Samtaler om selvutvikling

Vi trenger ikke avblåse prosjekt selvutvikling. Men la oss fortsette å snakke sammen om hvordan vi skal utvikle oss.

Jeg blir så glad når folk klarer å snakke sammen offentlig, på en nyansert måte, om ting de er reelt uenige om. Slik Ole Jacob Madsen og Jon Vøllestad snakker om selvhjelp, sist med Vøllestads blogg Vi må gå både ut og inn , hvor han er i samtale, som han sier, med Madsens kulturpsykologiske analyse av selvhjelpslitteraturen, Det er innover vi må gå .

Vøllestad unngår det normative og ensidig anklagende blikket som ofte rammer oss når vi deltar i debatter. Samtidig opprettholder han sin kritiske og analytiske sans. Boka til Madsen får en velbegrunnet anbefaling, og like velbegrunnede kritiske innspill. Vøllestad sier: Gjennom å hengi seg til mistankens hermeneutikk ender Madsen opp med å tegne et for dystert bilde av både psykologien og selvhjelpslitteraturen.

Ubalansert 

Jeg er selv underveis i lesningen av ”Det er innover vi må gå”, og jeg har tidligere lest ”Den terapeutiske kultur”. Og jeg må også slå fast at dette er viktige bøker. Ole Jacob Madsen har tatt på seg en betydningsfull oppgave med å bevisstgjøre oss hvordan vi bruker psykologifaget, og helt ærlig; Han har blitt en del av mitt indre rådgiverkorps, en gruppe kloke mennesker jeg  har møtt, som jeg virkelig lytter til og har indre (og ytre) dialoger med. 

Les også intervju med Ole Jacob Madsen: I strupen på selvhjelpskulturen

Men jeg har tenkt at selv om Madsen ofte nyanserer og tar forbehold, så ender han opp med å bli i overkant ubalansert og svartmalende, både på psykologifagets vegne generelt og på selvhjelplitteraturens vegen spesielt. Som Vøllestad sier: Faren ved Madsens dystopiske tilnærming er at vi ikke helt forstår den virkeligheten vi vil gripe inn i. Og videre: Vi trenger ikke velge mellom å gå innover eller utover, vi vil alltid måtte gjøre begge deler. Nettopp. 

Siden Vøllestad snakker så grundig med Madsens bok, skal jeg her forsøke meg på en liten prat med den danske psykologen Svend Brinkmanns selvutviklings-kritiske bok Stå imot , som har fått mye oppmerksomhet, og lovprisning. Jeg har lest den og synes den er underholdende og tankevekkende. Jeg liker og er enig i ansatsen hans. Vi lever i en akselererende kultur hvor utviklingen skjer i en hastighet som strider mot den menneskelige natur og klodens bærekraft. Han ansporer oss til å stoppe opp, tenke oss om og yte motstand, gire ned. Og bruker klassisk stoisk filosofi som verdigrunnlag, hvor sentrale dyder er selvbeherskelse, sinnsro, verdighet, pliktfølelse og erkjennelse av livets forgjengelighet. 

Overdriver for å tydeliggjøre

Brinkmann sier selv at han bevisst setter ting på spissen, boken er gitt en satirisk form med overdrivelsen som moment. Og dette er absolutt noe av det underholdende ved den. Samtidig er dette en bok som krever å bli tatt på alvor, formålet er å holde opp et motbilde til vår tids overstadige fokus på individet, det indre og selvutviklingen. Brinkmann understreker at hans anliggende er av pragmatisk art; at det ikke finnes noe som i absolutt forstand alltid er godt: Det blir like absurd å alltid skulle være negativ som alltid å skulle være positiv. 

Vi har jo en tendens til å miste balansen og gjøre for mye både av det gode og det onde, vi havner lett ut i ulike grøftekanter vi mennesker, både som individ og som samfunn. Og i den satiriske iveren synes jeg Brinkmann innimellom selv mister fotfestet, som han jo maner oss til å finne.  Han blir så kritisk at han gjør litt som Madsen; kommer i skade for ikke helt å forstå den virkeligheten han vil gripe inn i. 

Brinkmann anbefaler skjønnlitteratur for å lære om livet og akseptere dets vilkår. Og igjen, jeg er enig. Helt konkret anbefaler han Knausgård, Murakami og Houellebecq, blant mye annet. Selv har jeg slukt til sammen noen tusen sider av Knausgård og Murakami, og livet mitt har blitt rikere gjennom dette. Franskmannen Houellebecq prøvde jeg meg på i fjor, men ga opp, muligens for raskt, etter kun et par sider (boka Kartet og terrenget). Bokas atmosfære var for sarkastisk negativ, syntes jeg, og det passer ikke for en glad-psykolog som meg. Litteratur treffer oss ulikt, og det er jo fint, alle kan finne noe som treffer. 

Brinkmann bruker noen sider til å skille mellom god og dårlig skjønnlitteratur. Romaner er jo så mangt, sier han, og det har han jo rett i. Alt fra sjablongaktig kiosklitteratur til de tunge klassikerne. Jeg synes det er merkelig at han ikke en gang antyder en lignende sortering i selvhjelpslitteraturen. Og kanskje nettopp derfor går han i overgeneraliseringsfella og feier alt opp i samme avfallsbøtte. Det hadde vært lurt med litt kildesortering. 

Mindfulness er noe annet

Med åpen forakt snakker Brinkmann om ”alskens guruer innen mindfulness og selvutvikling”. Og akkurat her steiler jeg litt. Han har nok rett i at det finnes mange sjarlataner på selvutviklingsmarkedet og mye tvilsom kvalitet. Han har også rett i at mindfulness mistolkes og misbrukes. Men det blir for lettvint og faktisk litt kunnskapsløst av psykologiprofessoren, når han flere steder i boka ramser opp mindfulness i rekken av fenomen som skal ha til hensikt å dyrke selvet som isolert fra andre og gjøre oss tilpasset den akselererende kulturen. 

Mindfulness bygger som kjent på filosofiske og religiøse tradisjoner like gamle som stoisismen Brinkmann henter visdom fra. Men der hvor han bruker stoisismen for alt den er verdt, hopper han helt bukk over premissene og filosofien i mindfulness. Og han ser dermed heller ikke hvordan noen av de stoiske prinsippene til forveksling ligner på mindfulness, hvis vi ser på hva de to filosofiene angir som retningslinjer for vår måte å tenke og føle på.

La meg ta noen eksempler: 

Det som er aller viktigst for stoikeren, i følge Brinkmann, er sinnsro. Det samme gjelder mindfulness, man trener opp evnen til sinnsro. Videre: Stoisismen verdsetter evnen til å se virkeligheten i øynene og akseptere den som den er. Noe som også er et kjerneelement i mindfulness. I boka ”Stå imot” foreslås følgende oppgave: gjør noe snilt eller godt for et annet menneske, uten å tilkjennegi deg selv som velgjører. Presis samme oppgave gis i seriøse mindfulnessprogram, slik det eksempelvis forklares her.

Motreaksjon

Målet med mindfulness er verken å tenke positivt eller å nøye seg med å være fullt tilstede i nået, som Brinkmann ser ut til å tro. Snarere å bryte automatiserte og mislykkede former for problemløsning, anerkjenne både gode og vonde følelser og virkeligheten slik den realistisk sett er ( se Binder et al ). Jeg mener mindfulness-bølgen er en motreaksjon på hastighetens tid, og slett ikke en del av akselereringen. 

Jeg savner at Brinkmann nyanserer selvhjelpslitteraturen slik han nyanserer skjønnlitteraturen. Selvhjelp kan være alt fra skadelig kvakksalveri til klok formidling av kunnskap og refleksjon, som er nyttig for folks individuelle og sosial liv. Noe legen Anders Danielsen Lie påpeker i sin utmerkede kronikk

Trangen til å være i utvikling ligger i mennesket som et eksistensielt premiss, og utløses straks spedbarnet føler seg trygg i noens armer. Men la oss fortsette å snakke sammen om hvordan vi skal utvikle oss – både innover og utover - og ta vare på oss selv, hverandre og jorda vi står på. La oss også huske på at utvikling oftere enn før er å tillate seg å stå stille og ta det med ro. 

Kommentarer

Emneord: selvhjelp

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.