Da jeg ble truet med pistol

Skamfull mann med pose over hodet

Kanskje er det på tide at psykologer snakker høyt om egen psykisk helse?

Lokalene til Alternativ til Vold (ATV) var fine. Sentralt plassert i Korsgata på Grünerøkka. Ringeklokka skjulte seg blant privatadresser. Hansen. Mustafa. ATV. Jeg ringte på og ble sluppet inn den doble tredøra. En trang og litt mørk gang førte inn mot en bakgård. En utvending betongtrapp ledet opp til ATVs lokaler i andre etasje. Jeg hadde sommerfugler i magen. Jeg gledet meg til å begynne å jobbe med ungdom, men var ganske spent også. Ungdom som bruker vold hadde jeg ingen erfaring med. I virkeligheten hadde jeg ingen erfaring som psykolog, men gledet meg til å begynne i hovedpraksis. Jeg snek meg opp betongtrappen og fant en ny ringeklokke litt høyere oppe på murveggen. 

Dynamisk miljø

Det var stort sett bare unge folk som jobbet der. Under ledelse av et par eldre herrer. Et utrolig spennende og dynamisk miljø. Koselig arkitektur. Friske farger. Et hyggelig venterom med vanndispenser. Jeg synes selv det var ganske fancy. Vi satt i et lite kontorlandskap. Det var ca tre-fire stykker av oss som jobbet med ungdom. Tilbudet til voksne voldsutøvere befant seg i etasjen over. 

"

De har våpenamnesti nå, sa han

"

 

Cirka fire-fem måneder senere stod jeg på det samme venterommet. Jeg snakket med en ung mann*. Det var fredag ettermiddag og jeg hadde fulgt ham ut. Vi hadde nettopp hatt en god samtale på terapirommet, synes jeg. Dette var kanskje den tiende samtalen. Jeg hadde vært hjemme hos ham. Sett hybelen hans. Han hadde sagt at han ville slutte med vold. På terapirommet hadde han nettopp fortalt meg at han hadde med seg en pistol, men at han skulle levere den på Grønland Politikammer. «De har våpenamnesti nå,» sa han, og lente han seg over mot jakka si. Det var en grønn parkas med store lommer. Han grep rundt våpenet som lå inni den ene lommen. Jeg skvatt inni meg, men valgte å tolke det positivt. Så flott at han ville levere inn våpenet! Jeg ante ikke at han eide en pistol, engang, jeg. 

 

Gå til andre blogger av Rune Flaaten Bjørk

Siktet på brystet

Med unntak av oss, var etasjen tom for mennesker. I morgen var det julebord, og jeg antok at de andre hadde tatt tidlig helg. Så her stod vi på venterommet. Vi skulle sette opp en ny avtale og ta farvel. Det skarret i r’ene hans. Han var fra Bergen, men hadde flyttet fra foreldrene sine for å gå på skole i Oslo. Innmari hyggelig fyr, synes jeg. Jeg tok opp kalenderen min. Han tok opp pistolen. Han rettet den mot meg, og siktet på brystet mitt. Jeg aner ikke hva for slags pistol det var. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg ha sagt at det var en Beretta 9mm, men sant og si så har jeg ikke peiling. Det eneste jeg husker var at våpenet ikke hadde den karakteristiske røde ringen rundt munningen, som lekepistoler ofte har. Der stod vi. Ganske lenge. Ham og jeg. Hjertet dunket i halsen. God helg, du, liksom! 

Det som skulle bli en fin fredag på ATV i Korsgata var i ferd med å utvikle seg til en ganske kjip avslutning på uka. Jeg skulle bare ha denne ene samtalen, og i morgen var det julebord. Snart var det ferie. Jeg trasket slukøret nedover Thorvald Meyersgate mot trikken ved Schous plass. Det var begynt å mørkne. Trikken dro seg langsomt bortover Storgata, hjem til kollektivet i på Blindern. Ja, ja, tenkte jeg, mens jeg så ut av vinduet. Det var det psykologlivet. Så var det ikke ungdom jeg skulle jobbe med likevel, da. 

 

"

Ja, ja, tenkte jeg, mens jeg så ut av vinduet. Det var det psykologlivet

"

De påfølgende ukene hadde jeg det ikke særlig bra. Den samme scenen gikk på repeat i hodet mitt. Det var overhodet ikke morsomt å se folk skyte hverandre på TV lengre. Jeg ble fysisk dårlig av det. Jeg sov dårlig og var engstelig for å møte ham igjen, for eksempel på T-banen. Jeg scannet togsettet og kviet meg for å besøke tvillingbroren min, som på den tida bodde på Grønland. Hver gang jeg så en rødhåret gutt, kvapp jeg til. Ikke fikk jeg skrevet journal. Ikke fikk jeg snakka med noen om det heller. Det vil si, jeg løp opp i etasjen over. Det var ikke mange igjen på jobb i tredje etasjen heller. Det fleste hadde tatt tidlig helg. Jeg fortalte noen om hva som var hendt.

Jeg visste ikke selv at jeg løy da jeg sa det gikk fint med meg. «Det er jo utrolig lærerikt, da» veltet det ut av en kollega på julebordet dagen etter. «Det er ikke mange som har opplevd å bli truet på jobb». Jeg følte meg ikke spesielt erfaren akkurat. Heller håpløs. Det ble servert akevitt på julebordet, og det var deilig å drikke seg dritings. Jeg danset, gikk i spagaten, og fikk en jævlig vondt strekk i venstrebenet, som fortsatt skriker etter oppmerksomhet på lange bilturer. Jeg sovnet på en sofa, og våknet neste morgen i et ekko av ingenting. Jeg klarte nesten ikke gå, men fikk haltet meg bort til trikken ved Olaf Ryes plass. 

Følte meg håpløs

Den unge mannen, som nettopp hadde truet meg med pistol, løp ut døra. Han hadde sagt at han ville slutte med vold, men nå løp han likevel ut av ATVs lokaler i Korsgata med en pistol veivende i lufta. Jeg følte meg dum. Jeg så for meg avisoverskriftene: «Ung mann i behandling på ATV skjøt vilt omkring seg på Grünerløkka»; «Politikere reagerer på dårlig tilbud til unge voldutøvere»; «Uforsvarlig psykologistudentpraksis». Herregud, dette var min skyld. Hva for slags idiot er det som lar klientene sine løpe ut på gata med pistol i hånda? Jeg skammet meg fra det øyeblikket døra smalt igjen bak ham. Fy faen, så dum det går an å bli! Jeg følte meg helt håpløs. Som terapeut. Som menneske.

"

Jeg skammet meg fra det øyeblikket døra smalt igjen bak ham

"

 

Heldigvis var det snart jul og kjæresten min var nettopp kommet hjem fra Danmark. Hun studerte psykologi i Aalborg. Vanligvis var det at hun kom på besøk, som å komme til himmelen. Ingenting var bedre enn det. Jeg burde ha gledet meg over henne, men lå isteden våken etter hun hadde sovnet. Bildene av ham surret rundt i hodet. Hun insiterte på at jeg burde snakke med noen. Ikke tale om, sa jeg. Men hun har som regel rett. Det var også derfor jeg giftet meg med henne. Når jeg lukket øynene, så jeg pistolen. Jeg tenkte på det hele tiden. Jeg ble kvalm. Hvis det var en ting jeg virkelig ikke ville plage meg selv med, så var det nettopp å prate mer om dette. Jeg orket ikke å kjenne på skammen.

Så jævlig dum jeg var. Kjæresten min gav seg heldigvis ikke, og fikk til slutt overtalt meg til å be veilederen min om debriefing. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg sikkert hadde fått hjelp tidligere, dersom jeg hadde vært mer åpen om symptomene mine. Kanskje burde hjelpen ha kommet automatisk etter en sånn hendelse på jobb? Uansett, når jeg først fikk meg til å be om hjelp, så kom hjelpen ganske fort. Veilederen min ordnet med debriefing hos en kjempedyktig psykolog, som på den tiden jobbet på Blåkors. 

Fra skam til stolthet

Jeg satt på venterommet på Blåkors. Du vet den følelsen av å sitte på venterommet? Alle vet at du skal til psykolog. Det svir i brystet. Jeg var ør i hodet. Det til tross for at det bare var meg der. Jeg hørte at de hadde lunsj der inne. Massevis av latter. En hyggelig mann spaserte verdensvant gjennom venteværelset, og videre ned en korridor. Jeg antok at han jobbet der, og så vekk. «Hei,» sa han. «Hei,» sa jeg. Etter noen smertefulle minutter på venterommet, gikk jeg mykt inn for landing på psykologens kontor. Jeg fortalte relativt detaljert om hendelsen. Jeg husker ikke helt, men etter bare tre samtaler var alt snudd helt på hodet. Jeg skammet meg ikke lengre. Jeg var tvert imot stolt. Stolt over at jeg faktisk mestret situasjonen ganske bra. Tross alt. Jeg overlevde jo. Og ikke bare det! Da jeg fortalte psykologen hva jeg hadde gjort og sagt, ble hun oppriktig imponert.

«Hva gjør du nå,» sa han i det han pekte pistolen på meg. «Du behøver ikke true meg med pistol,» hadde jeg svart, overraskende rolig. Deretter refererte jeg til noe vi hadde snakket om i terapitimen like før. Noe om at han pleide å gjøre seg stor når han følte seg liten. Han refererte til ett-eller-annet med Bruce Willis. Noe vi også nettopp hadde snakket om. Så lo han. Og så løp han. «Noe sånt hadde jeg aldri kommet på å si,» sa psykologen. Hun var over seg av beundring. Det virket i alle fall sånn på meg. Jeg ble så stolt! Jeg ble rørt. Jeg tror hun ble berørt, hun også.

"

Da jeg fortalte psykologen hva jeg hadde gjort og sagt, ble hun oppriktig imponert

"

 

Det snudde alt på hodet. Kanskje var jeg ikke så dum likevel? «Trusler om vold er også vold,» sa hun. «og at det er ikke uvanlig at man selv påtar seg skyld når man blir utsatt for sånt. Det er ikke rart at dette har vært vanskelig for deg,» sa hun. Hun støttet meg. Var på lag med meg. Jeg fikk en tanke om at hun også tenkte at ATV hadde håndtert hendelsen litt dårlig. Denne hendelsen kunne i prinsippet ha skjedd hvor som helst. Men skulle man først oppleve å bli utsatt for vold, så burde jo egentlig Alternativ til Vold, være et bra sted å starte? Kanskje er det sånn at når man jobber med vold, så blir man litt blind for den volden som rammer oss selv.

ATV tok lærdom av hendelsen, og denne historien hører i dag fortiden til. Nå, 13 år senere jobber jeg fortsatt med ungdom. Selv om det på ingen måte er lærerikt å bli utsatt for vold, så tror jeg likevel at jeg har opplevd en slags posttraumatisk vekst etter hendelsen. Tusen takk, min kjære, varme, dyktige psykolog, for den gode hjelpen jeg fikk. Det snudde alt på hodet. Tusen hjertelig takk! 

 

* Klientopplysninger er anonymisert

Kommentarer

Psykolog til psykolog

Det var på en måte litt 'hyggelig' å lese at en psykolog selv faktisk gikk til en psykolog. Dette kan umulig ha vært en lett opplevelse, samtidig virker det som om den ga deg erfaring, og enda mer vilje til å hjelpe ungdom som trenger det.

Emneord: vold

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.