Jeg mot meg – for alle

Jeg mot meg-deltakerne. Foto: NRK
Foto: NRK

Hva var det som gjorde at Jeg mot meg – gruppeterapi og video-dagbøker med åtte ungdommer på TV – ble en sånn suksess? Hva var det som traff oss, både som fagfolk og som mennesker?

Jeg har gått og tenkt litt på dette:  Hvorfor har jeg, og mange med meg, felt opptil flere tårer underveis i serien? Hva var det egentlig de fikk til?

Jeg tror det var fire ting:

  1. Åpen, usminka ærlighet går direkte til hjerterota på de fleste av oss.
  2. Det var spennende å se en naturlig terapiprosess som både var rotete og ryddig.
  3. Vi fikk tydeliggjort sentrale elementer i endringsprosesser.
  4. Det hele var klokt klippet sammen til et respektfylt hele. 

La meg utdype:

1: Introen til første episode av Jeg mot meg setter stemningen. Vi møter Anders og hans ”styggen på ryggen”:

 ”Det er ingen som veit at jeg har det sånn her. Folk veit at jeg har spiseforstyrrelser og sånn, men det er ingen som veit hva som foregår i huet på meg.”

Her er det ingen posering, ingen retusjering. Her kommer vi innafor hos  en ung gutt som sliter og som tar oss rett inn i det. Han forteller om slitsom tvang og han gråter ekte og ærlig.

Jeg ble glad i Anders med èn gang. Jeg ble raskt glad i de andre ungdommene også, etter hvert som de presenterte seg. Jeg ble bergtatt av den upolerte ærligheten. 

"

Når andre viser og forteller om menneskelig strev med uretusjert ærlighet, vibrerer det av gjenkjennelse og medfølelse hos oss som ser og hører

"

I første gruppesamtale snakker deltakerne mye om maskene de skjuler seg bak i hverdagen, hvordan de smiler og virker glade utenpå, mens de egentlig har det ganske vondt eller slitsomt på innsiden. I samtalen kaster de maska og forteller fra innsiden. Og de kjenner seg igjen i hverandre, samtidig som de også begynner å utforske forskjeller. 

Dette er hva vi som flokkdyr trenger og derfor også liker: Ujålete åpenhet, som skaper kontakt. Når andre viser og forteller om menneskelig strev med uretusjert ærlighet, vibrerer det av gjenkjennelse og medfølelse hos oss som ser og hører. Vi sitter foran skjermen og kjenner på den menneskelige sårbarheten som vi alle deler. Når noen viser fram sårbarhet og avhengighet, slik ungdommene gjør i Jeg mot meg, føler vi oss på en måte sett for det samme i oss selv, vi kjenner forbindelse. Serien fungerer dermed som en mot-trend til vår tids poserende ”åpenhet” hvor det som vises ofte er mestringen og de fine overflatene. Det kan være gøy, så klart, men skaper ikke den samme aksepterende forbindelsen. 

2: Som terapeuten i serien, viser Peder Kjøs  fram noen grunntrekk ved terapi, som vi også finner støtte for i psykoterapiforskningen: Det viktigste er ikke metodene, det viktigste er tilstedeværelsen og den trygge relasjonen, den som tåler det som vanligvis holdes skjult. Og som gir folk mot og styrke til å bli utfordret og utfordre seg selv, prøve noe nytt, ikke bare der i terapirommet, men også i hverdagen.

Peder er en psykolog som lavmælt og samtidig aktivt byr på personlig engasjement, ekte berørthet. Og med varmen på plass, får vi også se at metodiske intervensjoner virker, som å utfordre altfor strenge regler, få på plass en sammenhengende narrativ, få mer tak i egne følelser, uttrykke seg tydeligere overfor andre mennesker. Metoder som brukes løselig, men likevel tydelig  nok, og tilpasset hver enkelt deltaker.

"

...det som teller er tryggheten i relasjonene og at det arbeides i fellesskap mot skreddersydde mål

"

 

Vi får også være vitne til det naturlig rotete i terapi, som at terapeuten sier ”lissom” altfor mye, leter etter ord, kanskje kunne sagt noe annet. Og vi merker at det ikke gjør noen ting, fordi det som teller er tryggheten i relasjonene og at det arbeides i fellesskap mot skreddersydde mål. 

3: Jeg tror Jeg mot meg fungerer som folkeopplysning ved å vise fram noen sentrale prinsipper både for å forstå og for å endre psykiske vansker, som for eksempel: 

Det er vanskelig og skadelig å miste kontakt og støtte fra foreldre tidlig. Ikke bare de små barna, men også store barn og tenåringer trenger varme og forståelsesfulle voksne tett innpå. Mangler denne støtten blir livet vanskelig.

Når noe er vondt, skamfullt eller vanskelig er det viktig å være åpen og snakke med noen om det. Vonde ting føles annerledes når vi deler det med noen som holder i det sammen med oss. 

Det er lurt å løse opp i strenge regler man har for seg selv. Altfor strenge regler for hva man skal og ikke skal gjør at livet snevrer seg inn. Det som i utgangspunktet er sunt blir farlig og livsfiendtlig hvis det blir for mye av det. Balanse er alltid viktig. 

Det er sunt å slappe av med seg selv, framfor å forsøke å være flink til alt, leve opp til alle mulige ytre idealer og forventninger fra omverden. Det å finne seg selv eller være seg selv dreier seg nok mer om å slappe av litt, enn om å oppnå noe spesielt. Og det rare er at når vi slapper av litt, så oppnår vi mer også. 

De åtte ungdommene synliggjorde dette og mye annet, sammen med Peder.  Og jeg tipper at mange seere har fått god hjelp til å sette i gang med lignende forsonings og endringsprosesser i egne liv. 

 

"

..jeg tipper at mange seere har fått god hjelp til å sette i gang med lignende forsonings- og endringsprosesser i egne liv 

"

4: Folkene bak Jeg mot meg viser at god dokumentar-film kan bevege og berøre. Det kunne blitt spekulativt og kleint., men det ble ikke det. I stedet ble det respektfull synliggjøring av menneskelig sårbarhet og styrke, og av potensialet som ligger i åpenhet og støtte. Film-folka vil nå ut med viktige budskap, det er tydelig for meg som seer at intensjonen er kommunikasjon, ikke er spekulasjon. Og vi tar i mot, fordi det er så sabla godt laget og klippet sammen. 

Og helt til slutt: Det har vært uttrykt bekymring rundt at ungdommenes åpenhet om eget psykisk strev kanskje vil lukke dører for dem, f eks i arbeidslivet. Dette kan vi jo ikke vite sikkert.

Men jeg tipper at deltakelsen i Jeg mot meg kan vise seg å åpne dører mer enn å lukke. Fordi genuin åpenhet er tillitvekkende, vi blir rett og slett glad i og får tillit til folk som senker maska. Det åpnes noen dører i oss og rundt oss, når vi er vitne til andres menneskelighet og utvikling – fornemmelsen av fellesskap stimuleres.

Og slik ble Jeg mot meg for alle.

Kommentarer

Takk!

Tusen takk, Guro - så fint å vite at du har sett serien på akkurat denne måten. Jeg deler denne med alle deltakerne :)

Fint

Utrolig flott innlegg, om en minst like så flott dokumentarserie!
Ja til mer åpenhet rundt psykisk helse.

Emneord: terapi

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.