Ting som irriterer

Hva med å snakke litt om ting som irriterer oss, og se om vi lærer noe både om andre og oss selv, og kanskje om irritasjon som fenomen?

Guro:

Jeg kan bli irritert av eldre damer som, i det offentlige rommet, ser ut til å tro at de eier verden og kan hoppe over vanlige høflighetsregler, som hvilken plass de har i køen. Særlig de som snakker med høy stemme, og er litt kommanderende og/eller klagende i formen.

Betyr det at gamle damer har en tendens til å sette seg selv foran andre? Nei, så klart ikke. De aller fleste eldre er høflige, respektable mennesker, akkurat som de fleste unge og middelaldrende. Men jeg lurer på om enkelte eldre, da særlig damer, synes de har «tjent opp» retten til å gå foran, gjennom et langt liv. Og da snakker jeg ikke om folk som er dårlig til beins og trenger en sitteplass på trikken, men om førlige eldre som tar seg til rette.

Men hvis jeg går i meg selv, peker irritasjonen først og fremst på min egen motstand mot å bli gammel, og angsten for å bli oppfattet som en byrde av omgivelsene, særlig når jeg blir gammel. Og jeg irriterer meg sikkert mest over damer fordi jeg er dame selv. Jeg blir irritert når jeg ser noe jeg er redd for å bli en del av, og skaper derved en illusjon av at det ikke angår meg selv.

Peder:

Irritasjonene våre er helt klart en del av oss, og sier noe om oss. Samtidig er irritasjon, misnøye og sinne følelser vi ikke nødvendigvis så gjerne vedstår oss. Vi har ikke så lyst til å være ansvarlige for dem. Og det er kanskje en av mine irritasjoner: når folk ikke vil ta ansvar for sitt eget, hvordan de selv manøvrerer til sin egen fordel, men skyver det over på andre. Selvrettferdiggjøring, altså. Når man irriterer seg over noe, og har en masse rasjonaliseringer og henvisninger til høyere, universelle prinsipper: «Det er rett og rimelig at jeg irriterer meg over gamle damer/menn i store biler/de som snakker høyt på toget/etc., for de tar ikke hensyn til andre, og det bør man gjøre.» Og så er det jo det at de ikke tar hensyn til meg som er irriterende. Det som irriterer er at jeg blir hindret i å utfolde meg. Man påberoper seg på en måte å være krenket, ikke bare som person, men som representant for menneskeheten og allmennmoralen. Man blir rent kantiansk for å unngå at skyldens strenge finger skal peke på en selv.

Men hvorfor irriterer jeg meg over andres pompøse, selvbevarende rasjonaliseringer? Tja, det gir meg i alle fall et moralsk overtak. «Jeg kan også være smålig og selvrettferdig, men jeg innrømmer i hvert fall at jeg er det», liksom. En ganske finurlig måte å være bedre enn andre.

De mer dagligdagse irritasjonene mine har oftest uhyre banale årsaker. Jeg er for eksempel mye mer irritabel i tre-fire-tiden om ettermiddagen enn ellers, og når jeg har drukket for mye dagen før. Lavt blodsukker og dårlig søvnkvalitet, altså, med de følgene det får for frontallappenes kraft til å moderere reaksjonene på hverdagslivets mange små fortredeligheter. Under de betingelsene kan jeg bli irritert på nesten hva som helst, men selvfølgelig særlig på alt som krever noe av meg eller hindrer meg.

Guro:

Ja, jeg kjenner igjen bad-day-irritasjon. Hvis jeg av en eller annen grunn føler meg litt nede, sitter irritasjonen løst. Gamle damer som sniker i køen og mye annet kan irritere meg da, og hvis jeg henter opp en liten dose med selvrefleksjon i slike øyeblikk, vet jeg at det handler om mitt eget manglende overskudd, og egentlig skammer jeg meg litt over å la meg irritere. Andre dager, hvor jeg er i godt humør og føler meg på høyden, kan jeg reagere helt annerledes. Da blir alle gamle mennesker søte og jeg en raus sjel som smiler til mange.

Men jeg har også lyst til å snakke om irritasjon som peker på misforhold, ting det kan være lurt å rette på, mer enn selvrettferdighet og lavt blodsukker. Her er et par med-god-grunn-irritasjoner:

Jeg irriterer meg over Frp’s billige retorikk, måten sentrale Frp’ere gjentar de samme setningene om igjen og om igjen, og på den måten unngår å svare på spørsmål og gå litt dypere og systematisk inn i saker og ting.

Jeg irriterer meg over en språklig unote som har dukket opp i utrengsmål den siste tiden, særlig hos politikere. Folk innleder et utsagn med «Det er klart at….» Og deretter kommer noe, som slett ikke alltid er helt klart. Det som er irriterende at man liksom annonserer at her hersker ingen tvil – ”Det er helt klart at…”, og det er jo sjelden sant. Vanligvis er ikke ting helt klare, men derimot ganske kompliserte og med flere sider.

Jeg kunne nevne flere, men er du enig? At irritasjon her forteller mer om fenomenet enn om meg? Selv om det faktum at jeg irriterer meg selvsagt sier noe om meg. Kanskje er det riktigere å si at jeg reagerer på, heller enn at jeg irriterer meg. Og da er jeg mer på sporet av å ta stilling til ting og kanskje også handle. Som å forsøke å unngå å la meg smitte av den språklige unoten.

Peder:

Ja, de eksemplene er godt gjenkjennelige. Banalisering av viktige spørsmål er irriterende, og med rette. Å bli irritert på sånt gir i beste fall et støt til å gjøre noe mer enn bare å bli irritert. For eksempel å ta debatten. Selv en ganske primitiv og umiddelbar irritasjon kan godt bli en kreativ impuls, med litt bearbeiding. Når jeg leser dine ting synes jeg nesten alltid at du er uvanlig positiv og konstruktiv, så egentlig er jeg litt overrasket over at du har irritasjon i deg i det hele tatt. Kanskje du er mer enn vanlig god til å bearbeide gretne impulser…?

I så fall en god egenskap for en psykolog. Vi bør jo være enda mer klar over og i stand til å håndtere våre irritasjoner enn andre, siden vi jobber så tett på folk. Hvis vi reagerer uten videre når vi kjenner at vi blir irritert, i stedet for å prøve å forstå og fortolke impulsen, se den som et relasjonelt fenomen, kan vi komme til å gjøre en svært dårlig jobb. Dessverre har begrepet ”motoverføring” fått en dårlig klang og kommet ut av bruk for en del av oss, men dette er jo faktisk veldig viktig, enten det gjelder irritasjon eller andre reaksjoner. Motoverføringsbegrepet har vel for en del av oss kommet til å bety at psykologen legger skylden for sine egne følelser på klienten. En sånn reaksjon vil jeg da, som du skjønner, synes er fortærende irriterende.

Guro:

Der synes jeg du fant et treffende navn på den typen irritasjon som forteller mest om oss selv, og derved trenger refleksjon framfor utagering – motoverføringsirritasjon. Så kanskje har vi tre typer irritasjon:

Utmattelses-irritasjon – når frontallappene mangler glukose og ikke modererer umiddelbare impulser godt nok

Saks-irritasjon –  der hvor man saklig reagerer på noe

Motoverførings-irritasjon – der hvor noe i relasjonen trigger en ubearbeidet side ved meg selv

Ofte vil ulike irritasjoner opptre på likt. På en dårlig dag med vil jeg lettere bli motoverførings-irritert, det vil si at irritasjonen er en blanding av «lavt blodsukker» og motoverføring. Og mange kan bli så intenst saks-irriterte at det lukter motoverføring på lang lei. Men uansett kan det være et fint triangel av begreper å tenke over egne irritasjoner med. Slik at vi kan forsøke å unngå selvrettferdighetsfella, som irriterer meg også. (Hmm, snakker vi sak eller motoverføring der, mon tro?)

For øvrig: takk for hyggelig kompliment, Peder. Jeg har like mange gretne impulser som andre, men får nok justert mange av dem når jeg skriver. Kanskje derfor skriving er attraktivt, vi kommer litt bakenfor impulsene og irritasjonene våre?

Kommentarer

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.