Sosial angst fungerer litt på samme måte, med ett viktig unntak: Det behøver ikke være en kjendis. Det kan like gjerne være kassadama på Rimi som utløser angsten. 

Jeg var ute en lørdag kveld og spiste med noen psykologvenner. Selvfølgelig hadde vi sett «Jeg mot meg» og diskuterte vi TV-serien. Alle var enige om at Peder Kjøs var en dyktig og modig terapeut. Ett par timer senere stod han plutselig halvannen meter til høyre for meg på togstasjonen. Jeg ble fullstendig starstruck. Fikk ikke ut et ord. 

En normal, adaptiv respons

Sosial fobi og sosial angst omtales gjerne som de hyppigst forekommende angstlidelsene, og kjennetegnes av en kraftig og vedvarende frykt for å bli vurdert negativt av andre i sosiale situasjoner. En norsk epidemiologisk studie av Kringlen og medarbeider fant i 2011 at tilsammen 13,7 prosent av befolkningen i Oslo tilfredsstilte kriteriene for diagnosen sosial fobi.

Sosial angst er riktig nok en psykisk lidelse, men i virkeligheten ikke en sykdom på linje med influensa eller knekte ben. Kroppen er ikke syk fordi den reagerer med angst. Angsten er ikke en basill som har infisert kroppen. Tvert imot. Når kroppen reagerer med angst, så gjør kroppen det den fra evolusjonens side er bygget for, nemlig å beskytte oss mot farer. Kroppen gjør jobben sin. Den behøver bare ikke å gjøre det akkurat nå. Det er en falsk alarm. Det er ikke fysisk farlig, men kan være veldig ubehagelig, og noen ganger helt for jævlig kleint.

I et evolusjonspsykologisk perspektiv er det ikke rart at vi er redde for å bli negativt vurdert av andre mennesker. Vi er flokkdyr. Vi er etterkommerne av de forfedrene som overlevet. De som var så lure at de var redde for å bli kastet ut av flokken. Uten flokken døde steinaldermannen. 

Når et menneske med sosial angst går på butikken kan han eller hun risikere å bli slått ut av angst i møte med kassadama. «Starstruck» uten kjendis. Den psykiske og fysiologiske responsen som utløses ved sosial angst, er til forveksling lik opplevelsen av å treffe en kjendis og stivne av skrekk. Da jeg møtte Peder Kjøs på toget fikk satte kroppen min i gang med det samme. Fysisk harmløst, men utrolig kleint og ubehagelig. Mentalt lammet fra pannelappen og ned.

"

I et evolusjonspsykologisk perspektiv er det ikke rart at vi er redde for å bli negativt vurdert av andre mennesker 

"

Kleint, kleint, kleint...

Som alle andre på togstasjonen satt jeg og så på mobilen min, da jeg plutselig ble oppmerksom på en gjeng ungdommer litt til venstre for meg. En av ungdommene snudde seg, som om han så etter noe.

Jeg fulgte blikket hans, og landet midt i ansiktet til Peder Kjøs. Jeg stirret akkurat litt for lenge. Så lenge at dersom Peder Kjøs oppdaget at jeg så på ham, så ville han også oppdage at jeg kjente ham igjen. Jeg trakk blikket til meg, og plantet det i telefonen. I samme øyeblikk kom jeg på at jeg nettopp var blitt venner med ham på Facebook. Litt rart å være venner uten å tørre å si hei. Det naturlige tidspunkt å introdusere seg selv på, var for lengst over. Jeg hadde spolert sjansen ved å late som jeg ikke så ham. 

Hulrommet som normalt oppbevarer hjernen min, ble plutselig fylt med grøt, og det kjentes som om noen rørte fort omkring i grøten. Det ble vanskelig å konsentrere seg. Prosessoren fungerte ikke lenger. Det hjalp å vite litt om hjernen. Dette er antagelig ikke et slag. Det er helt ufarlig. Adrian Wells omtaler det som Cognitive Attentional Syndrom (CAS).

Man mister fokus og forsvinner inn seg selv. Fylt til randen av selvfokus. Som om et svart hull i sjela løper av gårde med IQ-poengene dine, og nekter å betale for seg. Det er kjekt å vite at det går over. Hjernen forblir ikke grøt for alltid, men det er vanskelig å tenke klart når pannelappen har mistet bakkekontakten. Ground control to Major Tom. Jeg kan se hjernestammen min herfra.

Oss psykologbloggere i mellom

Shit, shit, shit, plutselig kom jeg på at Peder Kjøs hadde kommentert det siste blogginnlegget mitt. Jeg hadde til og med hatt en slags dialog med ham på Facebook. Shit. Tenk om han kjenner meg igjen!? Tenk om han tenker at jeg er en arrogant faen som ikke sier Hei engang. Shit, shit, shit! Herregud, så dum og selvopptatt det går an å bli. At Peder Kjøs liksom skulle vite hvem jeg er? Blodrøde tanker spinner rundt. Jeg nistirrer på mobilen. Jeg trenger briller! Det var klin umulig å lese disse nyhetene her! 

Så kom redningen. Trodde jeg da, i alle fall. Toget durte inn på perrongen. Jeg spratt opp og løp mot dørene som var i ferd med å åpne seg. Og der, gjennom vindusruten, dukket til alt hell Joakim opp. Min kjære, eneste mannlige kollega i Bærum kommune. Som en engel brakt til meg fra himmelen. Jeg dunket kjekt på ruta, som om dette var et planlagt møte, og heiv meg ned på togsetet ved siden ham. Jeg pustet lettet ut. Joakim hadde vært på konsert på Mono. «Du vil ikke tro hvem jeg nettopp så på togstasjonen,» sa jeg, og hørte i samme øyeblikk Peder Kjøs’ stemme rett bak meg. En togpassasjer hatt tatt motet til seg, reist seg opp, og gått bort for å slå av en prat. Som om det var den enkleste sak i verden…

Les andre blogger av Rune Flaaten Bjørk

Let me go wild…

Resten av togturen satt jeg i en tåke. Jeg prøvde å fokusere på samtalen med Joakim, mens jeg hele tiden tyvlyttet til samtalen mellom togpassasjeren og Peder Kjøs. Det viste seg at Peder vært ute og spilt konsert med bandet sitt. Jeg kjente en sterk trang til å snakke høyt om mitt eget amatørmessige bråkeband, i et desperat ønske om han skulle høre meg. Bandreferansene ploppet ut. Joakim og jeg diskuterte hvem vi likte best av The Cure og The Smiths.

Plutselig hørte jeg meg selv synge på en Violent Femmes låt; "«Let me go wild, I’ve got blisters in the sun». Jeg håpet at han skulle høre det. Herregud, hvor dypt er det mulig å synke? Mitt behov for bekreftelse kan noen ganger være nærmest umettelig. I am human and I need to be loved, just like everybody else does.

"

Mitt behov for bekreftelse kan noen ganger være nærmest umettelig

"

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Selvfølgelig burde jeg bare sagt Hei som en normal person, og blitt ferdig med det. Men jeg stivna. Det slo meg at løsningen uansett måtte bli å skrive et blogginnlegg. Få det ut på sosiale medier. Fortelle min historie. Min side av saken. Herregud, så despo! Er det mulig? Om ikke annet så kan jeg underholde andre.

Som den likes-junkien jeg er blitt, så håper jeg publikum som betaler for seg med smilefjes. Bekreftelsessøkerens veier er uransakelige. Det store spørsmålet som imidlertid fortsatt plager meg, er om dette i virkeligheten bare var en storm i et vannglass, eller total sosial krise. 

Et lurt tips er alltid å sjekke ut de negative antagelsene sine, før man kaster seg ut på et feilaktig angstfremkallende eventyr. Av den grunn sendte jeg førsteutkastet til teksten (over) til Peder Kjøs. Da fikk jeg avklart to viktige spørsmål: For det første; dette var storm i et vannglass.

Peder Kjøs hadde verken lagt merke til meg eller reaksjonen min. Dernest gjorde han meg oppmerksom på at Violent Femmes ikke synger «Let me go wild. I’ve got blisters in the sun.», men: «Let me go on, like a blister in the sun». Ganske flaut… Jeg må lære meg å leve med det.