Utgjør ikke foreldre noen forskjell?

Liten gutt med strekkode på underarmen

Jeg er et vandrende genetisk eksperiment: Jeg er enegget tvilling. Det er ingen tvil om at genene er viktige, men genene kan ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi foreldre som kan gjøre.

I følge den amerikanske atferdsgenetikeren Robert Plomin er foreldre viktige, men utgjør ingen forskjell. Parents matter but they don’t make any difference , skriver Plomin i sin nye bok, Blueprint . Atferdsgenetiske studier finner at det er genene og miljøet utenfor hjemmet er avgjørende for barns personlighet og psykiske helse.

Forskningen til Plomin er ikke problemet. Den er av topp kvalitet. Min bekymring er hvordan disse resultatene presenteres og leses i media. Hvordan skal folk flest forstå dette? Jeg er redd mange foreldre bare blir mer rådville av denne typen oppslag i media. Skal vi la være å yte omsorg og stole på at genene gjør jobben selv? I de fleste familier går livet sin vante gang og det er liten grunn til bekymring. Når barn derimot utsettes for vold og krenkelser i oppvekst-miljøet, fører dette til en økt risiko for psykiske vansker hos barna . I boka «Berøring» intervjuer Peder Kjøs en mann som ble utsatt for vold fra sin mor (s.53-54):

[D]et var liksom sånn at dersom jeg sa fra, så ble det bråk. Jeg kunne ikke velge mellom det å spise det jeg ikke likte, eller det ble kraftig kjeft […]  å bli skreket til, få høre løgner og stygge ord […] slått, sparka, spytta på […] Jeg ser nå hvor ødelagt jeg er […] fordi jeg ikke har den ballasten jeg skulle hatt. Til å håndtere … Mmm, ja, voksenlivet, da. For eksempel er jo det mest dramatiske når man ikke klarer å håndtere, ikke klarer å skjønne sine egne barn […] Jeg skjønte ikke at jeg gjorde dem utrygge […] Nå forstår jeg jo mer av det, at jeg var – at jeg kanskje hadde et snev av min mors atferd.

Det spørs om denne mannen er enig med Plomin i at foreldreatferd ikke utgjør noen forskjell, til tross for at genene sikkert kan bidra til å forklare både moren og sønnens atferd.

"

Skal vi la være å yte omsorg og stole på at genene gjør jobben selv?

"

Født sånn eller blitt sånn?

Fordi atferdsgenetiske studier gjøres på gruppenivå (basert på analyser av store mengder data hentet fra eneggede og toeggede tvillinger), sier ikke disse studiene noe om enkeltindividers genetiske risiko. Pussig nok kan min personlighet være mer genetisk enn din.

For snart 10 år siden stilte Harald Eia og Ole-Martin følgende spørsmål: Født sånn eller blitt sånn? Forfatterne stilte etter min mening feil spørsmål. Det er ikke et spørsmål om enten/eller. Det er et spørsmål om hvordan. Hvordan utvikles arvbare trekk i samspill med miljøet?

Melodi Grand Prix

Musikalsk talent er ofte brukt som eksempel. Ta for eksempel Alexander Rybak, som ifølge VG er musikalsk arvelig belastet. Arvbarhet (eller heritabilitet) kan defineres som den observerte variansen i et trekk (for eksempel musikalitet) som kan tilskrives gener. Begge foreldrene til Alexander Rybak er musikere. Mor er utdannet pianist, og far er fiolinist og musikklærer. Fordi foreldrene til unge Alexander hadde musikalsk talent, hadde de antageligvis også musikkinstrumenter stående i stua (altså miljøpåvirkning). I det atferdsgenetiske regnestykket regnes imidlertid denne formen for miljøpåvirkning som genetisk varians fordi den er drevet av gener (musikalske talent i familien). Dette er litt kontraintuitivt.

La oss gå anta at unge Alexander ikke bare arvet foreldrenes musikalske miljø, men at han også arvet foreldrenes musikalske talent (gener). Når unge Alexander begynner å spille fiolin, opplever han kjapt mestring. Han oppsøker musikalske miljøer utenfor hjemmet. Han får venner som spiller musikk og søker seg etter hvert inn på musikkskolen Barrat Due. «Miljøet er ikke noe som bare skjer med oss. Vi sorterer og lager et miljø som passer til vår egen genetikk,» sier Robert Plomin om denne prosessen der genene skaper miljøerfaringer som passer med de genene man allerede har.

 

"

Han var antagelig også den eneste eleven på Barrat Due som noen gang vil gå til topps i Grand Prix

"

 «Jeg følte jeg meg litt snurt», sier Alexander Rybak til VG . Når han begynte på Barrat Due, oppdaget han nemlig at var den eneste av elevene der som blir tvunget av foreldrene til å øve tre timer hver dag. Han var antagelig også den eneste eleven på Barrat Due som noen gang vil gå til topps i Grand Prix. De mange tusen timene unge Alexander øvde hjemme på fiolin, kan ha vært avgjørende for seieren med « Fairytale » i 2009.

Folk flest forbinder genetisk arvbarhet med at noe er medfødt, men genetisk varians betyr ikke nødvendigvis at noe er medfødt. Sang og musikk må læres, men musikalske gener fasiliterer denne innlæringen. Dersom unge Alexander ble nedlåst i en kjeller uten tilgang til instrumenter å spille på under hele oppveksten, hadde det ikke blitt noen virtuos fiolinist ut av ham, om enn aldri så genetisk predisponert han var. Genene og miljøet er helt avhengige av hverandre. Som forsker Espen Røysamb nylig uttalte til Aftenposten : «Genene lever ikke i et vakuum. De musikalske genene trenger instrumenter for å skrus på».

Ifølge professor Eivind Ystrøm , ligger ett personlighetstrekk bak nesten alle psykiske lidelser, nemlig nevrotisisme. Dersom mor har angst, skårer hun antagelig også høyt på nevrotisisme, og ett eller flere av hennes barn vil kunne arve hennes nevrotiske gener. «Barn har ulike tendenser i seg og skylden ligger ikke hos foreldrene. Dette er vist i mange studier, men det sitter langt inne for folk å godta dette,» sier professor emeritus Sven Torgersen . Det er lite hjelpsomt å påføre foreldre skyld og skam, men det kan være nyttig å identifisere opprettholdende faktorer som bidrar til at nevrotiske gener utvikler seg til en angstlidelse. Her spiller foreldreatferd definitivt en rolle.

Mot naturen

Hvis mor har angst, blir hun naturlig nok engstelig når barnet blir engstelig. Istedenfor å hjelpe barnet med å utfordre angsten, støtter hun kanskje barnet i å unngå ubehagelige situasjoner. Slik opprettholdes angsten. Kanskje gjennom flere generasjoner.

 

"

Hvis mor har angst, blir hun naturlig nok engstelig når barnet blir engstelig

"

Det er lett å akseptere at barn fra naturens side er født med ulik personlighet, men det er vanskeligere å stilltiende akseptere at barnet vil utvikle angst eller andre psykiske lidelser (selv om aksept ofte også kan være del av behandlingen). Antagelig er det lurt å oppsøke hjelp til å bryte atferdsmønstre som opprettholder psykiske lidelser. Selv om psykiske lidelser ofte kan være genetisk betinget, og skylden ikke ligger hos foreldrene, er som regel foreldrene likevel en del av løsningen på problemet. Heldigvis er det god hjelp å få. 

Et vanskelig temperament

I utviklingspsykologien snakker man ikke så mye om personlighet fordi personlighet ikke er ferdig utviklet enda. Mansnakker man om negativ emosjonalitet eller vanskelig temperament som forløpere for personlighetstrekket nevrotisisme. Alle foreldre som har flere barn vet at barn kan ha veldig ulikt temperament selv om de er vokst opp i samme familie.

Det kraftfulle, genetisk betingede temperamentet forsvinner ofte ikke av seg selv i løpet av barndommen, men foreldre kan hjelpe barnet med å håndtere de sterke følelsene på en sosialt akseptabel måte. Foreldre kan hjelpe barnet med å sette ord på tanker, følelser og opplevelser, og hjelpe barnet til å kanalisere temperamentet inn i sosialt akseptable kanaler, som for eksempel dans, fotball eller andre positive aktiviteter.

Dersom foreldre møter barnet med utviklingsstøtte og aksept, kan temperamentet i noen tilfeller bli en kilde til kreativitet, styrke og målrettethet. Dersom foreldre derimot møter barnet med overdreven kontroll eller krenkelser, vil samspillet kunne utvikle seg i en negativ retning. I alle fall om vi skal tro forskere som Jay Belsky og medarbeidere . Disse forskerne foreslår at barn med vanskelig temperament faktisk klarer seg bedre enn andre barn når de vokser opp i et optimalt, støttende miljø, mens de klarer seg dårligere enn andre barn når de vokser opp i et ikke-støttende miljø. Belsky’s hypotese ( differential susceptibility hypothesis ) er kontroversiell. At orkidébarna, som i utgangspunktet hadde et vanskelig temperament og alle odds mot seg, klarer seg bedre enn andre barn når de blir møtt med kjærlighet, er en besnærende, vakker og kontroversiell tanke, men vi mangler foreløpig vitenskapelig evidens som fullt ut støtter denne hypotesen. Jeg er imidlertid romantiker. Jeg har tro’a. Ikke gi opp de vanskelige barna.

 

"

Jeg har tro’a. Ikke gi opp de vanskelige barna.

"

Gener er viktige, men det er jaggu foreldre også! Genene er urgamle arbeidstegninger utviklet i en annen tid da mennesker levde som jegere og samlere.

Genene våre vet ingenting om hva som skal til for å overleve som et sosialt veltilpasset menneske i 2019.

Genene har ingen begreper om «skjermtid» og «digital mobbing».

Genene kan ikke være rollemodeller. Genene kan derfor ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi som kan gjøre.

 

Kommentarer

Utgjør ikke foreldre noen forskjell?

Takk til deg, Rune, for at du har skrevet denne kloke refleksjonen over de ensidige innleggene som har kommet rundt personlighet, gener og psykiske lidelser i det siste. Det har frustrert meg, og det var godt å lese dine betimelige og viktige nyanseringer. Klart hva som skjer med barn gjennom oppveksten betyr mye - det nære miljøet kan utløse, forsterke, redusere, integrere og til og med endre medfødte trekk. Måtte teksten din nå ut til mange.

Emneord: barn og unge

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.