Sexprat

Sengegymnastikk. Foto: YAY Micro

Hva har en psykolog med egen sex-spalte egentlig lært om sex som kan være nyttig også for klinikere? Guro Øiestad stiller spørsmålet til KK-spaltist Peder Kjøs, som rapporterer fra bunken av spørsmål.

Guro:

Du som har en egen sex-spalte i Kvinner og Klær , la oss snakke litt om sex her i Pingpong. Som sex-spaltist, er det noe du har lært som du mener er nyttig for psykologer å vite? Kanskje spesielt oss som jobber klinisk?

Peder:

Ja, la oss snakke om sex. Noe jeg har skjønt som spaltist er at folk lurer på mye mer konkrete ting enn jeg har oppfattet som terapeut. I terapi er sex ganske sjelden et hovedtema, og når det dukker opp handler det ofte om relasjonelle og eksistensielle temaer.

Er jeg normal? Er det sånn det skal være? Er det greit at jeg gjør dette, eller ikke vil dette?

Disse temaene er også med i spørsmålene jeg får til spalten, men vel så ofte er det veldig konkret. Hvordan gi en mann god oralsex? Vi har kjedelig sex, har du noen forslag? Og hvor er egentlig det derre g-punktet? Som spaltist har jeg fått testet grensene mine og sett at det er nødvendig å skyve på dem. Dette har jeg tatt med tilbake til klinikken. Dermed har jeg oppdaget at klientene mine trenger å snakke om mer enn jeg trodde. De har sikkert holdt tilbake fordi jeg ikke har vært åpen for det før. Hvordan er det hos deg? Mye prat om sex?

Guro:

Kan ikke smykke meg med mye prat om sex i terapirommet, nei. Men ganske mange snakker om det på et litt mer generelt nivå, "Vi er ganske fornøyd med sexlivet vårt", "Han virker ikke som han har lyst på meg lenger", og sånne ting. Noen ganger blir klienten mer konkret, og jeg synes ikke det er så vanskelig å snakke om andres sex. Men du har sikkert rett i at flere klienter ville snakket mer konkret om det, hvis jeg spurte konkret og på den måten åpnet mer tydelig opp for slike samtaler. På den andre siden tror jeg en del klienter ikke ønsker veldig konkrete samtaler om sexlivet sitt, de har liksom en annen agenda hos meg. Men kanskje jeg tar feil. Man har jo ofte mange agendaer i terapi, hvertfall hvis den varer en stund.

Synes du det er stor forskjell mellom kvinner og menn i KK-spalten, hvis menn i det hele tatt er til stede der, eller i terapi?

Peder:

Menn er lite til stede i KK, men det hender at jeg får brev. Mennenes brev er ikke så forskjellige fra kvinnenes, synes jeg. Vanskene er omtrent de samme: noen trenger konkret info og veiledning ("hvor i all verden er det derre g-punktet??"), og mange trenger å få bekreftet at de er ålreit, at det er ok å være omtrent sånn de er. Noe det som oftest er - jeg får nesten ingen "rare" henvendelser. Mange spør om jeg får høre mye rart, og det synes jeg egentlig ikke at jeg får. Folk er ikke så rare. I terapi synes jeg kvinner og menn virker mer ulike enn i brev.

Dessverre er det en klisjé som holder stikk: menn tenker mer på seg selv enn det damer gjør. Menn oppfatter oftere seg selv som alle tings målestokk, mens kvinner tviler på seg selv. Kvinner framstår mer som såre og trengende, noe de både skammer seg over og blir kritisert for. Menn ønsker seg for eksempel gjerne at hun skal være med på en eller annen fiks variant, og så synes de begge at hun er treig og kjip når hun ikke synes det virker så forlokkende. Når de så vil bli "løsningsorienterte" vet jeg at vi har en lang vei å gå...

Begge synes liksom at det er så opplagt at "vi må ut av komfortsonen", og så blir jeg den kjedelige som må spørre om dét nødvendigvis er tingen. 

Guro:

Du peker på en logisk feil som ofte gjøres på ulike områder, og da også i sex-livet: Man legger inn et premiss uten å reflektere over om det er sant eller ikke, som at "Det er viktig å komme seg ut av komfortsonen og gjøre fikse nye ting. "Når dette premisset er gitt sannhetsstatus, følger den logiske slutning at "det er noe galt med den som ikke vil være med på nye fikse ting".

Parten som ikke har så lyst på det "fikse" blir sittende med svarteper, det oppleves av begge som feil å ikke ønske seg ut av komfortsonen, ganske enkelt fordi premisset er definert som sant. Men egentlig bør man jo gå opp et logisk nivå og diskutere premisset, "er vi enige i at det er viktig å gjøre nye fikse ting?". Høres ut som du i slike situasjoner ser det som din jobb å stille spørsmålstegn ved premisset, utforske det, og det er jeg enig i.

I sex-livet, som på en del andre områder, har mannen kanskje sterkest status som premissleverandør? Jeg kom til å tenke på det du skriver i boka "God pappa" om at menn må slutte å sutre om sex det første året etter en barnefødsel. Her utfordrer du premisset om at det er viktig å komme i gang med sexlivet snarest mulig etter at barnet er født. Jeg synes det er kult at du som mann gjør dette.

Peder:

Menn setter premissene på nesten alle områder, også seksuelt. Det er damene som sender ”er jeg bra nok?”-spørsmål, sjelden menn. Her blir det vanskelig å la være å gå inn i "femininisering"-debatten, men den får vi ta en annen gang. Når du sier det du sier blir jo jeg veldig go’-gutten her, da... Sånn har det lett for å bli når man er mann og feminist. Et gratis tips til menn!

Guro:

Ja, det er mulig at feministmannen ikke bare blir godgutten - men at det også blir mer god sex på ham?

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.