Sommer med dødsangst

Desperat mann med ropert

Noen ganger kan det være lurt å bli venn med angsten. Invitere den på kaffe. Angst elsker kaffe!

Moren min svarte ikke da jeg ringte henne på telefonen. Det var en søndag. Vi skulle tilbake på jobb dagen etter og barna skulle videre til fjells med farmor. Storebroren min fikk heller ikke tak i henne. Jeg fikk noen ubehagelige bilder i hodet. Katastrofetanker, tenkte jeg, og avfeide dem like fort som de kom. Tvillingbroren ringte. Har du fått tak i mutter, spurte jeg. Nei, sa han. Det var rart, sa jeg. Hun har sikkert bare skrudd av lyden, sa han. Han lød ikke helt overbevist. De skulle visst kjøre fra Kolsås i 12-tiden.

Min kjære far rakk bare å bli 53 år, før han falt ned fra et låvetak og Kong vinter tok livet hans i pant. Bonden fant ham i snøen noen dager senere. Jeg var bare 21. Døden snur livet på hodet. Min fars bror, min kjære onkel, ble en slags reservepappa for oss. Pater familias, pleide moren min å kalle ham. Han rakk å bli 60 pluss før døden innhentet ham. Den ene dagen var vi i juleselskap sammen. Den neste var han død. Hjertet stoppet midt imellom to luker i kalenderen.

Advarer pressen

Tvillingbroren min ringer tilbake. Hallo? Hvor blir det av dere? Vet ikke, svarer jeg. Vi kommer snart. Jeg la på, pakket bilen, ropte på jentene, og kjørte innom storebroren min for å plukke opp datteren hans på veien opp. De skal flytte, og var i ferd med å gjøre klar til visning. Har du hørt noe fra mutter, sa jeg. Nei, sa, han. Det er alltid litt ubehagelig når hun ikke tar telefonen, sa jeg. Jeg tenker alltid det samme selv, sa han, og byttet tema. 

I sommer har mange europeiske familier blitt rammet av plutselig død som følge av terror. Flere psykologer har rykket ut i media og advart pressen mot å skremme befolkningen med sin spektakulære dekning av terrorangrepene. Psykologene Bård Lyster og Marie Midtsund skrev nylig i aftenposten at mediedekningen av terror kan skape større avstand mellom grupper i samfunnet. Professor Arnstein Mykletun har i en rekke kronikker i sommer repetert til nærmest det kjedsommelige at terror ikke er noe å være redd for og at media ikke bør rapportere om terror på en måte som berører oss følelsesmessig .

Stereotyp fremstilling

De fleste vil være enige at en stereotyp fremstilling av muslimer i media som terrorister, ikke er ok. Men dersom Mykletun har rett, altså at terroren ikke utgjør noen reell trussel, hvorfor skulle vi være så redde for å lese om dette? Skulle man også la være å rapportere om ebola utbrudd I Europa fordi det kan trigge helseangst? Er det sånn vi behandler angst?

 

"

Man behandler ikke flyskrekk ved simpelthen å fortelle pasienten at det statistisk er farligere å kjøre bil enn å fly

"

Angstbehandling er sjelden så simpelt. Det holder ikke at terapeuten forteller pasienten at det angstprovoserende stimulus ikke er noe å være redd for. Man behandler ikke flyskrekk ved simpelthen å fortelle pasienten at det statistisk er farligere å kjøre bil enn å fly. I tradisjonell, kognitiv atferdsterapeutisk (altså ikke metakognitiv) behandling av både helseangst og bekymringsangst (GAD), så vil man gradvis eksponere klienten for de grufulle beretningene om terror. Rasjonale er å lære seg å tåle ubehaget. Er man redd for å høre snakk om døden, så består behandlingen i nettopp å snakke om døden. Ikke å unngå tema.

Noen mennesker som er redde for terror og sykdom bruker imidlertid alt for mye tid på å lese nyheter om terror eller å google sine egne symptomer. De forsøker å sikre seg mot terror og sykdom ved å skaffe seg mer informasjon. Ofte bidrar dette til å øke angsten. Det er nemlig ikke er mulig å sikre seg 100%. For denne gruppen kan det være et poeng å redusere avislesingen. Man bør uansett ikke unngå å snakke om død og terror, bare fordi man er redd. Man dør ikke av å snakke om døden.  

Naturlig å frykte døden

Det ingenting unormalt med det å være redd for å dø, men det er slitsomt å skulle bruke hele livet til å bekymre seg for døden. De færreste av oss ønsker å dø. I min jobb som kommunepsykolog har jeg møtt mange unge mennesker som er redde for døden. For noen er tanken på døden så uutholdelig, at de flykter ut av klasserommet når historielæreren underviser om Holocaust, eller når norsklæreren leser et dikt om døden. Behandlingen består da i ikke i å skrive sinte brev til skolen, og be dem holde opp med å skremme elevene.

Tvert i mot består behandlingen i at vi gradvis begynner å bla i historiebøkene sammen, og lese de blodige diktene, helt til eleven klarer å høre om grufulle hendelser uten å løpe ut av kontoret.

 

"

Angst elsker kaffe

"

Arnstein Mykletun frykter at det vil få svært alvorlige konsekvenser dersom angsten ikke tøyles. Ett vanlig aspekt ved angst er nettopp dette: angst for angsten. Den meta-kognitive GAD modellen til Adrian Wells skisserer i tillegg en type 2 bekymring. Altså, en bekymring for at vi har ikke kontroll over vår egen bekymring. Dette kan være ledsaget av tanker som: Dersom jeg fortsetter å bekymre meg så vil det føre til katastrofe. Løsningen er ikke å undertrykke, bagatellisere, skyve vekk eller på andre måter å forsøke å kvitte seg med angsten. Løsningen er på sett og vis det motsatte. Grunnleggeren av Acceptance and Commitment Therapy (ACT), Steven Hayes, snakker om at man må akseptere at angsten. Bli venn med den. Invitere den inn på kaffe. Angst elsker kaffe!

Per Fugelli ber om ydmykhet

Per Fugelli kommer i disse dager med en ny bok om vaksinen mot frykt, terror og rasisme. I en tidligere bok , samt i en NRK-dokumentar med samme navn , spør Fugelli hvorfor vi er så redde for å snakke om døden. Han sier at helsetjenestens mål er å vinne over døden, hvilket har medført at vi ser på døden som noe som er i veien, istedenfor å se døden som et oppdrag. Han sier han at ydmykhet i forhold til døden gir en vaksine mot den sjokk, vantro og lammelse som oppstår i møte med døden. 

Da jeg kom ut på kirketrappen etter min fars begravelse var luften frisk. Lyset var klart. Våren var rett rundt hjørnet. På kirketrappen var det full av mennesker jeg aldri hadde sett før, men det var også noen veldig nære, og kjære mennesker der. Jeg var trist, men kjente til min overraskelse at det sitret av liv i kroppen. En følelse av at man må elske mens man ennå kan. Døden bekreftet livet.

Etter å sett visningsbildene av huset, tok vi til slutt farvel med storebroren min og kona, og beveget oss så smått mot bilen for å kjøre opp til farmor. Det plaget meg at jeg enda ikke hadde hørt noe. Jeg så for meg at jeg burde gå opp i forveien, dersom vi skulle finne henne død på kjøkkengulvet. Vi satte oss inn i bilen. Jeg vinket til brutter. God tur, sa han. På gulvet, mellom forsetene blinket det et lite blått lys. Mobilen min! Der var den, ja. Jeg plukket den opp og fikk bekreftet at katastrofetankene mine var nettopp det; katastrofetanker.

Mutter’n hadde ringt!

Kommentarer

Emneord: angst

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.