Min kone er bokavhengig. Hun har lest mist 1000 bøker. Hun ligger på sengen og leser. Dopaminen formelig spruter i nucleus accumbens. Når jeg lukker bøkene hennes reagerer hun umiddelbart med abstinessymptomer. Hun slamrer med dørene og gråter. Jeg har forsøkt å gjemme bøkene hennes. Jeg har fjernet lyspæra i leselampen.

Jeg har kastet bokmerkene hennes. Jeg har prøvd alt! Jeg tror hun leser for å provosere meg. Konene i nabolaget planlegger å møtes for å diskutere bøker til langt på natt. Min kone sier jeg ikke har rett til å brenne bøkene hennes. Hun har åpenbart selv ingen innsikt i hvor skadelige dette er for henne. Blodige uoppklarte drap. Menn som hater kvinner. Det ene bestialske mordet avløser det andre. Er det rart hun blir så aggressiv? 

Min kone er selvsagt ikke bokavhenging. Hun er bare glad i å lese bøker. Vi omtaler sjelden dette som avhengighet. Jeg ville ha vært en særdeles dårlig mann dersom jeg hadde håndtert interessen hennes for bøker på denne måten. 

Ny teknologi er skummel

KoRus-Øst og Høgskolen i Lillehammer holder årlig en videreutdanning i spillavhengighet. På vei inn til første kurssamling forrige uke, møtte jeg en kollega på toget. Han fortalte at sønnen hans tidligere hadde spilt mye data, men nå gått over til å lese bøker isteden. Vi smilte begge to og var hjertens enige om at det var fint at hadde han begynt å lese bøker. Bøker er trygt og godt. Ny teknologi er skummelt. På kurset om spillavhengighet refererte spillforsker Faltin Karlsen til Jerry Mander som i 1978 skrev følgende om TV-avhengighet: 

 "Television seems to be addictive. Because of the way the visual signal is processed in the mind, it inhibits cognitive processes. Television qualifies more as an instrument of brain-washing, sleep induction and/or hypnosis than anything that stimulates conscious learning processes (p.348).”

Overdreven bruk av dataspill kan imidlertid utvikle seg til problemspilling. Så langt er imidlertid ikke dataspillavhengighet noen egen diagnose, verken i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM 5. Avhengighetsbegrepet er utfordrende. Det snakkes ikke så mye om TV-avhengighet nå lenger. Kanskje er det i dag allment akseptert å se mye på TV og nett-TV? 

Vår tids rock’n roll

Det er ikke uvanlig at ungdom flykter fra en vanskelig hverdag gjennom litteratur og populærkultur. Det er også helt normalt at ungdom eksperimenterer med ting foreldrene ikke liker, eller bruker overdrevent mye tid på enkelte fritidsinteresser. Vi omtaler normalt ikke dette som avhengighet. Hvorfor er det da stuerent å omtale dataspilling som om det var fandens verk? Er det lurt å moralisere omkring dataspill? 

"

De aller fleste som spiller mye dataspill lever godt med det

"

I en del familier fører moralisering om dataspilling til konflikt. Det er lettere å samarbeide med ungdommer om å regulere dataspillingen når foreldre viser at de respekterer dataspilling som en allment akseptabel aktivitet.

Skadevirkninger

De aller fleste som spiller mye dataspill lever godt med det. Man skal samtidig ikke være blind for de potensielle skadevirkningene ved problemspilling. Dersom man ønsker å komme i dialog med ungdommene om spilleatferden deres, er det nok uansett en god ide å forsøke å forstå dataspillene. Ofte glemmer man å spørre ungdommen hvorfor de spiller. 

I følge psykolog og forsker ved KoRus-Øst, Rune A. Mentzoni, ser ensomhet ut til både å være en utløsende og opprettholdende faktor ved dataspillavhengighet. På Spillhuset i Bærum har man forsøkt å gjøre noe med dette. I samarbeid med gamere har kommunen etablert en dataklubb, der ungdom kan komme for å spille, for å diskutere spill, utvikle spill, bygge PC’er, arrangere e-sport-turneringer og andre sosiale arrangement. Spillhuset er en sosial arena hvor ungdom kan dyrke interessen sin i trygge rammer. Her kan ungdommer bli kjent med andre og dele felles interesser. På Spillhuset forstår man dataspilling som en normal aktivitet på linje med skating, sjakk eller fotball. Dette er et helt fantastisk tilbud til gamere på jakt etter en sosial arena. 

“All work and no play makes Jack a dull boy”

På kurset foreleste også spillforsker Kristine Ask om dataspill i et kvinneperspektiv. I følge Ask forteller jenter sjelden at de spiller data. Det til tross for at forskning viser at gutter og jenter spiller omtrent like mye.

Jenter og gutter spiller imidlertid litt forskjellig typer spill. Voksne bidrar til å opprettholde myter om kjønn og spill ved å omtale dataspilling som en guttegreie. Kanskje har vi lettere for å akseptere at gutter gjør opprør gjennom dataspillingen sin, enn jenter? Kanskje er det mindre rom for at jenter gir litt faen, dropper leksene sine en gang imellom og spiller data isteden?

Det er slitsomt å skulle være sykt perfekt hele tiden. 

"

For den samme prestasjonen mottar jenter isteden en ørliten bikini i metall

"

I følge Ask eksisterer det en seiglivet myte om Fake Girl Gamers. Altså, at jenter fake’er interessen for spill som et påskudd for å få oppmerksomhet fra nerde-gutter på nett. En vanlig forestilling er at jenter ikke spiller for sin egen del, og at jenter ikke kan være gode i dataspill. En annen vanlig forestilling er at den eneste grunnen til at jenter kommer seg videre i spillet, er at de får hjelp av gutter.

Sjåvinistisk mannskultur

I følge spillforskeren er spillindustrien preget av en sjåvinistisk mannskultur som ikke tenker på jenter som en mulig kundegruppe. En del spill bidrar til dessuten til å seksualisere jenter. Når en gutt dreper et stort monster i World of Warcraft belønnes han med en ny, kraftig rusting. For den samme prestasjonen mottar jenter isteden en ørliten bikini i metall. Jenter kan, ifølge Ask, risikere både å bli trakassert og ekskludert i onlinespill. I noen tilfeller fortsetter trakasseringen offline ved at deres identitet blir avslørt og de blir oppsøkt på sosiale medier. En del jenter vegrer seg derfor for å spille slike spill. Her har vi en vei å gå. 

I likhet med spillforskerene på kurset, mener jeg vi må slutte å moralisere omkring dataspilling, og isteden utforske den digitale verden sammen med barna. Både jenter og gutter. Det er ingen tvil om at barn trenger hjelp til å lære å regulere sin databruk. Men hvordan skal de få hjelp av foreldrene til dette, når foreldrene ikke er tilstede på deres arena?

Les også Hva er avhengighet?

Det er helt normalt at foreldre spiller sjakk og fotball med ungene sine. Hvorfor ikke data? I går kveld spilte jeg Ori and the Blind Forest på sengekanten med datteren min på 10 år. Jeg vet det er politisk ukorrekt, men vi gjør det noen ganger istedenfor å lese bøker. Før vi slukket lyset spurte jeg henne: «Hva er det det viktigste du har lært om dataspill, jenta mi?» «Å skru av datamaskinen, pappa» svarte hun i et tonefall som indikerte at hun hadde hørt det før. Da ble pappa stolt.