Akademisk personalpolitikk

Hånd holder lyspære

Etter å ha byttet beite fra trygg jobb i helsevesenet, er jeg litt overrasket over personalpolitikken i de akademiske rekker. Fagforeningsvilldyret våkner.

Kjære kollegaer. Gratulerer med 1.mai! I min nye jobb som forsker savner jeg fagforeningen. I helsevesenet hadde vi med jevne mellom fagforeningsmøter. Som forsker kan jeg i løpet av tre-kvart år ikke huske å ha vært invitert på noen slike møter. Er det er ett sted fagforeningene virkelig trengs, så er det i forskningsverden. 

Jeg tipper det er mange akademikere på jobb i dag. Det er typisk for akademikere å jobbe på helligdager. Helligdagene i påsken er høytid. Endelig er det stille på kontoret, og endelig har man tid til å jobbe med prosjektsøknaden til Forskningsrådet som forfaller om noen uker. I helsevesenet er arbeidstiden velregulert. I forskningsverden er det fri flyt. Jobb og fritid glir over i hverandre. 

Alltid på jobb

Jeg har nok vært litt naiv når jeg som klinisk barne- og familiepsykolog har snakket med foreldre som jobber i andre bransjer. Jeg har ikke forstått hvor krevende det må ha vært for foreldre å være ansatt i næringslivet, forskning og andre steder der hjemmekontor er normen fremfor unntaket. Jeg har ikke forstått hvor krevende den kontinuerlige arbeidsbelastningen kan være. Online, aldri offline, som Mathea-Mari synger i Mgpjr

Det er masse positiv ved det å jobbe som forsker, men personalpolitikken i helsevesenet er etter min mening langt bedre. Jeg hadde mitt første møte med akademisk personalpolitikk for 4-5 år siden. Jeg hadde skrevet en prosjektbeskrivelse og ble tilbudt en stilling. Jeg takket høflig for tilbudet sendte et lønnskrav i retur. Fem minutter senere kom svaret: «Lykke til videre!». Å forhandle lønn som PhD stipendiat var åpenbart uhørt. Det er ikke kultur for å stille krav til arbeidsgiver i denne bransjen. 

"

Frihet kan være litt oppskrytt

"

Den usynlige hånden svinger pisken selv

Alle forskerne jeg har møtt er stort sett veldig snille, hyggelige, nysgjerrige, kloke mennesker. Den akademiske kulturen, derimot, er preget av konkurranse, kamp om penger og usikkerhet om fremtiden. Midlertidighet preger sektoren og fremmer antagelig konformitet og selvdisiplin. Folk kvier seg for å være vanskelige. Isteden finner man egne minnelige løsninger for å få hverdagen til å gå opp.  Det er en arbeidskontrakt basert på en stor grad av frihet begge veier. Frihet kan være litt oppskrytt av og til. Akademikere går gjerne 8-10 år eller mer i midlertidige ansettelser før de får tilbud om sin første faste jobb. Det er uholdbart!  

Har man sykt barn, kan det være veldig praktisk med hjemmekontor, hvilket man har muligheten til som forsker. Har man derimot en syk toåring, som ikke kan plasseres for seg selv foran TV’en mens pappa jobber, er det imidlertid ikke så lett å jobbe hjemme . I praksis har man ikke sykt-barn-dager som stipendiat. Dette fordi det kun er ved lengre tids sykefravær at stipendiatperioden blir utvidet. De dagene man er hjemme med sykt barn spises av prosjektmidlene.

 

"

En kollega fortalte at hun (...) var overbevist om at hun var blitt hjerneskadet

"

Mange PhD-stipendiater er i perioder er overarbeidet og motløse. Dette vet ledelsen godt, men evner antagelig ikke å redusere arbeidsbelastningen. En kollega fortalte at hun – etter å ha levert PhD’en – var overbevist om at hun var blitt hjerneskadet. Hun klarte ikke lengre å konsentrere seg om mer enn én setning om gangen, og langt mindre lese en hel artikkel. Hun var helt på felgen. Mange av PhD-stipendiatene dropper ut. Det kan da umulig være god butikk, verken for stipendiaten eller for forskningsinstitusjonen. Man kan lure på hvorfor det får lov til å fortsette slik. 

Belønning får du i himmelen

Etter fire tapre år i som stipendiat blir man sjelden eller aldri belønnet med videre engasjement. Dette fordi et videre engasjement automatisk utløser rett til fast stilling ved forskningsinstitusjonen. Man må derfor søke midlertidig lykke andre steder. Det er takka for fire års døgnkontinuerlig tjeneste som forsker. I noen tilfeller vil dette bety at man ikke får brukt all den kompetansen man har opparbeidet seg i løpet av PhD’en, fordi man i Post Doc’en samarbeider med folk i et litt annet forskningsfelt. Ville det ikke ha vært mye lurere å bygge opp stable forskningsmiljøer over tid? Det må da være mulig å tenke mer enn 3-4 år av gangen? 

Jeg lurer på følgende: Hva tenker egentlig ledelsen innen landets forskningsinstitusjoner om dette? Kanskje vil ledelsen nikke gjenkjennende og si noe sånn som at: «Ja, sånn er det. Det er tøft, men det er jo ikke vi som styrer bevilgningene». Kanskje tenker de med gru tilbake på sin egen tidligere midlertidighet. Deretter stirrer de tomt ut i lufta. Derfor kan det virke som om ledelsen ikke bryr seg. Jeg kjenner at fagforeningsvilldyret i meg våkner. Villdyret får lyst på ledelsen til frokost. 

God personalpolitikk er god arbeidslivspolitikk

De fleste voksne mennesker tilbringer store deler av livet på jobben. Det er arbeidsgivers oppgave å sørge for en god personalpolitikk og at de ansatte er godt ivaretatt. Ikke bare av hensyn til arbeidsmiljøet, men også av hensyn til samfunnet forøvrig.

Hvem skal ta vare på barna våre når pappa jobber hele døgnet? 

Kommentarer

Emneord: forskning

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.