi helsepersonell anser dem som friskere på grunn av deres gode utseende. I tillegg ser det ut til at andre mennesker har en tendens til å skygge unna svært vakre mennesker, kanskje fordi de utstråler en aura av uoppnåelighet? 

Utseende ser med andre ord ut til å ha sine fordeler og ulemper, uansett hvilken del av spekteret du befinner deg på. I tillegg blir spekteret snevrere med tiden. For det er en naturlov at skjønnhet falmer med tid. Uansett hvor utrolig vakker noen er. Gi det ti år. Gi det førti. Tiden vil rette ut den urettferdigheten. 

Utseende er en snarvei 

Til slutt er det viktig at vi koker konseptet  «utseende» ned til hva det egentlig er; et sett med idéer om innpakningen av mennesker vi ser rundt oss, som vi har lært oss å assosiere med forskjellige egenskaper hos dem vi møter. Det er rett og slett en tankemessig snarvei for en rask vurdering - en heuristikk. I likhet med mange av de andre tankemessige snarveiene vi bruker, er den ikke særlig pålitelig. Selv om den er sterkt følelsesmessig aktiverende. 

Det tenker jeg er viktig å ha med seg, der du sukker for deg selv atter en gang foran speilet. Eller neste gang du selv kanskje vurderer å møte et «hei» med et  «ikke interessert». 

Hva tenker du?

Kommentarer

Emneord: kultur

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.