Psykolog mot psykolog om «åpenhetens pris»

FOTO: Andris Søndrol Visdal / Anti, NRK
FOTO: Andris Søndrol Visdal / Anti, NRK

Psykologene Anne- Kari Torgalsbøen og Peder Kjøs debatterer TV-programmet «Jeg mot meg» i Aftenposten. Psykologene blir ikke enige. Antagelig har de rett begge to.

Anne-Kari Torgalsbøen er kritisk til reality-konseptet. Hun spør om det er behov for serien. Peder Kjøs omtaler programmet som folkeopplysning.

Det er modig av ungdommene som deltar, og det er modig av Peder Kjøs, å stille opp i TV-terapi. Peder Kjøs er en uredd og ukonvensjonell psykolog. Han jobber med hjertet og gjør sin greie. Det er liten tvil om at første sesong av «Jeg mot meg» var banebrytende og bidro til mer åpenhet om psykiske vansker.

Les også runde to i debatten

Terapi kan være så mangt

Å gå i terapi hos Peder Kjøs er antagelig ikke det samme som å gå i terapi hos psykolog Anne-Kari Torgalsbøen. Psykologer jobber til dels svært forskjellig. Dette kommer ikke helt frem i TV-serien. Det kan i værste fall være at opplever TV-terapien som fremmed: «Jeg kunne aldri delt mine tanker og følelser på den måten,» tenker noen kanskje. Det blir ikke tydelig kommunisert at «Jeg mot meg» kun representerer én tilnærming til terapi, og at det finnes et «smørgåsbord» av andre terapiformer der ute. Folkeopplysningsargumentet er sånn sett ikke helt vanntett.

Det er fortsatt behov for å redusere mystikken rundt terapirommet. Kanskje kunne andre terapeuter gjøre som Kjøs og jobbe mer aktivt for å avmystifisere terapi på TV? Vi er vant med å se leger og sykepleiere behandle pasienter på TV. Hvorfor får vi nesten aldri se psykologer?

Opplysningsfilmer om psykiske vansker (som for eksempel « Tankens kraft » filmene) når ikke bredt ut til folk flest. Reality-formatet, derimot, når ut til mange. Dette er «Jeg mot meg» seriens styrke. Samtidig er dette også TV-seriens svakhet: Reality-TV er kjent for å lage underholdning av folks sårbarhet. 

Farlig data?

«Fremtiden vil vise hvor godt disse unge menneskene har tålt dette eksperimentet,» skriver Anne-Kari Torgalsbøen. Men hva risikerer egentlig disse unge menneskene ved å stå frem med psykiske vansker på TV? Det er i grunnen et paradoks at psykologer som regel er positive til åpenhet i terapirommet, men likevel er skeptiske til åpenhet i samfunnet. Som om folk ikke vet sitt eget beste?

Kanskje gjør de ikke det? Folk deler sensitive data om seg selv som aldri før. Hva skjer når fremtidige arbeidsgivere, koner og barn søker oss opp på nett? Hva skjer når algoritmene ved hjelp av et tastetrykk kobler person-ID opp mot videoene bare du skulle se? Når Facebook blir hacket ? Når passord lekkes på nett ? Når Googles smarthøytaler slippes inn i stua vår ? Kanskje er det best å være føre var?  

Å dele er å leve

Det er lite snakk om de positive sidene ved deling av eget liv, data og andre typer informasjon i media. Deling essensielle byggesteiner i vår tids kollektive digitale bevissthet. Wikipedia er et godt eksempel. Open science er et annet. Eller populærkulturelle kanaler som Youtube og Spotify. Basert andre brukeres lyttemønster er disse tjenestene i stand til å levere meg den musikken du ikke visste at du likte. Det er kult. Et digitalt spleiselag. Data som derimot lagres i det skjulte uten brukerens viten og vilje - slikt som skyggeprofiler på Facebook eller tyv-lytting via PC-mikrofonen for å servere deg reklame –  er langt skumlere enn et gammelt tv-klipp begravet i Rikskringkastingens nettspiller.  

Den nye åpenheten er antagelig kommet for å bli, om enn ikke helt uten risiko. 

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon , terapi

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.