Den første som følger

Tre menn følger den første.

Den første som følger, er den som gjør "tullingen" til leder. Sjekk filmen som rørte Peder Kjøs og Guro Øiestad til refleksjoner om ledelse, lek og fellesskap.

Gå til filmen.

Jeg ble så merkelig rørt av denne lille filmen. Det var noe med hvordan så mange bare lar seg rive med, uten de vanlige hensynene til kulhet eller et håp om å oppnå noe. Plutselig, ut fra ingenting, oppstår en spontan, livlig feiring. Men av hva? Hva er det de er med på? En fyr som danser alene blir lett bare en tulling, særlig når han ikke en gang er god til å danse. Jeg blir så nysgjerrig på drivkraften til nummer to. Når de først er blitt to blir de veldig raskt tre og så mange, men det er skrittet fra én til to som er det viktigste. Det er der det starter. Hvordan kan nummer to ha tenkt og følt? Hva er det han setter igang? Filmen har dessverre et kommentatorspor med noen heller billige poenger om «ledelse», men heldigvis så jeg den først uten lyd - ellers tror jeg kanskje at jeg bare hadde blitt irritert og gått glipp av den merkelige skjønnheten i det som skjer. Det at én blottstiller seg fullstendig, bare slipper seg løs og danser, nesten inni seg selv, uten ferdigheter, uten ambisjoner. Og at én kommer til og blir med. Dermed er det åpent for alle. Fra ensomhet til tosomhet til alles fellesskap. Jeg vil klinke til og kalle det som oppstår for en feiring av Livet. 

Guro: 

Ja, filmen er livsbejaende! Jeg får tiltro til det genuint menneskelige når jeg ser den. Nettopp fordi den viser ren glede over helt ordinær utfoldelse, uten konkurranse, uten flinkhets-ambisjoner. Jeg ser den som ren utfoldelse, mer enn feiring av noe. Eller bare feiring av det å utfolde seg. 

Kommentatorstemmen legger en bestemt tolkning på det hele; "her kan vi lære noen viktige trekk ved ledelse og igangsetting av en større bevegelse." Dermed trekkes oppmerksomheten bort fra den pure gleden. Men jeg synes uansett kommentatoren har par viktige poeng, som at han dveler ved reaksjonen til nummer en når nummer to kommer på banen: Nummer en omfavner nykommeren, og gleder seg eksplisitt over at de nå er to som danser sammen. Det blir tydelig for alle at her er det ikke snakk om konkurranse, krav, showoff eller hierarkier, her er det bare flott å bli med. Og dermed blir mange med. Heri ligger kanskje skjønnheten? Vi ser flokkdyret mennesket i avslappet lek, og blir rørt fordi vi gjenkjenner hvor godt det er når vi opplever sånt. 

Peder: 

Jeg er enig, den første kontakten mellom de to, at begge sier «ja» til den andres initiativ, det er det som er nøkkelen her, til at det utvikler seg som det gjør, og til at vi blir rørt. Og når vi skriver om det nå blir jeg selvfølgelig redd for at vi gjør det samme som jeg syntes kommentatorstemmen gjorde - at vi legger en fortolkning som ødelegger det spontane i opplevelsen. Jeg håper ikke det. Jeg vil helst oppfattes som en som strekker armene i været og vrikker teit. En som heier på disse folkene og andre som gjør sånne ting.

Guro: 

Jeg tenkte også på at vi gjør som kommentatormannen, og slo meg til ro med at det er jo meningen med ping-pong; at vi skal kommentere på ting, gjerne med et skrått psykologblikk. Og akkurat her løfter og heier vi på den upretensiøse og avslappede fellesskapsgleden.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.