Det straffer seg å straffe folk

Rødt kort

Jeg tror ikke det er sant at gebyrer er det best egna virkemiddelet for å motivere og stimulere folk til å følge opp behandling.

Vi er vant til å måtte betale for timen hvis vi uteblir eller ikke får avlyst 24 timer før. Som når vi ikke kan dra til timen hos fysioterapeuten fordi vi har sykt barn, eller må melde avbud hos psykologen fordi vi våknet med 39 i feber og influensa i kroppen. Vi godtar at vi må betale det timen ville ha kostet, det gir sens, de skal jo ikke tape på vårt fravær.

Motiverende?

Men hva om du plutselig må betale det dobbelte hvis du uteblir, altså 690 kr mot den vanlige egenandelen på 345? Sannsynligvis blir du provosert, fordi det ikke er logisk. Det er forståelig at de ikke skal tape penger, men de skal vel ikke tjene på at du uteblir?

Dette har vært realiteten ved poliklinisk behandling i spesialisthelsetjenesten siden 1. januar 2015. Da kom Helse og omsorgs-departementet med forskrift om pasientgebyr. Ved fravær, eller ved avlysning mindre enn 24 timer før timen, må pasienten betale et gebyr på 690 kr. Dette regnes som et rent fraværsgebyr og altså som noe annet enn egenandel. Gebyret teller ikke som en del av egenandelstaket, og det må betales i sin helhet også om man har frikort. Begrunnelsen er å motivere folk til å følge opp og holde polikliniske avtaler, og på den måten effektivisere ressursbruken i helsetjenesten. Gode intensjoner som det er lett å være enig i. Men virker gebyrer motiverende?

Departementet har nylig hatt en ny forskrift ute til høring , hvor virkningen av  pasientgebyr problematiseres: Men er redd for at folk med dårlig råd i vanskelige og ustabile livssituasjoner, vil kunne komme til å unngå å oppsøke helsetjenesten for å slippe gebyrer. Det foreslås ulike måter å unngå dette, som for eksempel at gebyret halveres. Eller at det åpnes for større grad av skjønn overfor utsatte grupper. Men det slås likevel fast at pasientgebyr regnes som det mest egna og effektive virkemiddelet for å motivere pasienter til oppmøte.

Skaper avstand

Jeg tror ikke det er sant at gebyrer er det best egna virkemiddelet for å motivere og stimulere folk til å følge opp behandling. Spesielt er jeg skeptisk til det opplagt straffende elementet som ligger i et såpass høyt gebyr, akkurat dobbelt så høyt som den ordinære egenandelen.  

 

"

Jeg er skeptisk til det opplagt straffende elementet som ligger i et såpass høyt gebyr

"

Gebyrtenkningen i helsevesenet ligner litt på argumentasjonen rundt fraværsgrensen som er innført på videregående skoler, til høylytt protester. Ungdommen føler seg mistenkeliggjort og straffet, som om de egentlig er notoriske skulkere hele gjengen. De to gruppene - elever i videregående skole og pasienter i psykisk helsevern og rusbehandling – har jo ikke så mye til felles. Men myndighetenes tenkning rundt hvordan få ned drop-out ser ut til å være den samme overfor disse to gruppene: «Folk møter nok opp, glade og fornøyde, når det svir tilstrekkelig å være borte.»

Noen få notoriske skulkere, som kommer og går som de vil, vil sikkert stramme seg opp med de nye reglene. Akkurat som enkelte pasienter i psykisk helsevern vil ha godt av å disiplinere seg og møte til timen, selv om det kjennes tungt. Men overfor skoleelever som virkelig står i fare for å droppe ut av skolen, vil fraværsreglene heller kunne virke demotiverende og sementere den opplevde håpløsheten, som Silje Endresen Reme og Hege Randi Eriksen skriver i en utmerket kronikk i Bergens Tidende .

Og overfor pasienter som virkelig strever med å følge opp behandling i psykisk helsevern, kanskje fordi de har trøbbel med å komme seg ut av huset, eller kanskje fordi behandlingen ikke oppleves hjelpsom, vil straffe-gebyret på samme måte kunne virke demotiverende, provoserende og avstandsskapende.

Straff virker negativt

Vi vet fra læringspsykologien at straff virker negativt. Og vi vet fra forskning rundt indre vs ytre motivasjon at ytre press og sanksjoner lett kan ødelegge den indre motivasjonen hos folk. Når vi straffes for å bomme eller gjøre feil får vi mindre lyst til å delta, vi blir mindre utholdende og mindre indre drevet. Og når instansen som straffer oss på en måte de tjener ekstra penger på, tror vi effekten fort blir negativ, som tittelen på en artikkel antyder: Profit-seeking punishment corrupts norm obedience.

 

"

...pasientgebyrene var en del av klinikkens budsjetterte inntjening

"

En psykolog ved en poliklinikk ønsket å bruke sitt faglige skjønn og frita en pasient for straffegebyr, men fikk beskjed fra ledelsen at det ikke var mulig, fordi pasientgebyrene var en del av klinikkens budsjetterte inntjening. Kanskje er det slik flere steder? I så fall har Forskrift om pasientgebyr kommet ut på ville veier. Da snakker vi ikke bare om potensielle negative effekter på motivasjon, men også om dobbeltkommuniserende hensikter, «da ønsker de jo virkelig å tjene på at vi er borte, da!».

Men hvordan skal drop-out reduseres? Start med å fjerne det straffende elementet, i form av rigide fraværsregler i skolen eller urimelig høye gebyrer i helsevesenet. Så får vi fortsette å diskutere kvalitet på utdannelse og helsevesen. Dette er jo sammensatte utfordringer som ikke løses ved primitive grep. 

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.