Godt norsk psykologteater

Wenche Medbø og Toralv Maurstad i "Overføring" på Den norske teatret. Foto: Det norske teatret.

Wenche Medbø og Toralv Maurstad i "Overføring" på Den norske teatret

«Overføring» på Det Norske Teatret er et fantastisk stykke forskningsformidling, men kanskje kom nettopp også datamaterialet litt i veien for teateropplevelsen?

Etter å ha jobbet 10 timer med elektroniske spørreskjema til forskningsprosjektet vårt, var det en god opplevelse å avslutte fredagen med forestilling på Det Norske Teatret. Vi skulle se «Overføring», basert på Marit Råbus intervjuer med eldre psykologer. Spesielt for akkurat denne visningen var at salen var full av terapeuter. Jeg vil tro at skuespillerne må ha vært litt ekstra nervøse da de gikk på scenen sist fredag kveld. 

Jeg likte stykket godt, selv om det ikke innfridde forventningene helt. Kanskje ville det ha fenget mer dersom jeg var eldre? Min mor, som er pensjonert terapeut, og mine svigerforeldre, som er begge pensjonerte psykologer, ville ha elsket dette! Dette var herlig pensjonist-teater. På scenen som vel som i salen. 

Psykologlivet

Handlingen utspilte seg parallelt i seks ulike terapirom, som ryddes opp og pakkes ned i det psykologen Thorfinn (Kai Remlov), terapeuten Gerd (Grethe Ryen), psykiateren Oddvar (Eirik Hivju), psykologen John (Toralv Maurstad), psykologforskeren Åse (Wenche Elena Medbøe) og spesialist på spiseforstyrrelser Anne Marie (Britt Langlie) skal gå av med pensjon. 

"

Flere av terapeutene forteller at de har mistet interessen for sosial kontakt

"

Skuespillerprestasjonene var gode. Allerede fra den første replikken «Jeg er Gerd» åpenbarte dette seg som klassisk, tradisjonelt, godt, norsk teater. Karakterene var troverdige og gjenkjennelige for oss som jobber i bransjen. Den eneste gangen jeg tvilte på at Toralv Maurstad var psykolog, var når han ikke husket ordet «Downs syndrom» og måtte ha suffli.   

Relasjonstrøttheten mange terapeuter etter hvert må lære seg å leve med blir svært godt portrettert i «Overføring». Flere av terapeutene forteller at de har mistet interessen for sosial kontakt. Isteden søker de alenetid og naturopplevelser. Det er en fantastisk scene i «Overføring» der terapeutene bader i havet og vitaliteten atter blomstrer i dem. Et kaldt bad er toppen av lykke etter ett langt liv som terapeut. 

Forskningsformidling

Det mest spennende med forestillingen var ikke dramaturgien, men datamaterialet som utspilte seg på scenen. Det var veldig spennende å høre de eldre terapeutenes fortellinger om egen praksis. Jeg trodde kanskje dette bare var for spesielt interesserte, men forestillingen har fått glitrende kritikker , så den må nok ha truffet en streng hos folk flest også. 

 

"

For meg var forestillingen først og fremst fantastisk forskningsformidling.

"

For meg var forestillingen først og fremst fantastisk forskningsformidling. Dersom forskning alltid hadde blitt presentert på denne måten, ville det ha vært gøy å gå på forelesning. Her dukker imidlertid også noen av utfordringene med forestillingen opp. I og med at dette er basert på virkelige intervjuer med virkelige terapeuter, så blir man jo sittende å lure på hvem disse psykologene er i virkeligheten. Jeg vil anta at tekstene er anonymisert og avidentifisert, og at man har fått samtykke til å dele historiene, men jeg blir likevel sittende å lure. Hvem er for eksempel «John», som skal være 21 år yngre enn Nic Waal og som har skrevet bok sammen henne? Sitter han i salen sammen med oss nå? Synes han det er greit at livet hans blir brettet ut på scenen? Vissheten om virkeligheten kom litt i veien for teateropplevelsen. 

Data eller dramaturgi

Senografien var flott. Store istapper omkranset scenen. Antagelig symboliserte de kulde og forgjengelighet. Liv som ebber ut. Dette ble imidlertid ikke utnyttet til det fulle. Når Eirik Hivju for eksempel knuser en istapp blir den hengende og dingle i et gigantisk antiklimaks. Jeg hadde ønsket meg en eksplosjon. Eller når John gråter over sin døde kone. Jeg tror på ham. Maurstad spiller godt. Men vi rekker aldri å bli kjent med konen før hun dør. Isteden drukner historien i et vell av andre terapeut-historier og vi kommer derfor aldri helt innpå karakterene. Det var sånn sett noe uforløst ved denne forestillingen. 

 

"

Hvordan fungerer egentlig en utbrent psykolog på hjemmebane? 

"

TV-serien In Treatment  med Gabriel Byrne i hovedrollen har løst dette på en annen måte. Istedenfor å følge mange terapeuter, følger vi kun terapeuten, Paul, profesjonelt og privat. Selvfølgelig kan man ikke uten videre sammenligne TV og teater, men kanskje kunne «Overføring» ha blitt enda sterkere dersom Tyra Tønnessens dramatisering hadde kokt datamaterialet ned til færre historier? Kanskje kunne noen av pasienthistoriene skrelles vekk til fordel for et grundigere portrett av terapeutenes nære relasjoner? Hvordan fungerer egentlig en utbrent psykolog på hjemmebane? Jeg følte at stykket ikke helt klarte å løfte datamaterialet over i en mer allmenngyldig fortelling om levd liv. 

Behov for forskningsformidling

Alt i alt var dette et revolusjonerende stykke forskningsformidling. Det er et hull i litteraturen. Vi mangler innovativ forskningsformidling. Dette prosjektet er i så måte et eksempel til etterfølgelse. 

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon , kultur

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.