Generasjon prestasjon

Rød stige mot himmelen

Hvordan bidrar samfunnspsykologer til å skape et bedre samfunn? Om Book of Mormon, «generasjon prestasjon» og Guds død.

Det var julebordsesong. Vi hadde bestilt billetter til Book of Mormon på Det Norske Teateret. Vi gledet oss. I det vi skulle henge jakkene fra oss i garderoben fant vi bare en billett på mobilen. Billettene – dvs. billetten – var bestilt for seks måneder siden. Herregud, hvordan kunne vi være så dumme? Det var tydeligvis ikke meningen at vi skulle se den forestillingen. Vi fikk solgt billetten i døra. 

Gud er død

Gud er død. Det skriver Ole Jacob Madsen med referanse til Friedrich Nietzsche i boka Generasjon prestasjon . Mormonerne som lørdag kveld danset på scenen på Det Norske Teateret er neppe enig. Ole Jacob Madsen har skrevet en god bok om generasjon prestasjon i vår tid. Madsen gir en grundig innføring i begreper som prestasjonssamfunnet, flink pike syndrom og ikke minst generasjon prestasjon. Han mener vi setter feil diagnose og tilbyr feil medisin til dagens unge mennesker. Madsens gjennomgang av norsk mediehistorie er spennende lesning. Madsen tilbyr et viktig korrektiv i en verden preget av individuelle løsninger. Det betyr imidlertid ikke at han har rett i alt. 

Den israelske historikeren Yuval Noah Hariari refererer også til Friedrich Nietzsches påstand om at Gud er død. Men der Madsen undersøker de siste hundre åra med Norsk målestokk, begir Harari seg ut på en reise gjennom hele menneskehetens historie. Først i boka Sapiens , og deretter spår han fremtiden i boka Homo Deus . Nylig kom han også ut med en tredje bok ( 21 Lessons for the 21st Century ). Harari legger ut på et ambisiøst prosjekt og har blitt kritisert for både å overforenkle historien og å svartmale fremtiden. 

"

Humanistene tror på mennesket, ikke på Gud

"

Humanismens ektefødte barn

Ifølge Harari er det ikke bare nyliberalismen, men humanismen mer generelt som flytter meningen med livet fra Gud og over på menneskene. Humanistene tror på mennesket, ikke på Gud. Harari skiller mellom liberal, sosialistisk og evolusjonsorientert humanisme. Lytt til din egen indre stemme, er mantraet i den liberale humanismen.

Der de liberale humanistene fokuserer på selvaktualisering, forsøker de sosialistiske humanistene å skape paradis på jord gjennom kollektive løsninger. Evolusjonsorienterte nazister ville foredle menneskerasen ved hjelp av eugenikk og raserenhetsprogrammer. I følge den israelske historikeren vokser en ny form for humanisme frem nå for tiden, nemlig teknohumanismen. Ifølge teknohumanismen går veien til himmelen via biomekaniske inngrep. Ved å oppgradere menneske til homo deus er det ikke lenger behov for gud. Vi fikser skaperverket selv. Samtidig påstår Harari at en ny religion, dataismen , er i anmarsj i Silicon Valley. 

Der mantraet i nyliberalismen er «følg sin egen indre stemme» er mantraet i dataismen «fri flyt av informasjon». Dataismen er kollektiv. Dine handlinger gir kun mening ved at de tilfører data til den store kollektive flyten av data. Der liberalisten skryter høylytt over å ha fått en artikkel på trykk i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Science, er det ingen som ville finne på å skryte av en artikkel publisert på Wikipedia. Individets bidrag er ikke poenget. Wikipedia er gruppearbeid. Dataene er del av et større prosjekt og redigeres videre av andre. Det er den kollektive akkumuleringen av informasjon som er poenget. 

Medieskapt lidelse?

I boka Generasjon Prestasjon foreslår Madsen at vi aldri blir fornøyde med helsa vår uansett hvor godt utviklet helsevesenet er. Han omtaler dette som helsens paradoks. Et relevant helseparadoks i er forebyggingsparadokset . Forebyggingsparadokset postulerer at dersom vi skal forebygge lidelse hos flest mulig mennesker, kan vi ikke bare fokusere på den gruppa som har høy risiko. Det er nemlig langt flere mennesker i gruppa med lav og moderat risiko som også utvikler helseproblemer. Paradoksalt nok.  

I et foredrag på Litteraturhuset etterlater Ole Jacob Madsen et inntrykk av at helsevesenet fylles opp av ungdommer som ikke egentlig har problemer. Det stemmer ikke. Madsen påstår at vi overser de ungdommene som  virkelig har problemer. Det har han til dels rett i.

 Madsen sier denne gruppen unge mennesker med høy risiko ikke er ambisiøse eller skoleflinke, men sliter med mobbing, rus, familieforhold, arvelige sykdommer, skolefravær og lav sosioøkonomisk status. I følge Madsen er disse unge menneskene i mindre grad i stand til å sette sine problemer på dagsorden, og det er heller ikke er like attraktivt å skrive dem i mediene.

 

"

Det betyr imidlertid ikke at alt var bedre før. Før opptrappingsplanen for psykisk helse.

"

Det betyr imidlertid ikke at alt var bedre før. Før opptrappingsplanen for psykisk helse. Før mediene fattet interesse for psykiske lidelser. Alle skulle ha fått hjelp tidligere. Både de tilsynelatende ressurssterke og de ressurssvake burde få hjelp Før problemene rekker å vokse seg store. Som klinisk psykolog i skolehelsetjenesten har jeg snakket med mange unge mennesker som tilsynelatende er vellykkede på utsiden, men som sliter innvendig.

Selv om stress og press gjerne presenteres som henvisningsårsak, skjuler det seg som regel mye mer under overflaten. Som regel er det historier om mobbing, rus, tiltagende skolefravær og vanskelige familieforhold. Akkurat de samme problemene som Madsen beskriver hos de ressurssvake ungdommene. Lidelse er lidelse om du er kong Salomon eller Jørgen Hattemaker. Det gir overhode ingen mening å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Så fremt Gud fortsatt er død, er det mer enn nok lidelse til alle. 

Samfunnspsykologi som politisk prosjekt

Det er spennende å lese Madsens utenifra-blikk på samtiden vi lever i. Madsen forslår i siste kapittel å skape et godt nok samfunn og prioritere de ressurssvake, hvilket begge deler er umulig å være uenig i. Det de fleste kommunepsykologer imidlertid klør seg i hodet over, er hvordan man gjør dette i praksis. Vi trenger konkrete metoder å jobbe med samfunnspsykologi på. Hvordan bidrar psykologer til å skape vi et bedre samfunn? 

I don’t miss it, synger James Blake

Everything is about me

I am the most important thing

And you really haven't thought

All those cyclical thoughts for a while

[…]

Don't miss it

Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

Det selvopptatte, liberale helvete er slitsomt. Jula temmelig meningsløs dersom nissen er alt du tror på. Frels oss fra det vonde. Hvor er misjonærene når man virkelig trenger dem? Apropos misjonærer. Det  var forresten en mening med at vi ikke fikk sett Book of Mormon sist lørdag.

Det inntraff et lite julemirakel! Etter å ha solgt den ene billetten møtte vi tilfeldigvis noen gamle venner, og hadde en veldig hyggelig førjulskveld sammen. Brisne og mette trillet vi hjem i taxi. Det var litt kjølig ute. Jeg smalt derfor igjen inngangsdøra, men oppdaget at kona stod igjen utenfor. Det tok litt tid, men så kom hun inn. Hva er det, sa jeg. Hun var tom i blikket. Faen, sa hun. Hva, sa jeg. Nei, nei, nei..., sa hun. Jeg skulle ikke ha sjekket mailen! Det viste seg at vi likevel hadde to billetter til Book of Mormon den kvelden, men de var kommet i to separate mailer. Herregud, så dum det går an å være! Herregud… I mangel av en Gud eller Jesus eller noen andre å skylde på, skylder vi på oss selv.

Slik snakker det liberalistiske menneske seg i søvn om natten. Er det rart vi blir deprimerte? Vi henger Jesus opp på korset i et siste desperat forsøk på å bli tilgitt vår synder. God jul!

Kommentarer

Emneord: barn og unge , kultur

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.