Rommet inni oss

Jeg har nylig hatt en overraskende utvidelse av mitt indre rom. Helt konkret skjedde det gjennom en ukes intensiv yoga-trening. Og ja: Jeg trekker litt på smilebåndet av meg selv. «Alle» damer, og noen få menn, over 40 driver med yoga eller pilates for tiden.

Har vi råd til det, unner vi oss en spa-helg eller en uke med selvfokus, om det nå er meditasjon, yoga eller noe annet i samme gate. Hvorfor flirer vi litt av det? Jo, det er så opplagt, «finn fram kraften i deg selv» lissom. Vi stusser litt ved at det skal lages prosjekter ut av dette, gjerne med investering i tid, penger og reiser til utlandet. Så med fare for å trekke på flere smilebånd enn mine egne, velger jeg å dele noen erfaringer fordi jeg synes det er interessant, både personlig og generelt.

Jeg satte altså av en uke for å bli sterkere og flinkere i yoga. Og kom ut av det med en forunderlig og helt uventet følelse av å ha fått litt større plass inni meg. Hvordan det føles? Godt. Hvordan det kunne skje?

Det skjedde gjennom kroppen. Jeg var så heldig å ha en instruktør med høy kompetanse og intuisjon (muligens to sider ved samme sak?) på sammenhengen mellom muskulatur, skjelett og emosjoner. Som gikk rolig rundt, sakket tempo, pushet litt, løsnet på mye – blant annet prestasjonspress - og masserte kroppene underveis i yoga-øvelsene. Med bedre plass for sjelene som resultat.

Veien gjennom ordene

Det er mange veier til sinnets utvidelse. Vi psykologer er jo svært godt kjent med veien gjennom ordene. Og gjennom den gode alliansen. Det er spennende å erfare helt konkret, at det også går en vei gjennom kroppen, en vei helt uten ord. Instruktøren snakket minimalt mens han jobbet, det lille som ble sagt var av typen, «husk å puste, slapp av i nakken, bruk den muskelen mer» Det var hendene hans som arbeidet, og på den måten løsnet opp for et litt større rom i kroppen. Slik at det etterpå faktisk kjennes aldri så lite roligere og romsligere ut der inne.

Det finnes selvsagt andre kroppslige veier til et romsligere sinn. Selv har jeg en god del meditativ glede av å løpe eller gå i skogen, hvor naturopplevelsen hjelper til. For andre kan det være fluefiske, padling, ridning, dans, eller bevegelse generelt. Poenget er at bruk av kroppen kan skape veier til sinnet.

Men èn ting er å falle på plass og lage rom inni oss selv. Er vi ikke hele tiden avhengige av det utenfor, konteksten, menneskene rundt oss, livsbetingelsene? Joda, vi er avhengige så det holder. Avhengige av tilhørighet, bekreftelse og støtte. Formet og påvirkbare av alt som skjer rundt oss. «Inni oss» kommer utenfra i første omgang, følelsen av oss selv og hvilke muligheter vi har skapes i relasjoner. Og opprettholdes eller destrueres i relasjoner, grupper og i samfunnet vi lever i.

Glemme oss selv

«Det er innover vi må gå» sier  Ole Jacob Madsen  lett ironisk i tittelen på sin kritiske og undersøkende analyse av selvhjelpslitteraturen. Analysen hans er bevisstgjørende og jeg mener at han målbærer en svært viktig stemme i tiden; bort fra individualisering av ansvar og behandling av det indre, over til samfunnsprosjektet. «Det er utover vi må nå», sier Madsen i bokas epilog og foreslår et større utadrettet engasjement , for eksempel for naturen, som et kollektivt prosjekt.

Ved å engasjere oss i noe utenfor oss selv, til fellesskapets beste, kan vi glemme oss selv for en stakket stund og gjennom det oppleve mindre misnøye.

Jeg tror også at vi finner oss selv ved å glemme oss selv, gjennom engasjert deltakelse i et eller annet utenfor selvet. Kanskje finner vi oss selv mer gjennom engasjert deltakelse i verden, enn gjennom dveling ved vårt indre. Men vi må passe oss for å lage en falsk motsetning her. Vi lager ofte falske motsetninger, vi snakker som om det ene utelukker det andre, mens det egentlig dreier seg om en mellomting eller et tredje alternativ. Vi kan fort tenke at det er best å bare fokusere utover, glemme oss selv. Eller at det som teller er å jobbe med sin egen innside.  

Innover for å gå utover

Og det er her jeg har lyst til å ende denne lille teksten. I en verden full av forventninger, informasjon og internettbaserte distraksjoner trenger vi å gå innover for å holde rommet inni oss romslig, varmt og vennlig. Ikke fordi vi skal bli der inne, men fordi vi på denne måten kan stå rustet til å være der ute sammen med andre og være engasjert til stede på jobb, for andre, for framtida. Ole Jacob Madsen påpeker at selvhjelpslitteraturen (og andre krefter i samfunnet), mangler oppskriften og invitasjonen til å omforme den indre kraften til ytre engasjement. Det er en missing link der. La oss huske på dette: Vi trenger både innover og utover, den gylne middelvei er nesten alltid best fordi den rommer motpolene, det beste fra to eller flere motsetninger.

Bare hør her: Snill og selvhevdende. Pratsom og lyttende. Sterk og hjelp-søkende. Morsom og seriøs. Aktiv og rolig. Selvstendig og kjærlig. Tøff og øm. Kontakt innover og oppmerksomhet utover.

En romslig selvopplevelse gjør det mulig å rette oppmerksomheten mot de andre.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.