Nevrotisk som jeg er, så fikk jeg veldig dårlig samvittighet etter at jeg i forrige blogginnlegg påstod at Psykologforeningen ikke kan normalpsykologi. Positivt redefinert så mente jeg egentlig at Psykologforeningen er himla gode på klinisk psykologi. Foreningen har gjort en kjempejobb for å fremme norske kliniske psykologers stilling i kommune- og spesialisthelsetjenesten, og de har gjort en kjempejobb for å fremme forebyggende psykisk helse. Jeg ønsker meg imidlertid en mer inkluderende psykologforening med takhøyde også for dem jeg velger å kalle «normalpsykologer».

Med det mener jeg forskere og akademikere med høyere utdanning i psykologi, som per i dag ikke har rett til å kalle seg psykolog fordi de mangler kompetanse på klinisk psykologi. Psykologifaget omfatter imidlertid langt mer klinisk psykologi. Normalpsykologien bør få mer oppmerksomhet , og det er på tide å heve statusen til «normalpsykologene». 

"

Psykologifaget omfatter imidlertid langt mer klinisk psykologi

"

Da jeg ble ansatt som stipendiat på Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo fikk jeg, vurderte jeg å melde overgang til Forskerforbundet , med det kjentes ikke riktig ut. Selv er jeg flaska opp som tillitsvalgt i Psykologforeningen og bytter ikke fagforening uten videre. I tillegg til Forskerforbundet, dukket det for noen år siden opp et nytt forbund, nemlig Psykologiforbundet . Psykologiforbundet er den eneste norske foreningen som samler alle med en høyere utdanning innen psykologi. Psykologiforbundet er imidlertid ingen fagforening. Jeg synes det er synd at ikke vi har en slagkraftig psykologforening som kunne ha samlet alle med høyere utdannelse i psykologi i én slagkraftig fagforening.  

Gode, gamle psykologi grunnfag

Min indre kliniker ble unnfanget i heisen på SV-fakultet , da jeg var student ved Universitetet i Oslo. Psykologisk institutt holdt til i 8. etasje. Professorene røkte på kontorene. Vi glante på listene over eksamenskarakterene i psykologi grunnfag. Høyt hang de, gullbillettene inn på profesjonsstudiet. 

Det meste av normalpsykologien ble dekket i grunnfagspensumet. Det vil si biologisk psykologi, kognitiv og nevropsykologi, utviklingspsykologi, sosialpsykologi, helsepsykologi og personlighetspsykologi. Normalpsykologien er studiet av alminnelige menneskers normale psykologiske fungering. Klinisk psykolog omhandler terapi og psykiske vansker. 

I min studietid på Blindern fantes det ikke noe norsk masterstudie i psykologi. Det fantes imidlertid et hovedfag i psykologi i Trondheim. Jeg var på den tida aktiv i Fagutvalget. Vi inviterte på et tidspunkt landets fagutvalg til et seminar med påfølgende fest i Oslo. Jeg holdt et flammende innlegg i forsamlingssalen. «Ærede studenter, vi har fått et oppdrag,» sa jeg. «Vi skal slåss for henvisnings- og sykemeldingsretten». Kort tid etter ble jeg tatt med buksene nede.

"

Hun var tydelig sint. Jeg så meg rundt. 

"

Psykologisk utenforskap

En kvinnelig student rakk opp hånden. Studentene hadde fått i oppgave å gå i smågrupper for å drøfte sykemelding- og henvisningsretten. Deretter skulle det være fest. Jeg ville slippe henne til med ett spørsmål før vi gikk i grupper. «Det er en del av oss her som tar hovedfag i psykologi her,» sa hun. «Hva er det meningen at vi skal gjøre i gruppene?»

Hun var tydelig sint. Jeg så meg rundt. Fiklet med fingrene. Ingen kom henne til motmæle. Hun fortsatte å fortelle om hvordan hun som hovedfagstudent opplevde seg diskriminert, forbigått og glemt. Jeg ble varm på ryggen. «Jeg er ikke kommet til Oslo for å slåss for deres henvisningsrett,» sa hun. Denne problemstillingen var ny for meg. «Ok, da,» sa jeg «vi dropper gruppene».

Noen ristet på hodet. Jeg trakk det tilbake igjen. «Nei, vent litt. De som har lyst å diskutere sykemelding og henvisningsretten kan gå i grupper og gjøre det. De andre kan diskutere selvvalgt tema». Det gjorde vondt. Jeg turte ikke å snakke mer med henne den kvelden. Jeg hadde aldri tatt innover meg det faktum at psykologiyrket faktisk omfatter andre enn klinikere. 

Normalpsykologene kommer!

I de senere årene har vi fått flere psykologiutdanningsløp i Norge. Det finnes nå masterutdanninger i forskjellige normalpsykologiske disipliner. Til forskjell fra den kliniske psykologen, har man som master ikke juridisk rett til å kalle seg psykolog. Noen masterstudenter er så heldig å få jobbe videre med forskning. For de er yrkeskarrieren uviss. 

Kanskje kan «normalpsykogen» få en i fremtid i kommune-Norge? I den kommunen jeg arbeidet tidligere, jobbet de fleste psykologene klinisk i førstelinja. Typisk i form av en-til-en-kontakt med brukere, lærere og helsesøster. Når en kommune ansetter en klinisk psykolog forventes det at psykologen skal snakke med folk, nettopp fordi psykologen er utdannet kliniker. De fleste kommunepsykologer ønsker seg imidlertid egentlig en plass høyere opp i kommunesystemet, men drukner i enkeltsaker. For eksempel i rådmannen eller kommunalsjefens stab. Kan en ikke-klinisk psykolog kanskje lettere plasseres her? 

"

Sorry, fru Rådmann, jeg har ikke lov til å ta pasienter i kur

"

En ikke-klinisk psykolog kan avfeie alle henvendelser på individnivå med en enkel henvisning til sin manglende kliniske autorisasjon. «Sorry, fru Rådmann, jeg har ikke lov å ta pasienter i kur, men jeg har en master i helsepsykologi. La meg jobbe med kommunens folkehelseplan isteden». 

Eksilpsykologene

Ikke bare utdannes det mastere innenlands som Psykologforeningen har utfordringer med å ivareta. I tillegg skaffer mange seg en masterutdannelse i psykologi i utlandet, og skaper på den måten ytterligere hodebry for Psykologforeningen. For en tid tilbake fikk Psykologforeningen en god dose pepper etter at de rykket ut og proklamerte at den norske psykologutdannelsen er best i verden. Psykologforeningen stod på Helsedirektoratet sin side i debatten om ELTE-studentene .

Disse studentene, som er utdannet ved Eötvös Loránd University (ELTE) i Ungarn, ble tidligere godkjent som psykologer inntil Helsedirektoratet i høst endret praksis. Visepresidenten i Psykologiforbudet rykket ut og støttet ELTE-studentene . Til tross for striden om ELTE-studentene skal det til Psykologforeningens forsvar sies at ELTE-studenter som meldte sitt behov, har fått assistanse av advokat betalt av Psykologforeningen. 

I Norge i dag har vi havnet i et virvar av ulike psykologutdanninger, autorisasjoner, lisenser og foreninger. I dette intervjuet på TV2 blir Tor Levin Hofgaard blir presentert som president i psykologi-foreningen, uten selv å trekke en mine. Folk flest forstår ikke forskjellen på et psykologiforbund og en psykologforening. Kanskje er det på tide å begrave profesjonsstridsøksa, gi hverandre labben og bli venner isteden? Jeg er skillsmissbarn og megler gjerne!

Psykologtittel til besvær

I Norge er psykologtittelen en beskyttet tittel knyttet til det å være helsepersonell. Når studentene på profesjonsstudiet er ferdig utdannet, blir de automatisk autorisert som «klinisk psykolog» av Helsedirektoratet. 

I §48 i helsepersonelloven står «psykolog» oppført på listen over helsepersonell som er omfattet av autorisasjonsordningen. Ved å bytte ut «psykolog» med «klinisk psykolog» kan vi bevare reguleringen av kliniske psykologers virke, samtidig som man unngår vi å redusere psykologi fra «læren om sjelen» til utelukkende klinisk psykologi. «Normalpsykologer» er ikke utdannet i klinisk psykologi, og skal derfor heller ikke drive med terapi. Vi bør derfor bevare både autorisasjonsordningen og skille mellom en klinisk og en ikke-klinisk psykolog. Hadde imidlertid ikke-kliniske «normalpsykologer» fått være medlem av Psykologforeningen, så ville dette også gitt foreningen mulighet til å sanksjonere mot «normalpsykologer» som fusker i terapifaget. 

"

Alle norske psykologer var stolte over at to av deres egne hadde fått Nobelprisen

"

Kjendispsykologen

Når kjente psykologer fra utlandet besøker Norge er det sjelden de blir stilt til veggs med spørsmål om de egentlig har rett til å kalle seg psykolog. Da for eksempel da normal- og sosialpsykologen Phillip Zimbardo for noen år siden gjestet Psykologikongressen og ble intervjuet på Skavlan, var det ingen som ba ham vise frem autorisasjonen sin.

Eller da Moser og Moser vant nobelprisen : Alle norske psykologer var stolte over at to av deres egne hadde fått nobelprisen. Rett nok er Moser og Moser utdannet i Oslo på det gamle embetsstudiet i psykologi, og dermed automatisk også autoriserte kliniske psykologer (selv om de forsker på normalpsykologi), men det er antagelig mange av studentene Moser og Moser samarbeider med som har tatt master og/eller PhD-studiet i nevropsykologi. De har dermed ikke rett på psykologtittelen. 

Dersom vi i fremtiden fortsatt ønsker oss Nobelprisvinnende psykologer, ja, så bør vi kanskje begynne å anerkjenne studentene med master og PhD i normalpsykologi som psykologer. Hvis ikke, så risikerer vi at psykologien reduseres til en praktisk utdannelse i terapi.