Vi har høye forventninger til helsevesenet. Naturlig nok. Men det er lett å glemme at smerte, uforutsigbarhet og treghet i systemet også er en naturlig del av livet. 

Vi må hindre spredning av korona viruset. I disse dager er det derfor mange familier som går oppå hverandre hjemme. Det kan bli en ekstra belastning for familien. 

Blir vi sykere eller lykkeligere av å kjenne mer etter? Bør vi bli bedre kjent med oss selv, eller er vi allerede selvopptatte, navlebeskuende, engstelige og deprimerte nok som det er?  

Det er lett å være enig med psykolog Rut Appelkvist når hun i sin Ytring på NRK  skriver at normale utfordringer i livet ikke er sykdom.

Det nærmer seg jul. Voksne og barn går til innkjøp av julekalender. Alt har sin kalender. Kalender koster penger. Gode opplevelser er derimot gratis.

Hunden vår har nettopp fått valper. Jeg tror ikke hun reflekterer så mye omkring hvordan hun fungerer i rollen som mor. Vi mennesker, derimot, bekymrer oss langt mer i foreldrerollen.

I sommer oppdaget jeg noe paradoksalt. Ved systematisk å trene på å løpe roligere, så økte farten. Sånn er det kanskje ellers i livet også?

Forrige uke besøkte psykologparet Julie og John Gottman Oslo. Uka etter skriver President i Norges Røde Kors, Robert Mood, at menn ikke behøver prate om følelser. Bør man ikke snakke om følelser?

Innimellom har jeg lyst å hive iPhonen til døtrene mine i veggen. Godt foreldreskap handler imidlertid om å veilede barna sine. Ikke å skremme vettet av dem.

Jeg er et vandrende genetisk eksperiment: Jeg er enegget tvilling. Det er ingen tvil om at genene er viktige, men genene kan ikke oppdra barna våre. Det er det bare vi foreldre som kan gjøre.