Et hovedargument for de nye nasjonale koronatiltakene som er naturlig nok å redusere overbelastningen innen somatikken, men hva gjør regjeringen egentlig for å bremse tilleggsbelastningen koronatiltakene har på folks psykiske helse og psykisk helsevern?

De smittereduserende tiltakene, slikt som meteren, munnbind, reduksjon av fysisk kontakt, digital undervisning, restriksjoner på antall gjester, nedstenging og isolasjon ser ut til å ha en negativ effekt på psykisk helse. Blant annet finner Sverre Urnes Johnson, Asle Hoffart og Omid Ebrahimi ved Universitetet i Oslo en helt tydelig sammenheng mellom innføring/oppheving av koronatiltak og dårligere/bedre psykiske helse hos voksne.

Behovet for fysisk kontakt

Det er godt dokumentert at sosial kontakt og positive aktiviteter har en antidepressiv effekt på oss mennesker. Likeledes er det godt dokumentert at hyppig sosial kontakt bidrar til å redusere angst. Fra tilknytningspsykologien vet vi at mennesker har et grunnleggende behov for fysisk kontakt. Menneskebarnet er ikke skapt for å sitte i bur.

Vi har altså behov for å være sammen. Vi har behov for å treffe familien vår. Vi har behov for å treffes på skolen og gå på skoleavslutninger og skoleball. Vi har behov for idrett, kunst og kultur. Vi har behov for å treffes på jobben og gå på julebord. Vi kan til og med ha et velbegrunnet behov for one-night-stands. Disse ritualene oppfyller viktige, psykisk helsefremmende funksjoner i livene våre.

Tapt psykisk helse

I pandemiens hete er det lett å glemme at den psykiske helsa vår er minst like viktig som den somatiske helsa. Depresjon, for eksempel, koster millioner av helsekroner hvert år og bør være topp prioritet med tanke på forebygging. Ett av de viktigste tiltakene mot å forebygge depresjon er at folk står i arbeid. Likevel blir det i disse dager sendt ut permitteringsvarsler til vanlige folk i julegave. Det er forstemmende.

Det er fint at regjeringen lover å kompensere virksomhetene som lider økonomiske tap som følge av koronarestriksjonene, men hvordan har regjeringen tenkt å kompensere for økningen i psykiske helseplager som følge av restriksjonene?

Jeg tror ikke helsetoppene har tatt innover seg den enorme belastning koronatiltakene kan ha på den psykiske helsa til sårbare mennesker. Så langt i pandemien har det vært relativt lite fokus på styrking av psykisk helsevern og relativt mye fokus på å gi mye penger til store bedrifter som har mer enn nok penger fra før, hvorav mange av dem har hentet ut store summer i utbytte. Hvordan huleste havnet vi egentlig her?

Om bloggeren:

Rune Flaaten Bjørk blogger på egne vegne om blant annet forebygging, kommunepsykologi og barn og unges psykisk helse. Han har jobbet i psykisk helsevern for barn og unge og Bærum kommune og er nå universitetslektor ved Universitetet i Oslo.