Uetisk hjelp?

Bør psykologer bruke sin faglige autoritet som rådgivere for produsenter av reality-TV? Peder Kjøs forteller hvorfor han har sagt ja til en rekke tilbud, Guro Øiestad hvorfor hun er grunnleggende skeptisk.

Guro:

Vi trenger ikke tv-programmer hvor eksperter skal hjelpe folk ut av personlige floker, sier psykologiprofessor Willy-Tore Mørch til Dagbladet 14.april. Og videre: Konseptet er overfladisk, det gir et forvrengt bilde av virkeligheten og produseres bare for god butikk. Det er trist hvordan kanalene misbruker folk som burde hatt en eller annen form for bistand – utenfor tv-ruta.

 Jeg er enig med professoren, og synes det er smart med en debatt rundt dette. Folk vil alltid benke seg rundt løfting av dyner og tabuer, og tv-selskapenes inntekter skyter til værs, mens stadige nye grupper og problemer avhjelpes som tv-underholdning. Men, og dette er et stort men, mennesker som har problemer og trenger hjelp, skal hjelpes ut i fra sine premisser og behov, ikke ut i fra hva som er god tv. Selv om tv-folka kan ha to tanker i hodet, og flere intensjoner med programmet, så vil vel underholdnings-hensynet ofte trumfe hensynet til hva den hjelpsøkende egentlig trenger? 

Sammenblandingen av menneskers hjelpe-behov og tv-selskapenes inntjeningsbehov blir altså lett uetisk. Og jeg er tvilende til om bruken av psykologer i castingprosessen og for øvrig ved behov, opphever det etiske problemet. Selv vil jeg si nei til å bruke min psykologkompetanse (uansett størrelse på honoraret) som kvalitetssikring og etisk alibi for denne typen tv-program, om jeg skulle bli spurt. 

Men du har både blitt spurt, Peder, og sagt ja til å være psykolog i  The Biggest Loser Norge. La oss spille pingpong om dette, fortell hva du tenker! 

Peder:

Det stemmer, jeg var med i utvelgelsen av deltakere til The Biggest Loser, og akkurat nå er jeg involvert i en annen reality-serie – så jeg er blant de som tenker annerledes om dette. Vi er ikke så mange psykologer som er med på sånt, men feltet har ikke ligget helt uberørt av psykologhender. Allerede Åse Gruda Skard og Magne Raundalen laget psykolog-reality-TV i serien ”Mathis” på 70-tallet, og psykologer har vært involvert i utvalg av deltakere til ulike programmer helt siden storhetstiden til Big Brother og Robinson tidlig på 2000-tallet. 

Jeg er helt uenig i at reality-TV trenger å bli et misbruk av folk. Reality-deltakere har god anledning til å sette seg godt inn i hva deltakelsen innebærer på forhånd, og til å ta reflekterte valg. I screeningen av deltakere til Biggest Loser var nettopp dette et av områdene jeg tok opp med dem. Samtlige hadde gode, modne refleksjoner og realistiske forventninger. Når jeg snakker med dem nå i ettertid, forteller ingen om store overraskelser. De føler seg heller ikke utnyttet, men er glade for å ha fått en mulighet som de ellers ikke ville ha fått. Det er jo ikke sånn at det finnes tilgjengelige tilbud for alle mulige problemer. For noen er det en gyllen anledning når en TV-kanal vil lage en dokumentar eller et reality-show. At nærmere 3000 søkte om å få delta i Biggest Loser sier vel sitt.

For meg har møtet med de ansatte i produksjonsselskaper og TV-kanaler vært betryggende. Spekulative kynikere med hang til dyneløfting kan jeg ikke si jeg har møtt en eneste av. Jeg har bare møtt seriøse, kompetente og velmenende TV-folk, som også har god forståelse av hvor deres egen kompetanse slutter og andre bør overta. Å si at reality-deltakere er offer for misbruk er urettferdig, både mot deltakerne og de som lager programmene. 

Den andre vanlige innvendingen mot reality-TV, at konseptene er overfladiske og gir et forvrengt bilde av virkeligheten, slår meg som litt underlig. For det første er ikke alle reality-programmer overflatiske. Man skal være ganske barsk for å synes at ”Ingen grenser” var for overflatisk. For det andre er det ikke i seg selv noe galt i at et TV-program er overflatisk. Man kan godt mislike overflatiske programmer, men jeg kan ikke se at det er noe iboende uetisk ved det overflatiske. Underholdning kan være både dum og dårlig uten å være uetisk. Tilsvarende kan smart, dyp underholdning selvfølgelig være etisk problematisk, noe diskusjonene rundt Harald Eia og senere Thomas Seltzer har vist.

Reality-programmene viser fram sider av virkeligheten som ikke så ofte presenteres for et stort publikum. Jeg synes programmer som ”Jentene på Toten” og ”Luksusfellen” bidrar til å avmystifisere sider av livet som har vært skambelagt og gjemt bort alt for lenge. 

Det er også en merkelig, men seiglivet myte at TV-programmene lages for å drite ut folk og framstille dem som mest mulig snåle og usympatiske. Alle som kjenner litt til TV vet at det nå er ”feelgood” som gjelder. Folk vil se folk de kjenner seg igjen i, og som de blir glade i. De vil kose seg. Utdriting og freakshow gir ikke gode seertall. Folk liker det ikke. 

Det aller rareste argumentet mot reality-TV er at ”det er laget for å tjene penger”. Selvfølgelig er det laget for å tjene penger! Eller, for det store unntaket NRK sin del, å få store seertall – selv om også de ansatte i NRK gjerne tar seg betalt i penger for jobben sin. Er det galt å ha seere og tjene penger? Ta en titt på din egen lønnsslipp og spør deg selv: ville jeg har gjort det jeg gjør hvis jeg ikke fikk denne? Ville jeg ha latt klientene mine stå der uten noe tilbud, hvis jeg ikke fikk betalt? Ja, det ville du nok, uten at det gjør deg til et fryktelig menneske. Selv brannmenn og hjernekirurger tar seg betalt for å jobbe. 

Bekymringen rundt pengene berører like fullt noen spørsmål som er vel verdt å stille: får folk på TV hjelp på sine egne premisser og ut fra sine egne behov, eller går underholdningshensynet foran? Kan vi som psykologer eventuelt bidra til at deltakerne blir ivaretatt? 

Her vil hensynene måtte balanseres, som de jo også må i psykisk helsevern. Også psykologer og andre ansatte har behov og kapasitetsbegrensninger som av og til går ut over pasientene. Men underholdning er naturligvis noe annet, og helt opplagt en mindre viktig verdi. Spørsmålet er nok en gang hva alternativet er. For deltakerne i Biggest Loser er alternativet til å delta på TV-kanalens premisser at de slett ikke får noe tilbud. For publikum er alternativet at viktige sider ved livet fortsatt holdes skjult, ubeskrevet og usynlig. Dette betyr ikke at TV-produsentene stiller oss alle et fullstendig forretningsmessig ”take it or leave it”. I forbindelse med Biggest Loser og andre produksjoner har jeg opplevd TV-folkene som genuint interessert i mine innspill og vurderinger. Jeg vet at de ved flere anledninger har fulgt mine konkrete, begrunnede råd, også når disse har gått imot noe de godt kunne ha ønsket seg. Men det er klart, TV-bransjens formål og estetikk utfordrer noen ganger de psykologfaglige vurderingene. Da gjelder det å være lydhør og ha respekt for folk som kan TV-faget, og samtidig holde på psykolog-hatten. De betaler meg for å være psykolog, og da er det en psykolog de får, ikke et faglig alibi eller et greit ”Godkjent”-stempel. 

Guro:

Interessante refleksjoner! Jeg skjønner at jeg må utvide perspektivet, og i tillegg oppklare noen misforståelser. 

Det siste først: Selvfølgelig er det ikke noe galt i å tjene penger, ei heller for tv-folk, gjør man en jobb så skal få penger for den. Selvsagt. Poenget med pengeargumentet er hva som generer inntjeningen. Der hvor helsevesenet generer penger på å ta syke i kur, vil tv-selskaper hente penger på å lage underholdning, blant annet. Og jeg har ikke noe imot at tv byr på underholdning, bare så det er sagt. Men jeg ser potensielle etiske dilemmaer når underholdningsaspektet blandes med noe i retning av helsevesenets oppgave, ikke akkurat ta syke i kur, men hjelpe folk med problemer. Da er sårbare mennesker i en situasjon hvor premissene er blandede. Det kan gå bra, men det kan også bli lett å svelge noen kameler som kanskje blir ubehagelige å ha i magen senere. 

Klart det jobber mennesker med vennlige sinn, humane verdier og visjoner langt bortenfor penger i tv-selskaper. Mennesker som vil opplyse, berøre og bevege med programmene sine. Og som ofte får til nettopp det. 

Jeg tror det lurt å skille mellom ulike former for reality, og ulike kvaliteter – noe er virkelig bra og noe er skikkelig spekulativt. Akkurat som selvhjelpslitteraturen. Mathis-serien fra 70-tallet har jeg alltid tenkt på som folkeopplysning. Og en del reality er kanskje det, kunnskap og opplysning servert i en tilgjengelig, personlig (og underholdende) form ut til folket? Det er jeg i prinsippet tilhenger av. På sitt beste kan slike program fungere avskammende, ved at ting blir vist, snakket om og forstått. Som fedme. Jeg vet ikke om Biggest Loser vil fungere slik, men det virker som du har trua på det?

På sitt verste er reality-tv spekulativt og inhumant. Og her er jeg riktignok på tynn is, fordi jeg nesten ikke ser på tv, og spesielt ikke på reality. Men jeg har sett to episoder Paradise Hotel, bare for å se hva det er. Og jeg synes serien kvalifiserer som en versting, med dårlig regulering og konstruerte dilemmaer og intriger over en lav sko. Sikkert mange vennlige, proffe tv-folk som er involvert i produksjonen, men jeg synes hele konseptet er uetisk lavmål. Og at folk står i kø for å få være med er i denne sammenhengen ikke et uttrykk for at programmet imøtekommer et viktig behov. Kanskje snarere avslører det behovet for å bli sett, forkledd som behovet for å bli kjendis.   

Peder:

Jeg er helt enig – det finnes godt og dårlig innenfor reality- eller dokumentar- eller hva man vil kalle det, og det finnes gode og dårlige begrunnelser for de valgene man tar når man lager TV-programmer. Jeg tror kanskje at min litt kvasse reaksjon bunner i at jeg så ofte synes at folk så lett putter svært ulike ting i én og samme sekk og gir den en rask (og negativ) verdidom innenfor faget vårt, særlig når det dreier seg om noe litt nytt og uvant. 

Guro:

Fint at du var litt kvass, jeg reagerer selv på negativ overgeneralisering, og nå gjorde jeg det selv. Jeg sitter igjen med en mer nyansert skepsis overfor reality-sjangeren, dog fortsatt skeptisk: Folk er sårbare, kanskje mer enn de selv forutser, når de eksponeres.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.