Valgets kval

”Unnlatelsen av å velge er et dødpunkt i personlighetens liv. Valget selv er avgjørende for personlighetens innhold; ved valget synker den ned i det valgte, og når den ikke velger, visner den hen i tæring. Derfor er det å velge viktigere enn noe annet.”

Sånn sa Kierkegaard det, og jammen føles det som om han har rett. Omfattende ambivalens er som en slags tæring, man etses liksom fra innsiden. Det å ta et valg føles som å være noen, å eksistere gjennom å sette sitt preg på sin verden og dermed markere at man er til. Mens det å ikke velge kan gi en lammende følelse av å drive av gårde, viljeløst. Det har vi kjent på kroppen. Vi vet også hvor livgivende det er å ta et tydelig valg, kanskje etter en stund med overveielser (som er noe annet enn ambivalens), slik at valget blir den broen mellom et ønske og en handling, som Irvin Yalom snakker om. Valg gir retning og bevegelse i livet.

Kierkegaard sier videre: ”Når du da vil forstå meg riktig, så kan jeg gjerne si at det ved valg ikke kommer så meget an på å velge det riktige, som på den energi, det alvor og den patos hvormed man velger. Gjennom det forkynner personligheten seg i sin indre uendelighet, og derved konsolideres igjen personligheten.”

Eksistens, altså. Du uttrykker deg gjennom valgene dine. Eller forblir inne i deg selv, ved ikke å velge. Det er hva ordet ”eksistere” betyr – å tre fram. Her er jeg. Jeg finnes, som du ser. Det er jeg som har valgt dette og ikke dette.

Kierkegaard tenkte sikkert mest på store valg. Å gifte seg. Å satse på en karrierevei. Sånt sliter vi alle med. Men vi har så mange valg. Hva skal jeg ha på meg på festen? Se på TV eller lese den artikkelen som jeg burde ha lest for lenge siden? Skal jeg ta kontakt? Har jeg lov å si ”nei, jeg vil ikke”? Stikke nesa fram og rope ”ja, den oppgaven tar jeg”?

Selv det å kjøpe sko kan føles som å tre fram og gjøre seg selv til den man er, for en selv og andre. Hvem er jeg, som velger sånne sko? Og Kierkegaard gir seg ikke der, heller. Det er ikke nok å velge det rette. Det er alvoret og patosen i valget som forkynner personligheten. For eksempel i de mange nye romanene om å ”bli voksen”, altså flytte ut av Grünerløkka og inn i et rekkehus, mangler det ikke verken alvor eller patos. Følelsene er med på å legitimere valgene. Ja vel, vi flyttet ut av byen, men vi led de største kvaler derved. Vi definerer oss selv ved å føle det vi føler rundt valgene vi tar.

Og så er det så mye å ta stilling til. Så mange valg. Bare se på skoene dine. Hvem tenkte du at de skulle gjøre deg til? Og kjøpte du dem på den rette måten? Med det rette alvor – ikke for alvorlig, ikke for lettvint? Hvem er du, som kjøper sko på akkurat den måten?

Vi spør oss selv og andre: Er det egentlig sånn vi vil ha det? Vil vi at omtrent alt vi gjør skal være en del av det å skape seg selv? Vi, Peder og Guro, tror ingenting på myten om at “bare du vil noe sterkt nok, så går det an”. Det finnes en masse føringer rundt oss og i oss, som snevrer inn den veien vi må gå på. Friheten er ofte illusorisk, og valg-mulighetene kan like gjerne oppleves som valg-tvang.

Likevel: Å velge kommer vi ikke utenom. Men det Kierkegaardske patos kan det kanskje være lov å spare til de viktige livsvalgene, der personligheten virkelig forkynnes gjennom  valget, og der vi faktiskkanvelge: Trives du i jobben? Er du en engasjert partner for din utvalgte? Lever du i tråd med det du synes er verdifullt? Er du snill mot andre? Har du noen viktige valg du ikke har tatt? Disse valgene er viktige nok og krever nok av oss, om vi ikke også skal velge sko med alvor og patos som om det sto om selve eksistensen.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.