I Bærum kommune er det siste året startet opp kurs for ungdom som sliter med presentasjoner i ungdomsskolen. Kurset er kort beskrevet i en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for kognitiv terapi. Målet har vært at ungdommene skal øve seg på å stå rolig foran klassen å presentere. Øvelsene på kurset er stort sett hentet fra kognitiv atferdsterapi (KAT), men en øvelse hadde ingen ting med KAT å gjøre. Øvelsen heter «makiwara zuki» og er hentet fra karate. En klassisk «makiwara» er en slagpute laget risstrå surret rundt en tre-planke. «Zuki» er slag på japansk. Det sies at det tar 300 repetisjoner for å lære seg slaget godt, og 3000 repetisjoner før slaget automatiseres. Kroppen reagerer instinktivt. Angrep blokkeres uten bevisst refleksjon. Slagene går av seg selv. 

Innovativ og kjapp

Tiden er krigens første offer i førstelinja. Kommunepsykologene er pionerer i feltet. Det handler om å etablere nye tilbud. Være innovativ og kjapp på labben. Selge psykisk helse inn i skolene. Litt psykologi til flest mulig. Lette intervensjoner til en lav kostnad. Fort inn. Fort ut. Bli frisk før du rekker å bli syk. Nylig hørte jeg om en familie som hadde oppsøkt privatpraktiserende psykolog fordi psykologen hos oss hadde anslått et forløp på bare 5 timer. De opplevde det som at psykologen egentlig ikke hadde tid til dem. Hva er det som gjør at vi må pile av gårde hele tiden?

"

Tiden er krigens første offer i førstelinja.

"

I skolehelsetjenesten i Bærum kommune underviser vi om psykisk helse på videregående. Helsesøstrene underviser i psykologisk førstehjelp på 5. og 8. trinn . Vi underviser også lærere i psykologisk førstehjelp. Vi holder kurs for foreldre i psykologisk førstehjelp, i Circle of Security (COS), om bekymringsfullt skolefravær og om ME. I tillegg har vi stressmestringsgrupper, skilsmissegrupper med tilhørende mamma- og pappakvelder, sjenertgrupper og nå også kurs i mestring av presentasjoner i skolen. Vi tilbyr korttids oppfølging av barn, ungdom og foreldre i psykisk helseteam, og henviser videre ved behov. Vi ligger med andre ord ikke på latsiden i Bærum kommune.

Nylig deltok flere av oss i skolehelsetjenesten på en konferanse om vold i nære relasjoner. Konferansen ble åpnet av unge mennesker fra Forandringsfabrikken . Forrige uke så vi dem igjen på Sentrum scene. Ungdommene fortalte om møtet med BUP og barnevern. De fortalte om hjelpere som ikke hadde tid til å spørre bakom symptomene. Volden ble derfor ikke avdekket.

Foreldrene fortsatte å drikke og slå. Ungdommene mistet tillitten til voksne og til hjelpeapparatet. Alexander fra Forandringsfabrikken har beskrevet dette godt . Møtet med forandringsfabrikken var et hardt slag i magen på en velmenende lavterskelterapeut. Jeg tenker med gru på alle de ungdommene jeg har møtt, uten å ta meg tid til å spørre bakom symptomene. Uten å spørre om vold. Uten å avdekke dårlig omsorg. Uten tid. Uten kjærlighet. Det gjør meg skikkelig trist. 

Gå til Rune Flaaten Bjørks blogg.

Gå til Lene Sommerseth Hansens blogg.

Skummelt å bli frelst på egne verktøy

Den etter hvert så utstrakte bruk av psykologisk førstehjelp og andre KAT verktøy i førstelinja er i denne sammenhengen ikke helt uproblematisk. Tommy M. Sotkajærvi skrev nylig en klok kronikk på NRK ytring. Han skriver at vi er for raske til å møte barns bekymringer, redsel eller tristhet med klar beskjed om at de ikke bør tenke slik. Jeg er, i likhet med Sotkajærvi, bekymret for at vi noen ganger går litt for raskt frem med budskapet om at barnet skal endre seg. Det er skummelt å bli så frelst på egne terapeutiske verktøy, at man intervenerer før man har rukket å bli kjent med barnet. Blir man for eksempel utsatt for vold, så må dette adresseres. Det hjelper ikke å synge en sang om grønne tanker . Noe må gjøres for stoppe volden. 

En samarbeidene terapeutisk relasjon er viktig, også i kognitivt atferdsterapi, og ting kan ta litt tid. Selv har jeg brukt lang tid på å internalisere KAT-verktøy. Hvorfor tror vi at dette skal gå så lett for unger? Det er mulig jeg litt treg av meg, men det kan jeg da umulig være alene om her i verden? Kognisjon er komplekst. Det tar tid å automatisere nye reaksjonsmønstre. Jeg kan bare snakke for meg selv her, men jeg er redd for at det kan gå litt fort i svingene av og til.

Hva signaliserer vi egentlig til unge mennesker når vi i heseblesende tempo løper rundt fra klasserom til klasserom og selger psykisk helse? Når vi tilbyr 5 timer: Take it, or leave it? Hva signaliserer vi når vi starter opp stressmestringskurs på videregående, istedenfor å gjøre noe for å redusere antall prøver og vurderinger? Kan det være at vi som kommunepsykologer bidrar til å skape mer stress ved å adoptere det samme stresset selv? Kan det være at vi i verste fall kan bidra til å produsere mer selvbebreidelse, grubling, skam og bekymring hos unge mennesker som ikke klarer å nyttiggjøre seg alle de gode rådene og verktøyene de blir bombardert med? Kunne man nøyd seg med å konstatere at det er normalt å ha det sånn? At det er lov å blid, men det er helt ok å være trist også? Kunne vi ha stått mer i ro, selv om det stormer rundt oss?

Øvelse og repetisjon

Vi har mye å lære av japansk kampkunst. Vi kan ta oss mer tid. Tid til å bli kjent. Tid til å forstå. Tid til øvelse og tid til repetisjon. Det burde ta minst like lang tid å få svart belte i kognitiv atferdsterapi som i karate. Selv er jeg ikke helt der enda.

"

Vi kan ta oss mer tid. Tid til å bli kjent. Tid til å forstå. 

"

Tilbake på KAT-kurset vårt skulle ungdommene våre øve seg på å slå på en moderne makiwara av lateks. Øvelsen tok maks 15 minutter. Poenget med øvelsen var å demonstrere forskjellen på det å være rolig eller i anspent i kroppen. Ikke ulikt Jacobsons progressive muskel avslapning. Det er nemlig mye vanskeligere å slå når man er anspent. I karate øver man derfor mye på å veksle mellom slappe av og spenne muskulaturen når man slår. Med en avslappet overkropp bruker man hofta til å kaste armen frem. Kroppen fikseres i det knyttneven treffer målet. Man trekker armen kjapt tilbake og slapper av igjen. Dette krever som sagt en del øving. Hvert enkelt slag på makiwaraen bidrar til å herde knyttneven. 3000 repetisjoner på en planke dekket av ristrå gjør antagelig ganske vondt. En neve av stål er fylt av smerte.