Det brenner på skolen!

Jente med svevende hjerne over hodet.

Det er viktigere at lærerne får psykologi inn på timeplanen, enn at barna får det.

Guro:

Jeg synes det er noe som mangler i kravet om psykologi inn i skolen, formulert i oppropet ”Boken som mangler”. Ikke fordi forslaget er galt er seg selv. Å gi barn og ungdom grunnleggende psykologisk kunnskap - tankenes, følelsenes og handlingenes ABC – kan være en bra ting, hvis det gjøres på en klok måte. Men når vi psykologer skal engasjere oss i skolen, mener jeg det er to ting som er klart viktigere. Det ene er å gi lærerne mer psykologikunnskap, og det andre er å gi innspill til skolepolitikken generelt. Og i første omgang har jeg lyst til å snakke om psykologi for lærere.

Kroppen blir sterk ved å brukes, sinnet blir sterkt gjennom trygge relasjoner. Så gymfagets parallell i skolen er ikke undervisning om psykologi, men gode relasjoner mellom læreren og elvene, og selvsagt også barna imellom. Grunnlaget for barns psykisk helseutvikling i skolen er trygghet på at læreren liker dem, støtter og hjelper dem. Barn blir trygge når de merker at læreren tar ledelsen. Barn (videre)utvikler sin psykososiale helse når læreren møter, ser og bekrefter hvert enkelt individ, og gleder seg over samværet med hele gruppa. Den virkelig store investeringen i skolen som psykisk helsearena er mer undervisning i lærerutdannelsen om barns relasjons og tilknytningsbehov og økt bevissthet generelt blant voksne i skolen om relasjonens betydning.

Peder:

Psykologi som skolefag? Jeg synes ikke nødvendigvis at det er en god idé, hvis det er meningen at dette skal være et slags ”hvordan leve”-fag som egentlig er ment som en form for miljøterapi, heller enn et ordentlig fag. Generelt er jeg skeptisk til dette med at alt mulig som er bra skal være skolefag, enten det handler om personlig økonomi, samlivsundervisning eller altså psykoedukasjon. Det man gjerne glemmer i iveren etter å lage gode tiltak er at de fleste egentlig ikke trenger dem, mens de som trenger dem har lite nytte av å få dem på denne måten. Jeg tviler på at undervisning som har som halvt skjult agenda å forebygge psykiske lidelser hjelper de sårbare noe særlig – det er bedre at de får spesifikke tiltak enn at man går bredt ut. Sant å si tviler jeg på at generelle holdningsbyggende tiltak forebygger en eneste spiseforstyrrelse eller en eneste depresjon. Skal skolen undervise om psykologi, håper jeg det blir som et fag, ikke som et psykososialt tiltak.

Jeg synes det er klokt tenkt at psykologifaget kanskje hører mer hjemme på lærerskolen enn på den vanlige skolen. Lærere kan ha godt av å kunne en del sosialpsykologi og utviklingspsykologi, og sikkert mye annet også, i en skole full av elever med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger, ulike ambisjoner og realistisk sett ulike framtidsutsikter. Ikke for å bli miljøterapeuter, for det er et annet fag, men nettopp for å kunne møte hverdagens utfordringer – som tross alt i stor grad ligger innenfor normalpsykologien – på gode måter.

Guro:

Så her er vi enige om hovedpoenget: Det er viktigere at lærerne får psykologi inn på timeplanen, enn at barna får det. Fordi barns psykiske helse primært bygges gjennom hvordan ulike behov blir forstått og imøtekommet, hva slags støtte og hjelp barna får fra voksne rundt seg. Og læreren er en sentral voksenperson i de fleste barns liv, en som kan gjøre en forskjell.
Jeg tror i tillegg at psykologundervisning i grunnskolen kan ha noe for seg, ved at vanlig strev kan bli normalisert, ved at barn og voksne i skolen får begreper og grunnleggende kunnskap som kan gjøre det lettere å snakke sammen om det som skjer inni folk og mellom folk. Men altså at dette ikke er det viktigste.

Peder:

Ja, strev er normalt, både faglig og sosialt, og ikke minst strevet med å finne ut hvem man skal være her i Verden. Jeg husker da jeg selv gikk på ungdomsskolen – jeg husker den følelsen av å oppdage hele Verden som den første mann (gutt!) på Jorda, som om alt var nytt, ikke bare for meg, men i det hele tatt. Jeg tror jeg kunne hatt nytte av å lære mer om andres forsøk på å forstå, fortolke og håndtere verden. Kanskje et psykologifag med vekt på normalpsykologi kunne ha gjort meg tryggere på at tankene og følelsene jeg rotet med var observert, forstått og håndtert av andre før meg. Skjønnlitteratur, gode samtaler med kloke voksne og det refleksjonsrommet som ble gitt for eksempel i konfirmasjonsundervisningen var viktig, og et godt allment psykologifag kunne sikkert ha passet fint inn, som enda et godt refleksjonsrom. Psykologien har jo fantastisk mye å gi, ikke bare i form av tiltak, men som en innføring i livets mange mysterier, og som en forsikring om at man ikke trenger å møte alle mysteriene alene.

Guro:

Ja, nettopp. Og jeg kom til å tenke på meg selv som sjenert og usikker 1.klassing en gang på 60-tallet. Det hadde helt sikkert hjulpet å få vite, sammen med klassen, at det er ganske så vanlig å være både redd og usikker, og at mye av det vi tenker når vi er usikre ikke stemmer. Men det aller viktigste var at frøken den gang ikke bare tok sjenansen min på alvor, men også tok hånden min og hjalp meg i gang med det sosiale livet på skolen.

Kommentarer

Emneord: barn og unge , skole

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.