Når skal terapeuten være personlig?

To stiliserte hoder lener seg mot hverandre.

Det hender at jeg byr på meg selv. Ikke helt uten risiko. Alle vet jo at psykologer skal være personlige, men ikke private.

For å være helt ærlig, så er jeg også redd noen ganger. Noen ganger kan jeg plutselig bli veldig redd for mørket. Som et lite barn. Som om noen stirrer på meg i mørket når jeg er ute å tisser bak vedskjulet. Det fryser på ryggen. Jeg er redd for døden og var for trekk. Når jeg reiser fra barna mine, er jeg redd for ikke å se dem igjen. Jeg blir mutt og rar. I en stressende perioder har hjertet mitt vært på joggetur, selv om kroppen min har sittet helt stille. Når jeg forstod hvorfor, så roet det seg. Jeg er oppriktig og seriøst redd for at vi skal bli drept i et terrorangrep i sommer. Vi har leid et hus i Frankrike, og det kjennes som om det blir min siste reise.

Det føles uten tvil best å bli hjemme. Kroppen min hadde jublet av lettelse, dersom turen hadde blitt avlyst. Det er liten tvil om at sannsynligheten for å dø i et terrorangrep er langt mindre enn å dø i trafikken. En mager trøst når man først ligger der, skutt og drept på bakken. Men det er jo selvsagt rett! Sannsynligheten for å dø er i det hele tatt forsvinnende liten. En falsk alarm, altså. Veldig falsk, men innmari ubehagelig. Jeg kan imidlertid ikke la frykten styre livet mitt. Jeg drar til Frankrike i sommer. Det er bestemt. Og jeg har ikke tenkt å bruke ferien til verken å scanne etter farer, eller å gå grue meg til det smeller. Hjertet får gjøre hva faen det vil. Jeg drar. I det øyeblikket det smeller, derimot, kan jeg endelig tillate frykten å skrike av full hals. En helt for jævlig befrielse…

Terapeuten som rollemodell

Kanskje er betydningen av arbeidsalliansen noe underkommunisert i kognitiv atferdsterapi (KAT). I følge Judith Beck er imidlertid en god terapeutisk allianse en forutsetning for KAT. Phillip Kendall operer med et alliansebyggende begrep han kaller Coping Model (mestrende modell). Med dette mener han at terapeuten skal være en rollemodell for barnet i terapi.

Det kan foregå på forskjellige måter. I eksponering kan dette gjøres ved at terapeuten modellerer eksponeringsøvelsen først, og at barnet gjør den samme øvelsen etterpå. Therapist goes first. Deretter kan barnet få prøve seg på det samme. Terapeuten kan også snakke høyt om egne engstelige og mestrende tanker underveis i eksponeringsøvelsen.

"

En del terapeuter har de samme fryktene og fobiene som klientene de jobber med 

"

En del terapeuter har de samme fryktene og fobiene som klientene de jobber med. Dette er saker det er veldig lurt å ta opp i veiledning. Man må på en eller annen måte være ærlig om at man har de samme fryktene, men samtidig gi klart uttrykk for at man selv ikke har den samme unngåelsen. Har man den samme unngåelsen selv, så kan det være litt vanskelig å hjelpe andre med det samme. Det funker dårlig å lyve i terapi. Det funker imidlertid veldig bra å være en mestrende modell. Altså, å være en god modell for det å konfrontere angsten sin.

Å by på sitt avklarte selv

Man byr på sitt avklarte selv. Man deler ikke konfliktfylte temaer man selv står midt oppe i. Ved hjelp av et par-tre korte setninger kan man imidlertid dele med vedkommende at en selv også har vært redd for noe, og at ved å gjøre sånn og slik så lærte man seg å takle ubehaget. Selvavsløringer er en etablert normaliserende intervensjon i kognitiv atferdsterapi.

Judith S. Beck kommer med følgende eksempel på selvavsløring: «Da jeg gikk på skolen, så kviet også jeg meg for matteprøver. Jeg måtte øve ganske mye og etter hvert litt bedre». Poenget er å normalisere utfordringer, uten egentlig å dykke ned i terapeutens historie. 

Steven Hayes går et par hakk lengre i sine selvavsløringer i dette TED foredraget . Jeg håper og tror han ville ha moderert seg en del på terapirommet i møte med den enkelte pasient. Det er ikke meningen at terapeutens egen angst skal ta «senter stage» i terapirommet. 

Jeg ville aldri ha fortalt ungdommene jeg møter i skolehelsetjenesten om at jeg en gang ble truet med pistol av en ungdomsklient i hovedpraksis. Det blir for nært og sært. Hvorfor forteller du meg dette? Det har imidlertid hendt et par ganger at jeg i møte med ungdom med enkeltstående traumer, har fortalt dem kort at jeg selv engang ble truet med pistol, og at det for meg var veldig nyttig få snakket med noen om det etterpå. 

"

Det har imidlertid hendt et par ganger at jeg i møte med ungdom med enkeltstående traumer, har fortalt dem kort at jeg selv engang ble truet med pistol

"

Nylig fortalte jeg en ungdom at jeg er redd for terror, og at jeg kvier meg for å dra til Frankrike i sommer. Dette tror jeg mange, men ikke alle, kan kjenne seg igjen i. Jeg spurte hva hun tenkte om dette.

Hun var ikke selv redd for terror, men tvert imot glad i å reise utenlands. Hun tenkte at jeg helt åpenbart burde utfordre frykten min og reise til Frankrike. Jeg sa meg helt enig, og tenkte høyt omkring hvorvidt det på samme måte kunne gi mening for henne å utfordre hennes egen frykt for å være i klasserommet. 

Maskin eller menneske?

Jeg har merket meg at ungdommene i Forandringsfabrikken har gitt utrykk for at de har satt pris på at terapeuten har delt litt om seg selv. De sier de har behov for å se at terapeuten også er et menneske. De foreslår derfor at terapeuter generelt bør dele litt mer om seg selv. Det behøver ikke være så mye. For eksempel at terapeuten forteller at han også er glad i hunder, eller at han er gift og har barn, eller om spiller fotball eller gitar. 

Jeg tar det for gitt at alle barn og ungdom lurer på hvem psykologen er som privatperson, men at de aller fleste er så høflige at ikke tør å spørre om dette. Dersom vi ønsker at ungdommene skal dele noe om seg selv, så er det kanskje ikke så dumt å dele litt om seg selv også? The therapist goes first.

Det er imidlertid ikke meningen at terapeutens historie skal ta for mye plass i terapien. Det er noen hårfine grenser her, og jeg har garantert tråkka over ett par ganger. Dette er noe man som terapeut må øve ganske mye på. Det er vanskelig å lære noe nytt uten også å gjøre noen feil. Jeg ville imidlertid ikke ha latt angsten for å gjøre noe feil stoppe meg. 

Kilder: 

  • Beck, J. S. (2011). Cognitive Behavior Therapy, Second Edition: Basics and Beyond. New York: The Guilford Press.
  • Kendall, P. C., Martinsen, K. D.  og Neumer, S-P. (2006). Mestringskatten (Coping Cat). Oslo: Universitetsforlaget.
  • Kendall, P. C., Bjørk, R. F., Arnberg, K., Neumer, S-P., Khanna, M., Hudsun, J. og Webb, A. (2011). Mestringskatten for ungdom: Kognitiv atferdsterapi for ungdom med angst. Terapeutmanual. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Wells, A. (1997). Cognitive Therapy of Anxiety Disorders. A Practice Manual and Conceptual Guide. Chichester, UK: Wiley.

Kommentarer

Vil bli psykolog selv

Jeg syns det var utrolig interessant å lese dine tanker om dette temaet, og måten du velger å forholde deg til situasjonene på. Gir rom for refleksjon i samtale med andre mennesker også, psykolog eller ikke.

Emneord: barn og unge , terapi

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.