Jeg var akkurat fylt 14 år. Foreldrene mine var skilt. Pappa var alvorlig syk. Jeg var liten av vekst. Skolesekken var tung å bære. Skolen gikk stort sett greit. Friminuttene var verre. I gymmen ble jeg alltid ble valgt sist når vi skulle dele lag. Det var ingen ålreit opplevelse å skifte i guttegarderoben. Læreren var sjelden tilstede, og ungdommer kan være ganske tøffe i trynet. «Marius» var verst. Han veiva pikken sin i ansiktet mitt og skrøt av hvor stor den var. Jeg løp ut. Jeg har aldri ønsket med tilbake dit. 

Sint og trist 

De siste årene har flere alvorlige mobbesaker fått mye oppmerksomhet i media. Jeg vil ikke kommentere noen av disse sakene her, men generelt vil jeg si at det er bra at mobbing igjen settes på dagsorden. I høst publiserte den svenske spoken word-artisten Lennart Bång en YouTube-video om mobbing der han forteller om egne erfaringer med det å bli mobbet. Stå upp för de tysta, heter filmen. Filmen gjorde meg både sint og trist. Hvordan kan voksne sitte og se på at barn mobbes? 

Det er ifølge Elinor Major ved Folkehelseinstituttet underkommunisert hvor alvorlig mobbing er. Mobbing øker betydelig risikoen for angst og depresjon. Forebyggingen må starte tidlig, allerede i barnehagen, sier hun.

Hun foreslår at et godt nærmiljø med sykkelveier, gangveier, lekeplasser, fritidstilbud og ungdomsklubber bidrar positivt. Det er en god investering å satse på arenaer der barn kan utfolde seg, føle seg trygge og lykkes.  

"

Det er udiskutabelt skolens ansvar å ta godt vare på ungene som leker i skolegården.

"

Er det ett tiltak som virkelig mangler i skolen i dag, så er det effektive tiltak mot mobbing. Det er viktig at politikerne skjønner dette. Det handler om å skape et godt oppvekstmiljø for barn og ungdom. Det er derfor gledelig at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil innføre en rekke tiltak mot mobbing det kommende året. Jeg har lenge savnet tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks oppriktige engasjement i kampen mot mobbing. 

Les flere blogger av Rune Flaaten Bjørk.

Lever i villfarelse

Man kan diskutere hvorvidt det er skolens oppgave å forebygge psykisk lidelser. Det er imidlertid udiskutabelt skolens ansvar å ta godt vare på ungene som leker i skolegården. Det finnes dessverre rektorer som lever i den villfarelsen at skolen deres er fri for mobbing. Det finnes dessverre noen veldig få lærere som velger å ikke like elevene sine like mye. Det er de elevene som er vanskeligst å like, som trenger det mest. Jeg tror den mobbefrie skolen er en illusjon. Der grupper av mennesker er samlet, vil det alltid også finnes grobunn for mobbing. 

Vi må derfor jobbe kontinuerlig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og på fritiden. «Det er mer moro med showmoro, enn alle moro som fins,» sang Annie i Annie get your gun. Det ble redningen for meg. Jeg ble introdusert for teateret. En arena utenfor skolen med et helt fantastisk samhold. Det kunne kanskje like gjerne ha vært en skatepark, speidern eller en karate-klubb. Barn trenger trygge arenaer å vokse på. 

I statsbudsjettet for 2016 vi regjeringen styrke landets helsestasjoner og skolehelsetjenste med 200 millioner kroner gjennom veksten i kommunenes frie inntekter. Det er gledelig at regjeringen i statsbudsjettet satser bredt på å styrke kommunehelsetjenestene. I år skal heldigvis 100 millioner være øremerket. I kommunen der jeg jobber fikk vi i fjor overført ca. 4-5 millioner i ekstra overføringer til å styrke skolehelsetjenesten. Likevel ble tjenesten bare styrket med ca. 1,5 millioner i 2015. Det handler åpenbart om politisk vilje.

"

Det finnes heldigvis en vennlig verden der ute

"

Eksemplet Vestby  

I Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt i en prosjektstilling over to år, med mål om å redusere mobbing i Vestbyskolen. Hun har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Her har vi som kommunepsykologer en viktig jobb å gjøre. 

For noen år tilbake så jeg Stein Torleif Bjella på Rockefeller. Da han introduserte låta «Liten ball» som bandets nasjonalsang smelta hjertet mitt. Vi er ikke alene. Kulturlivet ble uten tvil redningen for meg også. Tusen takk for det, folkens! Jeg kan ikke få sagt det nok. Ikke uten å begynne å grine. Det finnes heldigvis en vennlig verden der ute, selv om livet kan være kjipt på skolen eller hjemme. Det finnes håp. 

Eg er han som mista badebuksa midt i stupet

Eg er han du aldre spelte ballen te

Har du nokon gang i det minste tenkt på

Det kunne ha vore deg

 (Utdrag fra «Liten Ball» av Stein Torleif Bjella)