Tante Sofie revisited

Tante Sofie. Foto: dyreparken.no

Foto: dyreparken.no

To viktige kjennetegn ved ekte dialog er å virkelig lytte og ta innover seg det den andre sier. Det kan vi lære av tante Sofie.

Guro:

Rett før jul hadde jeg et nytt, levende møte med selveste tante Sofie, i regi av Bærum Barneteater som satte opp Folk og røvere i Kardemomme by på Sandvika teater. En flott forestilling. I etterkant har jeg tenkt på tante Sofie skikkelsen. Er hun egentlig bare streng og sinna? Er hun ikke mye annet også? Har vi ikke et og annet å lære av tante Sofie?

Hun assosieres med pekefingeren, tante Sofie. Den bedrevitende og sint-strenge pekefingeren: ”Hvis bare alle var som meg, så ville alt bli bra!” Så når vi sier ”Jeg mener ikke å være tante Sofie, altså, jeg synes bare at…..” Så mener vi at det vi sier ikke skal oppfattes rigid og strengt, vi er villige til diskutere, lissom. 

"

Jo, Tante Sofie er streng, men slett ikke rigid.

"

Jo, Tante Sofie er streng, men slett ikke rigid. Tvert imot. Tante Sofie er tilpasningsdyktig,  uten å miste sitt eget perspektiv. Når hun våkner hjemme hos røverne, etter at de har røvet henne midt på natten sovende i hengekøya, ser hun seg rundt og konstaterer at her må det jobbes. Hvorpå hun setter både seg selv og røverne i arbeid med rydding og vasking.

Dette en strek i røvernes regning. De trodde de hadde røvet et damemenneske til å stelle for seg, og så har i stedet fått en arbeidsleder, en driftig sjef. Men da de foreslår at hun skal dra hjem (de har ikke lyst til å vaske verken seg selv eller huset), setter tante Sofie foten i bakken - ”jeg blir her!” I røverhulen har hun en opplagt funksjon som hun akter å fullføre. (Og hvem vet, kanskje begynte hun allerede her å få et lite varmt øye til sjefen blant røverne, Kasper, som hun senere skal gi sitt spontane JA til.)

Tante Sofie mener at fest og moro ikke er noe for småpiker, derfor får ikke vesle Kamomilla lov til å være med på den store Kardemommefesten. Dette er jo åpenbart absurd for alle oss andre. Den kloke Tobias i tårnet forstår at Sofie har gode intensjoner; at hun vil passe på jenta som hun har foreldreansvar for.

Når han banker på tante Sofies dør for å overtale henne til å la Kamomilla gå på festen, starter han med en anerkjennelse av Sofie, ved å invitere henne selv med på festen: ”Jeg kommer for å innby Dem til kardemommefesten.” Og når hun avslår med henvisning til at hun må være hjemme og passe Kamomilla, argumenterer Tobias med festens barnevennlighet og at han selv skal opptre. Og hva skjer? Jo, tante Sofie viser en annen interessant kapasitet; hun lytter ordentlig til det Tobias sier, og skifter mening.

 

Gå til andre bloggtekster av Guro og Peder.

 

Det vi er vitne til i denne lille scenen, er ikke bare Tobias sin klokhet, men også Sofies evne til dialog. To viktige kjennetegn på ekte dialog er nettopp det å virkelig lytte til og ta innover seg det den andre sier, og å kunne la seg bevege av informasjon den andre kommer med, og eventuelt skifte mening hvis informasjonen gir ny mening. Sofie gjør begge deler, hun lytter og skifter mening. 

 

"

Hun er er tilpasningsdyktig og evner å gå i dialog

"

Kan vi ha et og annet å lære av tante Sofie? Hun er en tydelig og handlekraftig dame, som samtidig er tilpasningsdyktig, som evner å gå i dialog, og virkelig lytte til ny informasjon, la seg overbevise av gode argumenter og endre mening, uten å tape ansikt. Kanskje er det den korte og sinte formen hennes, som har fått oss til å bruke hennes som metafor for det ensidig strenge? 

Siden de fleste ”kjenner” henne, kan det være nyttig og morsomt av å se bak strengheten og bruke henne som modell og referanse på handlekraft og dialog. For eksempel når barn blir grovt mobbet. Da kan vi gjøre som tante Sofie, ta innover oss at her har vi voksne en jobb å gjøre, og bli værende til jobben er gjort (”Her må det ryddes, jeg blir her”). Vi kan bruke blikket vårt til å ta ansvar, i stedet for å vike unna for ubehag, og skyve ansvaret over på andre. Pedagoger, psykologer, helsesøstre, barnevern og andre som jobber med barn kan være mer ”tante Sofie i ny forstand”. 

Vi kan lære av tante Sofies evne til å være åpen for påvirkning, til å gå i dialog med folk som mener noe annet enn oss selv, uten at dermed å miste vår egen dømmekraft. Slik Sofie lyttet til Tobias og lot seg overbevise om at Kardemommefesten kunne være en ok ting, både for henne selv og Kamomilla. Slik at vi får til å samarbeide, skjære igjennom og handle, også i saker som er vanskelige og motsetningsfylte. 

Noe av slitestyrken i Torbjørn Egners historier er kanskje at skikkelsene er mer sammensatte enn vi ser ved første øyekast. Tante Sofie er ikke bare sinna og streng, men også smidig og handlekraftig. Og, helt til slutt: Når Kasper som nyslått brannmester frir til vår kjære tante, og hun umiddelbart sier, ”Ja, det kunne jeg tenke meg!”, så kan vi være ganske sikre på at hun virkelig vil. Tante Sofie er tilpasningsdyktig, men på ingen måte selvutslettende.

Peder:

Egners figurer er sannelig slitesterke, nettopp fordi de er mer sammensatte enn de først ser ut, og lar seg fortolke på mange måter. Jeg synes det er interessant at du kan se hennes ”rigiditet” som ”fasthet” eller kanskje til og med ”integritet”. Som omsorgsperson for Kamomilla er jeg imidlertid noe mer betenkt enn deg.

Særlig synes jeg hun viser liten forståelse for Kamomillas behov og egenart – Sofie står så grunnfestet i sitt eget at hun bare under snedig overtalelse lar seg bevege til å ta med ungen på fest, og selv da møter hun barnets spontane ”Hurra!” med et ”Hysj, ikke noe hurra!” Men strengheten er det overflatiske karaktertrekket hennes, og det du inviterer til er å se henne i et annet, mer forsonlig lys. Så hva hvis vi bruker psykologens beste venn, det universelt gyldige spørsmålet: Hva er det hun driver med? Hva er det Frøken Tante Sofie prøver å få til? Og siden hun framstår som så rigid og sint: hva er det hun tror ville skje, dersom hun lettet litt på en-og-to-og-tre-regimet hun utøver overfor barnet? 

"

Hva er det Frøken Tante Sofie prøver å få til? 

"

 

Det tidsutsnittet vi presenteres for i forestillingen Folk og røvere i Kardemomme by er en overgangsfase for Kamomilla. Hittil har hun spilt piano og gjort leksene sine – nå aner det oss at hun kanskje har lyst til å utvide horisonten. Blant annet viser hun en forsiktig interesse for den fremmelige kjøpmannssønnen Tommy. Det aner oss vel at den store byfesten innbyr til at de unge skal ta de første forsiktige skrittene mot en pardannelse. Kardemomme by er også en by som jevnlig hjemsøkes av røvere. De er av det nokså harmløse slaget, men likevel. Røverne vekker dessuten ambivalente følelser hos Sofie, skjønner vi. De truer sikkerheten og ordentligheten, og lokker dermed til en overskridelse av den begrensende stramheten hennes. 

Frøken Tante Sofie forholder seg på sitt karakteristiske vis til alt som truer i denne potensielle overgangsfasen: ”Å fy a meg, her var det mye rot!” Hun strammer til, og det går ut over Kamomilla. Sant å si står hun i fare for å svikte i en av de viktigste oppgavene hun har som omsorgsgiver: Å slippe taket når barnet er klart for å ta neste trinn på egne bein. Men altså igjen: Hvorfor? Hva er drivkraften i hennes fysj og nei? Det får vi ikke vite noe særlig om. Så vidt jeg husker får vi ikke vite hvordan det ble til at Kamomilla ble boende hos sin tante. Fortolkningen vår må bygge på det lille vi faktisk ser. Vi ser at  Øvrigheta, representert ved Tobias i tårnet, appellerer til hennes forfengelighet.

 

"

Antakelig kunne Sofie ha unnet seg mye mer, både av anerkjennelse og sex.

"

Han ber henne synge på festen, og når fram med dét. Og vi ser hennes tiltrekning til den ene av røverne. Forfengelig og kåt, altså. Men med ansvar for et barn. Irriterende! Den eneste løsningen er å bli ”røvet”. Gåseøynene berettiges av at hun ikke rømmer, og ei heller går når røverne ber om det. Alt tyder på at hun liker å smake litt mer av livet enn rollen som Frøken Tante har tillat. Og er ikke dét forståelig og høyst på sin plass? Jo, det vil jeg mene. Men samtidig kommer hun til kort som omsorgsperson.

Hos røverne gir hun seg hen og glemmer Kamomilla fullstendig. Hun har kanskje vært redd for at kåtskapen ville ta overhånd og få henne til å svikte i omsorgsrollen, hvis hun slapp den til – og det er akkurat det som skjer. Antakelig kunne Sofie ha unnet seg mye mer også, både av anerkjennelse og sex, hvis hun nettopp ikke hadde vært så overinvestert i en stramt definert oppdragerrolle som kanskje har gjort henne få andre tjenester enn å skjule for andre, og for henne selv, at hun nettopp er forfengelig og kåt. Tenk så mye bedre hun selv og Kamomilla kunne hatt det, hvis Frøken Tante Sofie hadde slappet litt mer av og levd mer i tråd med sin sanne natur. Trosset det strenge skillet mellom Folk og Røvere og invitert skurken inn, utenom all denne fomlingen i mørklagte slakterforretninger og bakerier. Men det er klart - da hadde ikke Egner hatt noe drama å skrive. Dét ville jo ha vært synd. 

Guro:

Morsomme tolkninger, og jeg er enig mht omsorgsevnen, jeg ville aldri anbefalt å gi ansvaret for et foreldreløst barn til tante Sofie. Likevel; sett med velvillig lupe holder jeg på at hun også viser oss tilpasningsdyktig integritet. Og vi kunne fortsatt å drodle rundt seksualitet og pardannelse i Kardemomme by, hvor det bare finnes tanter og onkler og ingen mammaer og pappaer (akkurat som i Andeby). Det eneste paret som har en sentral plass - herr og fru politimester Bastian - er lykkelige, men barnløse…. 

Men hva med å kryssklippe Kardemommeby med Hakkebakkeskogen? Det er jo ikke sikkert at det går bra med Kasper og Sofie. Kanskje ville hun passe bedre sammen med bakermester Harepus, litt streng han også? Eller kanskje Reven? 

Peder:

Helt klart reven. Sofie går for the good bad guy, det kan ikke være annerledes. Vi tar Hakkebakkeskogen en annen gang!

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon , kultur

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.