Skal vi tro psykolog Line Marie Warholm i Aftenposten 14. desember , har åpenheten om psykisk helse gått for langt. Hun mener at ord som nervøs og sjenert er blitt erstattet med begreper som prestasjonsangst og sosial angst og bidrar til å sykeliggjøre den oppvoksende generasjonen.

Jeg er helt enig med Warholm i at vi ikke skal sykeliggjøre normale psykologiske fenomener. Men også nervøsitet var et medisinsk begrep en gang. Det er ikke et problem at diagnostiske begreper lekker over i dagligtalen. Det er en del av det å leve i et åpent, opplyst og demokratisk samfunn.

Den medisinske modellen

Vi kan imidlertid være enige om at den medisinske modellen overforenkler psykiske lidelser. Stort sett alle psykologer er enige om at psykiske lidelser er dimensjonale – ikke dikotome – fenomener. Vi er ikke psykisk friske eller syke. Vi er ikke proppfulle av angst eller fri for angst. Det er en glidende overgang mellom normal engstelse, nervøsitet og sjenanse til mer alvorlige kliniske angstlidelser.

Vi må derfor slutte å snakke om psykiske lidelser som dikotome (syk/frisk) tilstander. Vi må i det hele tatt slutte å snakke om psykiske lidelser som sykdom. Psykiske lidelser er ikke sykdom. Det er lidelse. Angst, for eksempel, er ikke et virus som har tatt bolig i kroppen din. Angst er en helt normal kroppslig reaksjon, nemlig fryktresponsen, som utløses på feil tidspunkt. Det er ikke noe galt med kroppen din. Du «bare» kjenner på frykt i fravær av reell fare. Det er ikke fryktelig unormalt.

"

Jeg mistenker selv at det kanskje bare er en angstreaksjon som følge av stress.

"

Dersom angsten bestemmer seg for å komme på hyppige hjemmebesøk enten daglig eller ukentlig, og du får problemer med å leve livet ditt som normalt på grunn av angsten, så kan det være at du tilfredsstiller kriteriene for en angstdiagnose. Den diagnostiske vurderingen bør du imidlertid overlate til fagfolkene.

Åpenhet om angst?

Dersom vi levde i et samfunn med full åpenhet og null skam omkring angst og psykisk helse, så burde det ikke ha vært noe problem for meg å ta en telefon til legevakta lørdag kveld og be om en differensialdiagnostisk vurdering da jeg fikk uforklarlige smerter i brystet. Jeg kunne ha sagt:

«Hei, mitt navn er Rune Flaaten Bjørk. Jeg opplevde tidligere i dag å få akutte brystsmerter. Nå har det gått åtte timer og smertene er der fortsatt. Jeg mistenker selv at det kanskje bare er en angstreaksjon som følge av stress, men det kunne være greit å få sjekka det ut med et EKG.»

Det er mulig det bare er meg, men jeg klarte ikke si dette. Jeg var redd for ikke å bli tatt alvorlig. Jeg skammet meg. Jeg kjente på min egen psykologiske tilkortkommenhet. Jeg sa:

«Hei, mitt navn er Rune Flaaten Bjørk. Jeg opplevde tidligere i dag å få akutte brystsmerter. Nå har det gått åtte timer og smertene er der fortsatt. Jeg lurer på om det er noe galt med hjertet mitt. Kanskje det kan ha noe med stress å gjøre?»

Det var jaggu ikke så lett å være åpen om angst likevel, gitt. I alle fall ikke face-to-face med helsevesenet.

Et helsevesen i verdensklasse

Jeg ble svært godt tatt imot på legevakta og dro lykkelig hjem tre og en halv time senere, lettet over å ha fått avkreftet at det var noe alvorlig galt med hjertet mitt.

Det interessante med denne historien er nettopp dette: Det tok hele TRE OG EN HALV TIME før noen turte å nevne ordet angst, og når angst først ble nevnt, så var det jeg selv som tok det opp. Jeg kvinnet meg opp og sa:

«Du, hvis begge EKG-ene tyder på at det ikke er noe galt med hjertet mitt, og hvis røntgenbildet av lungene var fint, og hvis det heller ikke var noe galt med blodprøvene, så er det kanskje bare en angstreaksjon?». Det gjorde fortsatt vondt i brystet mitt.

"

Jeg ble umiddelbart overrasket over hvor lite skummelt det var å sette ord på angsten overfor ungdommene.

"

Den svært sympatiske legen så lettet ut. Kanskje var han glad for å slippe å sette diagnosen selv? Kanskje hadde jeg som psykolog satt dem i en vanskelig situasjon ved å presentere symptomer på panikklidelse uten selv å nevne panikklidelse?

Uansett, min opplevelse var at det var skikkelig mye vanskeligere å snakke med legen om egne angstsymptomer enn det man skulle tro. Det var liksom ikke rom for å snakke om psyken. Legene var bare opptatt av kroppen min. Åpenhet om psykisk helse er åpenbart fortsatt vanskelig.

Dagens ungdom

Da jeg kom hjem til familien min etter besøket på legevakta, løp jeg opp til jentene mine og fortalte dem at alt gikk bra med far. På rommet til eldstedatteren min satt det seks tenåringsjenter. Taklyset var blått og lilla. En jente satt ved sminkebordet og lakket neglene. To jenter lå strødd på gulvet, og tre jenter lå i dobbeltsengen. Ingen tegn til korona-angst her, altså.

«Det var bare angst», sa jeg og ble umiddelbart overrasket over hvor lite skummelt det var å sette ord på angsten overfor ungdommene. Kontrasten til samtalen med legen var slående. Jentene smilte og lo. «Det var godt å høre, pappa! Jeg ble litt nervøs. Du var så low key da du dro på sykehuset». 

Jeg tenker det utelukkende er et gode at dagens ungdom har et mer avslappa forhold til psykisk helse enn gamlingene. Det kan det ikke være noe som helst tvil om.

Her kan du lese mer om angst

Om bloggeren:

Rune Flaaten Bjørk blogger på egne vegne om blant annet forebygging, kommunepsykologi og barn og unges psykisk helse. Han har jobbet i psykisk helsevern for barn og unge og Bærum kommune og er nå universitetslektor ved Universitetet i Oslo.