Er foreldrekurs god forebygging?

Far og sønn leker

Kan vi forebygge psykiske vansker ved å sende foreldre på kurs, eller vil det bare skape mer usikkerhet og dårlig samvittighet blant foreldrene?

Det er endelig bestemt: Vi skal få oss hund! En myk, liten firbent venn med store øyne og logrende hale. Alle hjerter gleder seg. Det virker som om de fleste nybakte hundefamilier velger å gå valpekurs. Dersom barn er viktigere enn bikkja, så burde vi strengt tatt ha gått på foreldrekurs alle sammen? Eller vil det å profesjonalisere foreldreskapet skape mer angst og usikkerhet hos foreldre? Det er så mange meninger om foreldrerollen at det ikke er rart om foreldre blir forvirret. 

Alle følelser er akseptable, men ikke alle handlinger

Nylig kom boken Raising An Emotionally Intelligent Child – The Heart of Parenting  av John Gottman og medarbeidere ut på norsk med tittelen Hjerteforeldre . Forordet er skrevet av Frode Thuen. I boken beskriver forfatterne fire ulike foreldrestiler. Forskerne finner at en emosjonsveiledene foreldrestil (emotion coaching) er assosiert med en rekke positive utfall for barna. Emosjonsveiledning handler om å gjøre foreldre mer oppmerksomme på barnets følelser og følelsesuttrykk som en mulighet for nærhet, intimitet og læring. Disse foreldrene aksepterer alle følelsesuttrykk, sorg så vel som sinne. Først benevner de og validerer følelsen («jeg forstår godt at du blir både sint og lei deg når lillesøster ødelegger leken når Erik er på besøk»). Deretter setter de grenser eller problemløser når dette er nødvending («Det er ikke lov å slå. Hvordan kan vi si fra til lillesøster på ok måte?»).

 

"

Emosjonsveiledning handler om å gjøre foreldre mer oppmerksomme på barnets følelser og følelsesuttrykk

"

Ved Universitetet i Oslo evaluerer vi for tiden effekten av et forebyggende, emosjonsfokusert foreldreveiledningsprogram. Programmet, Tuning in to Kids (TIK), er basert på John Gottmans og medarbeidere sin forskning. Det er utviklet ved University of Melbourne i Australia. Tanken er å forebygge angst og atferdsvansker hos barn gjennom å lære foreldre emosjonsveiledning. Australske studier finner at foreldrene er mer emosjonsveiledende og mindre avvisende i forhold til barnas følelser etter å ha deltatt på kurset. I tillegg finner forskerne en økning i barns kunnskap om følelser og en reduksjon i atferdsvansker. En nyere studie sammenlignet effekten av TIK og et atferdsorientert foreldreveiledningsprogram, Trippel P. Forskerne fant sammenlignbare effekter på barnas atferdsvansker som følge av begge foreldreveiledningsprogrammene. 

Tryggere foreldre

Psykologikongressen i år foreleste psykolog Vanja Hjelmseth fra Norsk Institutt for Emosjonsfokusert Terapi (NIEFT) om Emosjonsfokusert foreldreveiledning ( EFFT ). Vårt utgangspunkt er at alle foreldre er motivert for å gjøre det beste for barna sine i kraft av det relasjonelle båndet, sier hun. Vi tror på foreldrene til de tror det selv. Hun har følgende mantra: Vi vet du vil og tror du kan. I den kvalitative studien Jeg forstår henne bedre nå  finner forskerne Hilde Bøyum og Signe Hjelen Stige ved UiB at foreldre som har deltatt på to dagers EFFT foreldrekurs opplevde at et skifte av fokus – fra atferd til følelser – hjalp dem å komme ut av en negativ spiral i relasjonen til barna. Med emosjonsfokuserte briller så foreldrene verden på en litt ny måte, og åpnet et nytt handlingsrom i samspill med barna. Kurset ga foreldrene kunnskap om følelser og trening på ferdigheter i å identifisere, validere og stå i vanskelige følelser, samt møte barnas emosjonelle behov. Foreldrene rapporterte med økt forståelse og empati for barnet, nærere relasjon og sterkere fellesskap, samt bedret kommunikasjon og færre konflikter. De følte seg tryggere i foreldrerollen og fikk økt tro på egen mestring. 

I en fersk metaanalyse av foreldrekurset Circle of Security (COS), som er basert på tilknytningsteori, finner forskerne at foreldre opplever mer mestring (self-efficacy) i foreldrerollen etter å ha gått på kurs. En eldre metaanalyse  av tilknytningsbaserte og sensitivtetsorienterte foreldreveiledningsprogrammer konkluderer overraskende nok med at Less is More.

Det ser ut til at de mest effektive foreldreintervensjonene er mer moderate i omfang. I tillegg finner forskerne at intervensjoner som hovedsakelig fokuserer på å øke foreldres sensitivitet i samspillet med barna ser ut til å være mer effektive enn programmer som fokuserer mer spesifikt på tilknytning. Paradoksalt nok finner forskerne også at sensitivitetsorienterte programmer har bedre effekt på tilknytningen enn de tilknytningsorienterte programmene. I følge forskerne understreker dette betydningen av foreldres sensitivitet som en kausal faktor i foreldre-barn tilknytningen. 

"

«Still face» demonstrerer hvor opprørerende det er for små barn at den voksne ikke er sensitiv og ikke responderer på barnets signaler

"

 

1001 kritiske dager

På Psykologikongressen i år snakket også psykolog og spebarnsforsker Vibeke Moe om betydningen av sensitivitet i foreldre-barn-relasjonen. Hun viste til spedbarnsforskeren Edward Tronics still face-eksperimenter , som tydelig demonstrerer hvor opprørerende det er for små barn at den voksne ikke er sensitiv og ikke responderer på barnets signaler. Mikroseperasjoner og mindre brudd i samspillet mellom foreldre og barn er ikke til å unngå gjennom et barns liv, sier Moe, og føyer til at det primært er i de tilfeller der foreldrene av forskjellig årsaker ikke reparerer bruddet, at foreldrene vil være i særlig behov for hjelp. 

Vibeke Moe fremhevet betydningen av starten på livet: De første 1001 dager er kritiske i den forstand at de legger grunnlaget for den videre utviklingen. Moe refererte til den engelske kampanjen 1001 critical days og argumenterer for at vi kan forebygge skjevutvikling ved å fange opp barn og familier i risiko tidlig i livet. Hun refererte også til de anerkjente forskerne Terrie Moffit og Avshalom Caspi sin forskning. Moffit og Caspi besøkte nylig Universitetet i Oslo og presenterte resultater fra Dunedin studien , der man har fulgt ca.1000 forsøkspersoner gjennom livet fra de var 3 år gamle. Forskerne fant at ca 20% av forsøkspersonene stod for ca 80 prosent av kostnadene til blant annet trygdeutgifter, kriminalomsorg og bruk av helsetjenester. Kanskje kunne vi spare samfunnet for store økonomiske utgifter ved å fange opp familier i risiko tidlig i livet? 

Forebyggingsparadokset

Jeg var selv tilstede på Terrie Moffits forelesning i et fullsatt auditorium på Psykologisk institutt. Da Moffit åpnet for spørsmål fra salen grep professor i forebygging og helsepsykologi, Arne Holte , mikrofonen. Han påpekte at dersom 20% står for 80% av kostandene, så kan det forlede oss til å tro at vi bør rette inn tiltak bare mot de med høy risiko og droppe de brede befolkningsrettete tiltakene. Så viste han til Rose’s (1992) forebyggingsparadigme . Rose viser at når noe er utbredt, som angst, depresjon og alkoholmisbruk, så er tiltak rettet mot hele eller deler av befolkningen – uavhengig av risiko – langt mer effektivt enn å satse på bare de få med høy risiko. Slik er det, sa Holte, fordi når sykdommer er utbredt, bidrar den store gruppen med lav og middels risiko med flere sykdomstilfeller enn det den mindre gruppen med høy risiko vil gjøre.

Holte viste også til samfunnsmedisineren Johan Mackenbach m.fl. (2013) i Rotterdam som har gjennomgått alle vellykkete forebyggingstiltak i Nederland fra 1970-2010. Mackenbach fant at universelle tiltak sto for hele tre firedeler av effektene, mens tiltak rette bare mot dem med høy risiko sto for bare en firedel. Derfor, sier Arne Holte, må vi prioritere de universelle forebyggende tiltakene. Dette sa Moffit seg enig i. Så føyde hun til at det dessuten er lettere å få oppslutning om tiltak som alle får del i fremfor dem som bare går til en mindre del av befolkningen. Det gir større legitimitet.

 

"

...vi kan forebygge depresjon i barseltiden

"

Arne Holte snakker mer enn gjerne om universell forebygging . Jeg har også hørt ham referere til studier av briten Terry Brugha m.fl. (2011). Burgha og medarbeidere viste at vi kan forebygge depresjon i barseltiden, som er en risikofaktor for den nyfødtes psykiske utvikling. Brugha trente opp helsesøstre og tilbød slik forebygging universelt, til alle nybakte mødre. Forskerne fant at de forebygget 50 prosent flere depresjoner blant dem med lav risiko, sammenlignet med dem med høy risiko. Ved å redusere risiko i hele befolkningen når man flere enn ved å redusere risiko for høyrisikogrupper alene. Dersom man utelukkende satser på høyrisikogrupper, overser man den større del av befolkningen med lav til moderat risiko som også vil utvikle vansker og stå for langt flere tilfeller over tid. 

Født sånn eller blitt sånn?

Skal vi tro Jay Belsky og medarbeidere gir det imidlertid ikke mening å tilby psykologiske intervensjoner til alle. Hypotesen er at bare noen familier vil profitere på tiltakene. Diathesis-stress modellen postulerer at noen mennesker er mer sårbare for stress en andre. Belsky snur sårbarhetsmodellen på hodet og foreslår isteden en hypotese om differential susceptibility . I følge Belsky er noen mennesker er mer plastiske, mer påvirkbare, og mer åpne for psykologiske intervensjoner, mens andre, ifølge forskeren, er mindre formbare. Fra naturens side er noen mer skåret i stein, foreslår Belsky. For some of us is more nature, sier han, and for some it is more nurture. Belsky anbefaler derfor å rette psykologiske tiltak inn mot mottakelige individer, og ikke bruke penger på å forsøke å endre folk som ikke kommer til å endre seg likevel. 

I en studie av Circle of security (COS) og differential susceptibility fant forskerne ingen hovedeffekt av foreldreintervensjonen, men fant at intervensjonen hadde effekt på de familiene der barna hadde et vanskelig temperament (negativ emosjonalitet). I følge Belsky er høysensitive foreldre og barn med negativ emosjonalitet spesielt mottakelige for denne typen intervensjoner. Han viser til studier som finner at når barn med «risiko-faktoren» negativ emosjonalitet vokser opp i familier med god omsorg, ikke bare blomstrer de, men de blomstrer faktisk mer enn de resiliente, mindre påvirkbare barna. Belsky omtaler derfor negativ emosjonalitet like mye som en suksess faktor som en risiko faktor.  

Naken og lykkelig

Skrur man på TV’n og ser hvordan de dysfunksjonelle, dog resurssterke, foreldrene i den Emmy-belønte HBO-serien Big Little Lies  behandler barna sine, kan man få lyst å sende dem på kurs. Det føles imidlertid intuitivt feil å profesjonalisere foreldreskapet med kurs for alle. Folk har vært foreldre i tusenvis av år uten formell skolering i «faget». Jeg har dessuten en romantisk forestilling om at foreldre skal være nakne og naturlige. Ikke sitte på skolebenken med dress og slips. Kanskje er tidene forandret? Kanskje er selvkontroll og emosjonell intelligens viktigere i dag enn i vikingtida? Kanskje holder det ikke at pappa har store muskler? Kanskje kan foreldre lære noe på kurs som de selv ikke fikk hjemme i egen oppvekst? 

Uansett, hjemme hos oss er vi i alle fall veldig klare for å gå på valpekurs. Vi har allerede fått en del råd om hundeoppdragelse. Noen gode råd og noen ikke fullt så gode råd. Vi ble for eksempel tipset om å venne valpen til lyden av nyttårsraketter. Som om det første vi skulle gjøre etter å ha fått valpen i hus i desember var å utsette valpen for gradvis eksponering av høye lyder? Tilvenning av valpen av ulike stimuli er definitivt lurt, men gode råd kan man ikke ta helt bokstavelig. De første ukene vil hovedfokus være på de nære ting. Omsorg, kjærlighet, mat og varme. «De nære ting» var for øvrig også tittelen på årets Psykologikongress. Det var en god kongress i år.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.