«Gode» råd om hund og barn

Bikkje ligger på armen til eier

Verden er full av gode, velmente råd, som kan være overveldende å ta imot som nybakt mamma eller pappa. Får man hund, opplever man omtrent det samme.

Den første uken vi hadde valpen i hus fikk vi besøk av en hundetrener. Vi gikk på valpekurs. Vi snakket med andre hundeiere. Vi fikk råd om å dra på valpesosialisering. Hundeverdenens svar på babysvømming.

I en teppebelagt lagerhall møttes valper i alle farger og fasonger med sine respektive eiere. En røslig kar åpnet porten. Jeg bar valpen i armene. «Sett ned hunden på gulvet!» nærmest skrek han. Jeg skvatt. Jeg var mentalt forberedt, men skvatt likevel. På valpesosialiseringen hadde nemlig ikke eierne lov å ha kontakt hundene. Jeg hadde imidlertid ingen planer om å sette fra meg hunden.

«Nei,» sa jeg og spaserte over gulvet med valpen i armene. Langs veggen satt eierne tomme i blikket. Alle hadde fått beskjed om å ignorere valpene sine. Ikke helt ulikt mødrene i Edward Tronics still face eksperiment. En god halvpart av valpene aksepterte dette og lekte i hallen. Resten prøvde å få kontakt med eiere sine. Noen valper hoppet opp på fanget deres. Eierne lot som om de var luft. De fulgte blindt hundetrenerens råd om å gjøre seg usynlig for hunden.

Trygg base

"

Slapp av jenta mi, sa jeg, jeg er psykolog

"

Jeg satt meg ned. Valpen balanserte på fanget mitt. Jeg klappet hunden. Datteren min så på meg. «Pappa,» hvisket hun, «det er ikke lov til å klappe hundene her.» «Slapp av jenta mi,» sa jeg, «jeg er psykolog,». Jeg er ikke spesielt beskjeden av meg. «Her har man åpenbart ikke lest sin tilknytningspsykologi. Jeg lover deg, lille venn. Hvis vi bare sitter rolig her en liten stund, så løper Tinka snart ut og leker med de andre valpene. Hun trenger bare å sitte litt hos oss først. Vi er hennes trygge base». Og rett nok, etter bare et par minutter hadde Tinka blitt varm i pelsen og lekte med de andre valpene.

Jeg ble sittende en liten stund. Pusten fylte magen. Jeg reiste meg og gikk bort til hundetreneren. «Hvorfor er det ikke lov å klappe hundene her,» spurte jeg. Jeg skalv litt i stemmen. «Hunder blir engstelige av kos,» sa han. «Hunden min blir ikke engstelig av at jeg klapper den. Tvert imot,» sa jeg, «den blir trygg». «Hunder er ikke mennesker,» sa han og klappet meg på skulderen. «Det er ikke naturlig for hunder å klappe hverandre slik det er for oss mennesker». «Det er mulig det,» sa jeg, «men valper har likevel behov for fysisk kontakt. Valpene ligger jo oppå hverandre i en haug hele tiden».

Tilknytningspsykologi

Jeg tenkte at det var på tide å fortelle ham at jeg selv var utdannet psykolog. Han var ikke imponert. Han var selv ungdomsarbeider med videreutdanning i tilknytningspsykologi. I tillegg hadde han lang erfaring med trekkhunder i Alaska. «Hunder har ikke tilknytning,» sa han. «Hallo,» sa jeg og fortalte ham om apene til Harry Harlow. Temperaturen steg. Han gav seg ikke. Han holdt fast ved at hunder som ikke får kos, som for eksempel trekkhunder, ikke får atferdsvansker. «Se rundt deg,» sa jeg. «Det er ikke mange trekkhunder her». “Ved å klappe hunden,» sa han, «så signaliserer man at det er farlig å være her».

 

"

Det finnes sjelden én regel om som passer for alle

"

«The devil is in the details,» sa jeg. «Det kommer jo helt an på hvordan du klapper hunden! Er man engstelig og klapper hunden på en engstelig måte, ja, da signaliserer man til hunden at det er utrygt, og da kan hunden bli engstelig også. Er du derimot rolig og trygg og klapper hunden på en avslappa måte, ja, da signaliserer du til hunden at det er trygt». ‘

Hundetreneren så lenge på meg. «Javel,» sa han, «mener du virkelig vi skal forklare det til alle hundeeierne som kommer hit? Det er helt umulig. Vi må ha én regel som alle kan forholde seg til». Vi skiltes ad. Enig om å være uenig.

Moralen er: Det finnes sjelden én regel om som passer for alle. Det er sjelden at et råd er så godt at alle blindt kan følge dette. Eksperter er ekspert på en del ting man kan prøve ut, men det er bare du som eksperten på deg selv, din hund og din egen familie. Postmoderne foreldre bestemmer selv. Samtidig er ikke alt er relativt. Det finnes noen sannheter. Noen virkelige gode råd. For eksempel er alle i dag enige om at det skadelig å slå barn. Utfordringen for dagens foreldre er å integrere god kunnskap med egen magefølelse. Det er ikke alltid like lett. Ikke rart man blir forvirra.

Kommentarer

Emneord: følelser

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.