«Nå kan du snart legge vekk telefonen, jenta mi.» Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt det samme i sommer. Som foreldre kan vi ha ambisjoner om skjermfri ferie, men det er bortimot umulig å gjennomføre i praksis. Vi har gjort oss avhengig av skjerm til å lese aviser, sjekke værmeldingen og ikke minst holde oss oppdatert på sosiale medier. Litt mobilbruk, og så bading og sol. Eller regn. Sånn går feriedagene. Det kan imidlertid være vanskelig å slappe av i sola når poden sitter klistra fast i skjermen.

"

Det er bra at foreldre hjelper barna sine med å regulere skjermbruken

"

Det er bra at foreldre hjelper barna sine med å regulere skjermbruken. Spørsmålet er bare hvordan. Når barnet eller ungdommen din ligger som en banan i sofaen med mobilen i hånda og beina på bordet. Når du er sliten og har nettopp dekket bordet. Kanskje fosskoker potene. Lukten av deilig middag fyller rommet. Da kan det være fristende å strene over kjøkkengulvet og nappe telefonen ut av hendene hennes. Helt uten forvarsel. Hun kvepper til og ser på deg som om du var en fremmed. Det er mat, sier du. Hun snapper telefonen tilbake og forsvinner inn på rommet sitt. Kommunikasjonen kunne ha vært bedre. Vi spoler tilbake.

Ground Control to Major Tom

Forestill deg at du isteden nærmer deg barnet ditt med forsiktige steg. I det du ankommer sofaen, lener hun seg litt til siden, som for å slippe deg forbi. Hun løfter ikke blikket, men din tilstedeværelse er åpenbart fanget opp radaren hennes. Du stopper opp og kaster et stjålet blikk ned på mobilen hennes. Det ser ut til at hun tekster med en venninne. Å tjuvlese meldingene til datteren din er imidlertid ingen optimal strategi, så nå må du være litt forsiktig. «Så hyggelig,» sier du. «Går det bra med Ida?» 

"

Du vil jo ikke invadere datteren din. Du vil bare koble deg på oppmerksomheten hennes

"

Det rykker i skuldrene hennes, som om hun forsøker å riste deg av seg. Forsiktig nå. Du vil jo ikke invadere datteren din. Du vil bare koble deg på oppmerksomheten hennes slik at du kan få gitt beskjed om at middagen snart er klar. Du prøver igjen. Denne gangen stryker du henne forsiktig i håret. «Er Ida på hytta i Sverige fortsatt, eller,» spør du. Hun løfter blikket. «Ja,» sier hun. Du smiler. Hun smiler tilbake! Du rekker akkurat å stryke henne over håret en gang til før det tikker inn en ny melding på telefonen. Oppmerksomheten hennes suges igjen ned mot skjermen.

I det håret hennes glir frem over pannen rekker du akkurat å få sagt at middagen er klar om 5 minutter. Hun nikker. «Greit,» sier hun og taster videre på telefonen. Oppdrag utført. 

R-E-S-P-E-C-T

Familier har ulike regler om skjermbruk. Noen foreldre er liberale. Andre opplever skjermen som fandens verk. Noen foreldre er fornøyd om ungdommen i det hele tatt vurderer å lese en e-bok. Andre foretrekker at barnet deres leser bøker på papir. Noen ungdommer irriterer seg over foreldre som ikke forstår at skjermen også kan brukes til fornuftige ting, som for eksempel lekser.

En del foreldre er redde for at sosiale medier skal forstyrre lekselesingen. «Jeg må da for faen få lov å gjøre avtaler med vennene mine,» hyler ungdommen oppgitt tilbake. Uansett regler for skjermbruk gjelder de samme forutsetningene for gjensidig respektfull kommunikasjon. Litt krangling innimellom er en naturlig del av det å vokse opp i en familie. Krenkelser og høylytt krangling uten reparasjon er imidlertid sjelden hjelpsomt. 

"

Som om TV-sporten ikke kvalifiserer som skjerm....

"

Modelllæring

Noen familier lager regler om skjermtid. Dette kan fungere bra, men kan også virke mot sin hensikt. Som for eksempel når barnet oppdager i det han skal legge seg at han har glemt å bruke opp skjermtiden sin, og nekter og gå i seng før de avmålte dataminuttene er brukt opp. Voksne regulerer som regel ikke skjermtida si ved hjelp av et fastlagt tidsskjema.

Foreldre er rollemodeller for barnas bruk av skjerm. Man kan undre seg over hvorfor det i noen familier er «greit» at pappa ser på Tour de France hele sommeren, mens poden nektes tilgang til Pc’en. Som om TV-sporten ikke kvalifiserer ikke som skjerm. 

Alt var ikke bedre før

Med jevne mellomrom rykker eksperter ut i media og advarer mot skjermer og digitale medier . Noen foreldre blir skremt av denne typen oppslag. Redde foreldre er ikke nødvendigvis bedre foreldre. Det er bra at voksne følger med på podens skjermbruk, men det er ingen grunn til panikk. Det skal nok bli folk av denne generasjonen også. Uansett hva man som voksen måtte mene om skjerm, så kan det være en god ide å vise positiv interesse overfor hva-det-nå-er poden bruker skjermen til.

Løsningen er ikke å si JA til alt, men dersom man viser positiv felles oppmerksomhet omkring digitale medier, åpner det seg et vindu av muligheter til å koble seg på barnets digitale hverdag uten å skape konflikt. Foreldre viser jo normalt positiv interesse overfor barnets venner og fritidsaktiviteter, så hvorfor ikke også vise et snev av positiv interesse for deres digitale lidenskaper? Da blir det og også lettere å hjelpe barnet med å regulere skjermbruken.

Du skal høre mye

«Kan jeg få låne Instagram’en din, pappa,» sier minstefrøkna i baksetet av bilen i sommer. Hun har et voldsomt behov for å oppdatere seg på siste nytt om Markus og Martinus, men er ikke selv gammel nok til å ha egen Instagram konto. Jeg installerte derfor appen på min mobil i stedet. 

"

Antagelig er det lettere å koble seg på barnets digitale verden når de er små enn når de er i ferd med å flytte ut av huset

"

«Barn driver ikke med nettkrangling,» fortsetter minstefrøkna i baksetet. «Når vi er ungdommer kommer vi ikke til å snakke med dere uansett, så da kan dere i hvert fall ikke lære oss noe om nettkrangling. Vi må få lov til å få Instagram og Snapchat nå!». Inntil videre har jeg sagt nei, men minstefrøkna har unektelig et poeng: Antagelig er det lettere å koble seg på barnets digitale verden når de er små enn når de er i ferd med å flytte ut av huset. Snapchat har jeg til gode å prøve ut, men jeg blir nok nødt å installere det etterhvert også. Det er lett å føle seg gammal i 2017.