Har klienten alltid rett?

Hånd tegner smiley

 Er det alltid slik at det klienten synes er mest ålreit, er det de trenger mest? 

Plutselig begynner fyren i Telenor-butikken å bruke navnet mitt. Jeg er innom for å kjøpe en ny ledning til en lader, de går jo så fort i stykker, og den unge mannen bak disken er påfallende hyggelig og imøtekommende. De skal jo være hyggelige og imøtekommende, men jeg forventer virkelig ikke at de skal tindre som om de var forelsket i meg.

Og når han trenger telefonnummeret mitt og navnet for å kunne skrive ut kvittering, da synes jeg det er litt påtrengende. Over streken går han likevel først når han så begynner å bruke navnet mitt.

”Var det alt, Peder? Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med, Peder?” Så får vi pølsa på bordet: ”Om en liten stund får du en tekstmelding der du blir bedt om å gi meg en rating for kundebehandlingen. Da håper jeg du er fornøyd og gir meg en god rating.” 

"

Der har vi forelskelsen hans satt pent på plass – han vil ha en god rating av meg.

"

Jaha, ja. Der har vi forelskelsen hans satt pent på plass – han vil ha en god rating av meg.

Jeg kommer i tanker om den nye bølgen av ”feedback informed” terapi. Disse skjemaene der klientene ved slutten av timen blir bedt om å gi sin vurdering av om terapeuten var opptatt nok av det de selv var opptatt av, om de følte seg sett og respektert, og hvilket terningkast den terapeutiske relasjonen fortjener akkurat nå.

Foreløpig skal relasjonen vurderes ved hjelp av et skjema, men i praksis kunne det jo like gjerne ha vært gjort med en tekstmelding, slik Telenor og mange andre gjør det for tiden. Eller med knapper med smileys med ulike ansikstuttrykk, slik de har ved utgangen på IKEA. Når får klinikere i DPS’er og andre steder i det offentlige psykiske helsevernet slike knapper utenfor døra?

Det blir ikke lenge til, om det er opp til folk som Michael Lambert, Scott Miller, Barry Duncan og deres tilhengere, som har funnet at klinikere flest er dårlige til å vurdere kvaliteter ved arbeidsalliansen, og som da naturlig nok har utviklet skjemaer som skal kompensere for akkurat denne mangelen.

En feedback-drevet terapi kan bedre tilpasses klientens opplevelse, heter det, med redusert drop-out, bedre individuell tilpasning og en mer presis utnyttelse av terapeutens ressurser som resultat. 

"

Michael Lambert, Scott Miller, Barry Duncan og deres tilhengere har funnet at klinikere flest er dårlige til å vurdere kvaliteter ved arbeidsalliansen.

"

Og jeg føler meg som en gammel grinebiter når jeg da tenker som så: er det alltid slik at det klienten synes er mest ålreit er det de trenger mest?

Er det nødvendigvis bra for behandlingen at klienten synes jeg er så innmari hyggelig og grei? Skal klinikere virkelig inn i den forretningsmessige ”kunden har alltid rett”-logikken?

Det hører til grinebiterens rolle å vite at han/hun har rett, men samtidig tar feil. Selvfølgelig vil ingen nå til dags gå til en terapeut som motsier dem, som er negativ og som ikke skjønner og støtter og elsker dem uforbeholdent. Da vil de heller gå til en annen – en som bekrefter heller enn å utfordre, trøster heller enn å peke på deres eget ansvar for sin misére.

Men vil de virkelig ha terapeuter som tiltaler dem ved fornavn og som nærmest tigger om en god rating?

Hvis institusjonene implementerer disse systemene for ”feedback informed treatment”, og kanskje også begynner å bruke ratingene i sin egen personalpolitikk, slik man gjør i Telenor, tror jeg nok at det er slike fjeskende, smiskende terapeuter klientene får, enten de vil ha dem eller ikke.

"

Selvfølgelig vil ingen nå til dags gå til en terapeut som motsier dem.

"

Jeg gir selvfølgelig Telenor-gutten en tier. Han har jo bare gjort som han har blitt instruert om å gjøre.

Det er ikke hans feil at jeg synes denne fornavn-galskapen har gått alt for langt, og at han kræsjer inn over min intimgrense uten den minste anelse om at det er det han gjør. Han har gjort jobben sin og må få en tier.

Å prøve å forklare arbeidsgiveren hans hvor kleint han har oppført seg vil bare gå ut over ham, og det fortjener han virkelig ikke, stakkars liten.

Kommentarer

Tilfredshed og behandling

Tusen takk til Peder for innlegget. Og han har så ganske rett: Det er på høye tid at der blir stillet kritiske spørsmål til alle disse målinger av tilfredshet. Jeg har omtalt en spennende amerikansk undersøkelse om tilfredshet hos somatisk syke patienter, som viste at tilfredshed ikke korrelerede med god behandling og fornuftig ressurceutnyttelse: http://lieserecke.blogspot.no/

Beyond Measures and Monitoring

Thanks to Peder for raising this important concern. For several years, as the popularity of the ORS and SRS has grown, I've been raising concerns about the mindless use of measures in clinical practice. I wrote about the dangers of this practice in a recent blogpost (http://www.scottdmiller.com/feedb...k-is-not-enough-to-improve-outcome/) and article that will soon appear in Division 29's journal, Psychotherapy, titled, "Beyond Measures and Monitoring." Readers can actually find a preprint which I shared on the Norwegian Psychologists' Facebook page.

Thank you, Dr. Miller

Thank you very much for your comment, Dr. Miller! I´d like very much to read your further thinking on this topic, but I'm afraid the link you posted does not work...

Feedback is not enough

Thanks!

:)

Klienten har alltid rett - til å få uttrykke sin mening

Jeg er også en av dem som ikke er særlig begeistret for at jeg ikke kan ta en telefon til verken Canal digital eller Nav uten å få tekstmelding etterpå om å skulle sende tekstmelding med et tall i etterkant. Men Peder Kjøs retter baker for smed når han sammenligner dette med bruk av tilbakemeldinger i terapi.
Poenget med å bruke skalering på slutten av samtalen er nettopp å unngå spørsmål av typen "var du fornøyd med samtalen i dag" eller å få satt en karakter på terapeuten. På disse skalaene er det nettopp IKKE tall. Hele poenget er nettopp å ha en avsluttende dialog med klienten hver gang om noen av de viktige faktorene for at terapi skal fungere. Fordi vi vet at denne diskusjonen er viktig.
Jeg tror klienter verken ønsker sleske terapeuter som snakket dem etter munnen eller herskesyke terapeuter som gjør slik de selv finner best. Vi er dessuten forpliktet på å drive en evidensbasert praksis der forskning, klinisk erfaring OG pasientens ønsker et likeverdige deler. Så klienten har rett til å ha sin mening, og verken jeg eller klienten har alltid rett. Terapi skal være et samarbeid, - som noen ganger går glatt og andre ganger må forhandles om. Dessuten er det nå fem randomiserte undersøkelser som demonstrerer at bruk av tilbakemeldingssystemet utviklet av Barry Duncan har god effekt på endring i folks liv. Se www.pcoms.com

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.