Visst kan psykologer forebygge

Selv om det ikke står «Opplæring i forebyggende arbeid» på timeplanen, lærer profesjonsstudentene mye som de kan bruke i forebyggende arbeid. 

Arne Holte har gjennomgått undervisningsplanene ved de fire universitetene som utdanner psykologer i Norge, på jakt etter opplæring i forebyggende arbeid. Han gir Oslo, Trondheim og Tromsø ”stryk”, ingen av disse universitetene har forebygging og folkehelsearbeid på timeplanen. Bergen får ”bestått”, men visstnok bare så vidt.

Samfunnsoppdraget

Profesjonsstudiet ved UiO, hvor jeg selv jobber, har ingen kurs på timeplanen med begrepet ”forebyggende” (eller lignende) i kurstittelen. Universitetene må bli bedre til å forberede studentene til det forebyggende samfunnsoppdraget, det kan vi være enige om. Samfunnsperspektivet og universalforebygging må inn i fagplanene.

Men ærlig talt, er det ikke ganske naivt å slå fast, ut i fra dette, at studentene ikke lærer noe om forebygging? At ferdig utdannede psykologer ikke kan noe om folkehelsa?

Strykkarakter til stryk

Jeg synes Arne Holtes stryk-karakterer nærmest står til stryk. Fordi: Selv om psykologistudentene ikke får opplæring som heter ”Opplæring i forebyggende arbeid”, så får de mye opplæring som de kan bruke i forebyggende arbeid. Bare les følgende eksempler på kurstitler til obligatoriske kurs ved profesjonsstudiet i Oslo:

  • Kommunikasjon og læring
  • Sosialpsykologi
  • Anvendt sosialpsykologi
  • Gruppeledelse og gruppedynamikk
  • Utviklingspsykologi
  • Psykologisk arbeid med familier og systemer
  • Perspektiver på psykologien
  • Relasjons-kompetanse

Videre gir den  kliniske undervisningen, som omfatter mange kurs, innsikt i menneskelig fungering, samt trening i å lytte på ordentlig og arbeide med endringsprosesser. Studentene lærer om normalutvikling og om skjevutvikling, og hva folk trenger for å ha det bra.

Alt dette gir kunnskap som er svært nyttig å ha under huden hvis man som psykolog skal ut i verden og drive forebyggende arbeid. Men samfunnet trenger at psykologer er modige og kreative: Vi må tørre å anvende kunnskapen som ligger i faget.

Les også: Forebygging, sa du? Kan psykologer det da?

Ingen grunn til å sitte på gjerdet

Det er ingen grunn til å sitte på gjerdet og vente på omorganisering av Universitetenes fagplaner, det vil uansett ta noen år. Vi må stikke fingeren i jorda og se hva vi faktisk allerede har av kompetanse. Og kompetanse har vi, det ligger i faget.

Så folkens, la oss komme oss ut og forebygge i tillegg til å behandle. Ut i politikken, ut i samfunns-planleggingen og inn på arenaer hvor barn, unge og voksne lever livene sine. Med noen gode doser av mot og kreativitet får vi det til.

Kommentarer

Visst kan psykologer forebygge

Jeg savner gyldiggjøring av brukeres erfaringskomptanse i utdanningene på universitetsnivå. Hvorfor blir ikke brukernes erfaringer om hva som hjelper, tatt med? Om det finnes undervisningstilbud som bygger på dette, hadde det vært fint om vi fikk vite det.

Visst kan psykologer forebygge

Flott Guro - inspirerende ord!
Helt enig, vi kan masse og bør sikte på å være modige & kreative, de av oss som ønsker allefall.
Synes jeg ser mye samfunnspsykologi (bl.a. på NRK), og oppfordrer flere til å se på den spesialistutdannigen :)

Visst kan psykologer forebygge

Takk for et oppmuntrende innlegg! Jeg er enig i at psykologer kan mye om hva som kjennetegner både gode og skjeve utviklingprosesser. Vi har demed de beste forutsetningene for å være kunnskapsleverandører til våre beslutningstakere om hvordan best forebygge psykiske vansker.

Jeg tror du treffer spikeren på hodet når du nevner mot og kreativitet. Men for å være kreativ og modig må man være trygg på kunnskapen sin. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle bruke kunnskapen min da jeg var ny psykolog, både som terapeut, men spesielt på arenaer der forebyggende arbeid foregår, som ofte er utenfor helsesektoren. Jeg skulle ønske jeg kunne mer om systemer og strukturer, og hvordan komme i posisjon til å utføre psykologarbeid utenfor terapirommet. Eksempler på kunnskap kan være prosjektarbeid og prosjektimplementering, hvordan lage gode undervisningsopplegg, hvordan veilede andre yrkesgrupper, hvordan bidra i kommunal tjenesteutvikling, kjennskap til statlige og kommunale beslutningsprosesser, og kanskje aller viktigst; kunnskap og trening i hvordan best formidle psykologisk kunnskap. Nå kjenner jeg ikke undervisningsopplegget på UiO like godt som deg, men dette er i alle fall noe av det jeg selv savnet på UiO, og som jeg kjenner igjen hos studentene jeg har hatt i veiledning de siste årene. Mye av denne kunnskapen kan man tilegne selv feks ved å gå på spesialisering i samfunnspsykologi, men jeg skulle ønske at noe av det også var inkludert i gunnutdanningen.

Visst kan psykologer forebygge

Christine Rosenqvist: Brukernes erfaringer, meninger og ønsker er en veldig viktig del av den kliniske undervisningen, særlig der denne handler om å tilpasse terapien til den enkelte. En terapi som ikke oppleves som relevant for brukeren, altså som klaffer med hans/hennes egen måte å utvikle seg på, har lite for seg - så det å tilpasse terapien til brukeren er en av de aller viktigste ferdighetene vi som underviser kan lære bort :)

Visst kan psykologer forebygge

Jeg må virkelig si at universitetslektor Guro Øiestad understreker mitt poeng. Hun blottlegger jo at hun ikke har det ringeste anelse om hva forebygging er. Lærestedet hennes har åpenbart ikke engang gitt henne en definisjon av forebygging, langt mindre lært henne hva hun bør prioritere og hva hun bør gjøre overfor hvem, når og hvor. I mangel av kompetanse maner hun til mot og kreativitet. Fri og bevare meg fra "vi-kan-alt-psykologer" med mot og kreativitet. Gi meg heller litt mer beskjedne psykologer med tiltak som virker og er kostnadseffektive. Med en universitetslærer som Øiestads begreper om forebygging er det kanskje ikke så rart at de fleste kommunepsykologene selv rapporterer at de arbeider med forebygging, mens nesten alt det de sier at de faktisk gjør (Heggeland, Gärntner & Mykletun. Kommuepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv, Folkehelseinsituttet, 2013) faller godt utenfor enhver skolert definisjon av forebygging: Innsats som settes inn før folk blir syke og som reduserer forekomsten av nye tilfeller av sykdom (insidens) sammenlignet med om innsatsen ikke hadde vært satt inn (Mrazeck & Haggarty, 1994). Kurstitlene Øiestad nevner, hjelper henne ikke langt i dette. Universitetet i Oslo har fortsatt ikke et eneste kurs i profesjonsutdanningen som lærer studentene forebygging. Strengt tatt tilfredsstiller derfor profesjonsutdanningen i Oslo verken gjeldende standard for norsk psykologisk embetseksamen (les: psykologutdanning) eller Helsedirektoratets krav til kommunepsykologers kompetanse. Masterstudiet i Oslo har et lite kurs i forebygging, men det er som oftest fullt og derfor stengt for profesjonsstudentene. Gi meg heller en Bergens-psykolog eller psykologimaster som har lært litt om forebygging enn en Oslo-psykolog som skal vise mot og kreativitet!

Visst kan psykologer forebygge

Selv om forebygging ikke er en del av kurstittelene på de ulike utdanningene for psykologer, vil jeg si at det likevel er fokus på "hva man selv kan gjøre for å forhindre at man blir psykisk syk". Spesielt gjelder dette selvfølgelig klinikkundervisningen. Forebygging er viktig for tilbakevendende depresjoner, blant annet... Problemet slik jeg ser det er økonomien som de ulike DPSene styres av... Sentralsykehusene har fått beskjed om å styrke samhandlingen med kommunene, men likevel er det mangel på penger ute i distriktene. Sykehusene bruker penger på andre områder. Ergo lite kunnskap pga. mangel på spes. kompetanse. Skal man forebygge, må det skje der de fleste folk ER, og aller helst før de blir psykisk syke... Som psykolog ville jeg ha satset mer på elevene i grunnskolen, og jeg vet at det i disse tider er laget ulike "programmer" som lærerne kan ta i bruk for å styrke kunnskapen om psykisk helse blant skoleelevene. Så tilbake til start... Forebygging bør komme på pensum i grunnskolen... Og ikke på Universitetene!

Visst kan psykologer forebygge

Dette er en kommentar til Arne Holtes innlegg, med litt hjelp fra de andre kommentarene:

Studieplanene bør alltid være gjenstand for utvikling, og jeg er enig i at profesjonsutdanningen må få forebyggingsfokus og samfunnsperspektiv eksplisitt inn i undervisningen.

Hovedpoenget mitt er at seks års studier om menneskelig atferd, mentale prosesser, relasjon og endring, selvsagt gir kompetanse som kan brukes til mer enn behandling. Med faget i ryggsekken kan psykologer (de som vil, som Jannicke Stav skriver) gå ut i samfunnet og bidra forebyggende til folkehelsa, vi trenger ikke vente på endrede fagplaner i grunnutdannelsen. Det er likevel forståelig at nyutdannede psykologer er usikre på hvordan faget kan brukes utover det kliniske, som Heidi Tessand påpeker. Og svakheter ved utdannelsen må ta noe av skylda for dette.

Samtidig: Profesjonsstudiet er en generalistutdanning. Alle psykologer vil møte problemstillinger de ikke har lært noe om på studiet.

Og det er her motet og kreativiteten kommer inn. Vi har et fag som er svært relevant på mange arenaer, hvis vi tør. Tessands invitasjon til å lage en idebank med gode eksempler på forebyggende arbeid kan sikkert være med på å utløse både mot og kreativitet, slik at flere bruker faget forebyggende.

Vi må tørre å ta med oss faget inn på ulike samfunnsarenaer. Kommunepsykologen som velger å satse på veiledning/undervisning/støtte til barnehager og skoler i kommunen vil ha få god bruk for kompetansen i utviklingspsykologi. Hun kan komme til å påvirke praksis overfor alle kommunens barn (=forebygging) gjennom bevisstgjøring omkring barnehagen og skolen som psykologisk arena og ramme for barns utvikling i bred forstand.

Vi kan kryssklippe psykologisk kunnskap og bruke den på nye måter. For eksempel vil en blanding av sosialpsykologi og fellesfaktor-kunnskapen fra psykoterapi-forskningen være nyttig når psykologer samarbeider med kommuneadministrasjon eller skoleledelse. Tillit og endringsforståelse er viktige stikkord her.

Det er spennende med en dose hissighet, Arne Holte, men jeg synes du skyter med i overkant skarpe skudd. En ting er at du insinuerer en total mangel på grunnleggende kompetanse hos meg (kjære vene, selvfølgelig vet jeg hva forebygging er). Verre er det at du slår fast at profesjonsutdanningen i Oslo ikke tilfredsstiller gjeldene standarder. Hvis du virkelig mener det bør du jo gå videre med saken.

Visst kan psykologer forebygge

Jeg runder nå av mitt første år som psykolog, i PP-tjenesten for videregående skole. Utdannet ved UiO, og kan skrive under på at det er en omstilling å forvalte det jeg fikk med meg av kunnskap ved UiO på skolene jeg jobber. Å jobbe frafallsforebyggende og støtte opp under skolen som en utviklingsarena tilpasset den enkelte er hovedfokus. Når dette arbeidet funker, tror jeg det er helsebringene i tillegg til at elevene får standpunkt og sluttkarakterer.

Det krevde og krever av meg at jeg aktivt omstiller meg fra å tenke behandling, som var hovedfokus i alle fall de siste årene på studiet. Men jeg har veldig stor nytte av også det kliniske perspektivet i alle møter jeg har på skolene - hva jeg skulle gjort uten kurset i relasjonskompetanse og det gjennomgående fokuset på motivasjon og endring på klinikk for dynamisk terapi, vet jeg ikke. Jeg opplever i alle fall at dette er helt sentrale temaer jeg møter hver dag, både med enkeltelever og opp i mot skolen som system. Fokus på utløsende og opprettholdene faktorer generelt, utviklingspsykologi, sosialpsykologi, (noe på) ledelse og helsepsykologi i mitt løp ved UiO er ting jeg opplever relevant ute på skolene.

Vi arbeider blant annet med å identifisere elever som trenger tilpassninger tidlig. For å gjøre dette trenger vi å forstå elevene utover en rent atferds/symptomplan (for eksempel høyt fravær, virker uinteressert/umotivert). Relasjoner, motivasjon og endring er fellesmenneskelige temaer, ikke nødvendigvis avgrenset til klinisk arbeid, og jeg opplever selv at jeg jobber forebyggende med disse temaene som forståelsesbakgrunn. Jeg opplever at dette er veldig relevant for meg i veiledning av lærere og rådgivere i skolen. Jeg opplever oppstillingen mellom forebyggende og klinisk arbeid som kunstig, men det er kanskje ingen som mener det er noen motsetning her?

Visst kan psykologer forebygge

Takk, Mads, du skriver om akkurat det jeg forsøkte å si noe om, du sier det bare mye bedre! Grunnlagskunnskap og kliniske emner gir viktig og nødvendig forståelsesbakgrunn når psykologer skal jobbe forebyggende, eller med tidlig intervensjon. Jeg synes, som deg, at det blir kunstig å sette opp et skille mellom klinisk kompetanse og forebyggende arbeid. Klinisk kompetanse brukes i forebyggende arbeid.

Likevel kan universitet i Oslo (og sikkert de andre universitetene også) forberede studentene bedre på den krevende omstillingen du beskriver, både ved å ha et helse/forebyggende fokus i den kliniske undervisningen og ved å sette forebygging og arbeid med systemer eksplisitt på dagsorden.

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.