Det er tre ting bloggere gjerne blir kritisert for: ukritisk selvutlevering, produktplassering og plagiering. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve ut nettopp dette i denne bloggteksten som egentlig handler om hvordan vi bør kommunisere empatisk med barna våre.:

[Ukritisk selvutlevering] Første søndag i advent våknet jeg av et skrik fra kjellerstua. Det hørtes ut som om jentene holdt på å drepe hverandre der nede. Jeg kunne ha stormet opp av senga, løpt ned trappene og skreket tilbake: «Hva i helvete er det dere holder på med?!» Denne søndagen gjorde jeg heldigvis ikke det. Isteden reiste jeg meg rolig opp av senga, tok på meg morgenkåpa, subbet ned trappene og inn i kjellerstua. Der lå jentene på gulvet og spilte Playstation sammen. De skrek av skrekkblandet fryd. Jeg ble rørt. Jeg kysset dem på kinnet, gikk opp trappa, og lagde to kopper kaffe. Herregud, så heldige vi er! 

[Produktplassering] I våres deltok jeg på foreldrekurset Tuning in to Kids. Universitetet i Oslo er nå i gang med en stor studie der vi undersøker effekten av dette kurset i landets førstelinjetjenester. Vi søker nå gruppeledere på helsestasjoner, i psykiske helseteam, familievernkontorer, PPT og lignende virksomheter. Ta kontakt dersom dere ønsker å delta som gruppeledere i studien! Alle gruppeledere vil få opplæring i metoden.  Alternativt kan dere melde dere på RBUP’s opplæring i Tuning in to Kids 3-4. april eller Tuning in to Teens 30.-31.mars. I tillegg tilbyr også de fantastisk dyktige terapeutene ved Norsk Institutt for Emosjonsfokusert Terapi i Bergen et lignende opplegg, med opplæring til terapeuter og kurs til foreldre. Løp og kjøp! Det er tross alt jul bare en gang i året. 

Apropos jul. Når julenissen i år slår seg på brystet og roper: «Er det noen snille barn her?», så vil jeg spørre ham: «Forstår du rekkevidden av spørsmålet, Julenissen?» Barn må få slippe å være snille og greie hele tiden. Alle følelser er akseptable, selv om ikke all atferd er det. 

"

Barn må få slippe å være snille og greie hele tiden. Alle følelser er akseptable, selv om ikke all atferd er det. 

"

[Plagiat] Forestill deg hvordan det ville være å vokse opp i et hjem uten empati. Forestill deg et hjem der foreldrene dine forventer at du hele tiden er lykkelig, harmonisk og glad. Et hjem hvor sinne og tristhet tas som et nederlag. Mamma og pappa blir engstelige hver gang du er i dårlig humør. De sier at du skal være fornøyd og optimistisk. Tenk positivt! Ikke klag, ikke snakk stygt om andre eller noe som helst annet. Som barn antar du at foreldrene dine har rett. Er man i dårlig humør, er man et dårlig barn. Så du prøver så godt du kan å leve opp til deres forventninger.

Det er bare ett problem, nemlig det at det skjer ting i livet som gjør det umulig å holde smilet på plass hele tiden. Lillesøsteren din sniker seg inn på rommet ditt og ødelegger lekene dine. Læreren kjefter på deg på skolen. Du får skylda for noe noen andre har gjort. Hvert eneste år stiller du opp i skoleskirenn, og hvert bidige år kommer du sist i mål. Så skal familien på tur til Vestlandet. Du hater det, men som mamma og pappa elsker det. Å sitte i timevis i bilen og høre mamma snakke om hvor vakker naturen er. Pappa prater i ett om Vikingtiden. Du savner vennene dine hjemme. 

Du må ikke ta på vei over dette! Hvis du kaller lillesøsteren din «en liten dritt» i baksetet, sier moren din at du egentlig ikke mente det. Når du forteller om noe som skjedde på skolen, svarer pappa at du MÅ ha gjort noe selv noe for å provosere læreren. Skoleskirenn? «Ikke tenk på det, lille venn, det går bedre til neste år».

Etter en liten stund lærer du å hold munn. Du slutter å fortelle dersom det skjer noe på skolen. Isteden sniker du deg opp rommet ditt. Du later som om alt er greit. Ingen grunn til å gjøre mamma og pappa bekymret. De hater jo problemer. Når pappa spør: «Hvordan har du hatt det i dag,» rundt middagsbordet, svarer du:

                «Helt fint,» med et halvhjertet smil.

                «Så fint da, lille venn, kan du sende smøret?»

Hva lærer du av å vokse opp i et hjem der alt er på liksom? Der alle later som om alt er bra hele tiden? Det første du lærer er at du er ganske forskjellig fra foreldrene dine. De ser ikke ut til å ha problemer i det hele tatt. Du lærer deg at følelsene dine er et problem. Tristheten er et hår i livets suppe. Sinnet er en skam for familien. Frykten er et hinder for familiens fremgang. Verden ville ha vært perfekt, hadde det ikke vært for deg og de dumme følelsene dine.

Med tiden lærer du deg at det ikke gir noe mening å dele følelsene dine med andre. Det gjør deg ensom. Du lærer at dersom du smiler og er glad, så kommer du overens med andre og ting går stort sett greit.

Dette er selvfølgelig forvirrende. For etter hvert som du blir eldre oppdager du at livet kan være noe skikkelig dritt innimellom. Du får ikke alltid den bursdagsgaven du ønsket deg. Du får tannregulering. Bestemor dør. Du mister venner og står alene igjen i kantina.

Men siden det forventes at du ikke skal føle disse vonde følelsene, blir du en mester i å skjule dem. Kanskje er det best å ikke føle noe som helst? Du lærer deg å unngå situasjoner som kan medføre krangling, sinne eller smerte. Du blir god på å styre unna nære relasjoner.

Det er ikke lett å late som om man ikke har følelser, men det lar seg gjøre. En stund i alle fall. Du lærer deg å avlede deg selv. Mat kan noen ganger være nyttig for å glemme ubehagelige følelser.  Tv, Internett og dataspill er en fin måte å glemme kjipe ting på. Og om noen år, når du blir gammel nok, kan du kjøpe ren avledning på flaske. I mellomtiden bør holde humøret oppe, sørge for at foreldrene dine er fornøyd, og at har kontroll på livet ditt mesteparten av tiden.

"

Tenk om du vokste opp i en familie der man ikke måtte skjul følelsene sine?

"

Tenk om alt var annerledes? Tenk om du vokste opp i en familie der man ikke måtte skjul følelsene sine? Tenk om foreldrene dine var lyttende, tålmodige, empatiske, aksepterende og forståelsesfulle? Forestill deg at foreldrene dine faktisk ønsket å høre hvordan du hadde det, når de spurte deg om hvordan dagen din hadde vært. Kanskje hadde du ikke følt deg tvunget til å svare «det går fint», fordi du visste at de tålte å høre det, dersom du hadde en dårlig dag. De ville ikke være forutinntatte eller anta at ethvert problem er et problem DE MÅ løse. Isteden ville de lytte og gjøre sitt beste for å forstå deg, og hjelpe deg dersom du selv ønsket det. 

Hvis du fortalte dem at du hadde kranglet med noen på skolen så ville mamma kanskje spørre deg hva som hadde skjedd. Hun ville ha støttet deg og prøvd å forstå hvordan det var for deg. Hun ville ha vist at hun forstår at hvor leit dette må føles for deg. Så ville hun kanskje ha spurt om du trengte hennes hjelp. Foreldrene dine tok ikke automatisk side med læreren. Isteden ville de ha lyttet til din side av saken, og de ville tro på deg fordi de stoler på at du forteller sannheten. Hvis du hadde hatt en dårlig dag i skisporet, så ville kanskje pappa ha fortalt om en gang han kom sist i mål da han var liten. For Pappa var det også kjipt å bli forbigått i sporet. Når lillesøsteren din ødela tingene dine, så holdt mamma godt holdt rundt deg og sa: «Jeg forstår godt at du blir sint, lille venn».

Kanskje ville du ikke følt deg så ensom? Du ville kanskje ha følt at foreldrene stiller opp uansett hva som skjer. Du ville ha følt deg trygg. Du vet at de vil støtte deg. Du vet at de forstår litt hvordan du har det.

Empati er i sin enkleste form evnen til å føle det en annen føler. Når empatiske foreldre ser at barnet deres gråter, tåler de ubehaget. De kan sette seg selv i barnets sted, og føle barnets smerte. Når barnet skriker i frustrasjon kjenner foreldrene igjen den samme frustrasjonen selv, og klarer å bevare fatningen. De forstår hvordan barnet har det.

"

Når empatiske foreldre ser at barnet deres gråter, tåler de ubehaget.

"

Dersom vi klarer å kommunisere empatisk med barna våre, så lærer barnet etter hvert å trøste seg selv og regulere egne følelser. Uansett hvilke utfordringer barna står i, så kan foreldrene stå sammen med dem, og veilede dem gjennom det emosjonelle kaoset det tross alt er å vokse opp. Empati gjør foreldre til barnets nærmeste allierte.  

Red.anm: Teksten over er løselig oversatt fra et utdrag av kapittel 3 i boka: «The heart of parenting, Raising an emotionally intelligent child» av John Gottman. En bok som forøvrig burde ha ligget under alle juletre da den kom ut i 1997. God jul!