Psykolog i media – uten å bli kjendis

Jeg er en av de psykologene som gjerne ytrer seg i media. Så gjerne, at jeg ble sitert 128 ganger i fjor – nesten to og en halv gang i uka. Av alle medieoppslagene som de vel 160 vitenskapelig ansatte på Psykologisk Institutt i Oslo bidro til, sto jeg alene for 14 prosent. Likevel er jeg ingen kjendis.

Folk kjenner meg ikke igjen. Men de kjenner Sissel Gran, Frode Thuen og Siri Gullestad. Jeg har lurt på hvorfor. Hva er egentlig galt med meg?

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med hvordan media fungerer som en næringskjede, og hva slags plasser spesialister får i denne økologien.

Tre roller

Selv har jeg tre roller som psykolog i media. For det første skriver jeg tekst for et allment publikum. Jeg skriver en sex- og samlivsspalte i KK, jeg har skrevet noen bøker og av og til skriver jeg i aviser og blader.

For det andre er jeg kilde for journalister, oftest om sex, samliv, familieliv og tilstøtende emner.

Og til slutt skriver jeg vitenskapelige artikler og bokkapitler – men det kan knapt kalles å være i media. Disse rollene gir veldig ulike muligheter og stiller ulike krav.

Tekst som planteføde

Som spaltist og forfatter har jeg glede av å formidle faglig solid stoff så enkelt og tilgjengelig som mulig. Dessuten er det fint å tjene litt penger på de planløse vandringene mine på internett. Når jeg snubler over noe interessant, kan jeg skrive om det, og dermed er det  «arbeid».

Selv om jeg ofte svarer på spørsmål fra lesere, er rollen som spaltist og forfatter monologisk. Jeg bestemmer selv hva og hvordan jeg vil skrive så lenge jeg holder meg innenfor det formatet redaktøren har bestemt. Rollen min er å være ekspert, og jeg blir sjelden motsagt. Å skrive bøker er omtrent likt, men bøker gjør det tydeligere hvor utsatt man egentlig er i en monologisk skriveposisjon. Monologer er greie når noen vil ha dem, men ellers er de fullstendig døde. Folk betaler jo bare for det de er interessert i. Å skrive er å stå helt nederst i en næringskjede der forbrukerne bestemmer suverent hva som har verdi, uansett forfatterens innsats og hvor «viktig» teksten er. Økologisk sett er tekst planteføde. Den kan nok være sunn og fornuftig, men veldig mange foretrekker bacon.

Vitenskapelige tekster er enda mer monologiske. Forskningsartikler er harde, knapt tyggbare røtter. De er næringsrike, men de ligger dypt begravd i den tørre, harde jorda som vitenskapelige tidsskrifter er, ofte gjemt bak betalingsmurer og umulige språkbarrierer.

Mediestrategi

Men forskere har jo av og til lyst til å nå ut med resultatene sine. De vil at de skal inngå i en eller annen debatt, påvirke noen beslutninger og kanskje gi forskeren litt anerkjennelse. Selv ser jeg gjerne at forskningen min tjener alle disse formålene.

Akkurat nå holder jeg på med to vitenskapelige artikler. Den ene handler om hvordan meklere i obligatorisk mekling om samvær etter samlivsbrudd regulerer både affektuttrykk og saklig argumentasjon inn mot et balansepunkt som jeg kaller «meklingsvinduet», eller «The Mediation Window». I den andre artikkelen diskuterer jeg den grunnleggende forutsetningen for og legitimeringen av obligatorisk mekling, som er at den skal fremme «barnets beste» – noe jeg mener at den ikke gjør. 

Når jeg vil formidle resultatene fra disse to studiene må strategien tilpasses hvordan medienes næringskjede fungerer. 

Nederst i næringskjeden

Tekst, og særlig vitenskapelig tekst, er altså planter, helt nederst i næringskjeden. Forbrukere av mediaprodukter er ulver, ørner og andre rovdyr. Ordet ´media´ kommer fra Latin ´medius´, som betyr ´mellom´, så mediene er drøvtyggere og gnagere som transformerer planter til kjøtt og flesk til rovdyrene.

En del forskere misforstår sin plass i næringskjeden fullstendig. Selv om de egentlig er gress eller røtter tror de at de er ørner. De tror de er øverst, ikke nederst. Derfor tror de at de kan «bruke» mediene til å presse sin agenda på allmenheten, som da er gress og kuer som de kan herske over – og irritere seg over. De største selvbedragerne tror de er en slags guder som burde bli tilbedt og ofret til. 

Så hvordan skal jeg formidle min forskning, hvis jeg ser på den som gress, heller enn som guddommelige gaver? 

Hvem bryr seg?

Først må jeg tenke over hvem som kan være interessert i stoffet. Hvem bryr seg om Meklingsvinduet mitt? Antakelig ikke så mange. Meklere, håper jeg, og kanskje par- og familieterapeuter. Sant å si er det få av disse som leser vitenskapelige tidsskrifter. Å publisere artikkelen internasjonalt er dermed en slags begravelse, men det er nødvendig hvis jeg skal håpe på ansettelse ved Universitetet seinere, og hvis jeg skal få noen respons fra de andre som forsker på feltet.

Mediestrategien blir å håpe at Tidsskrift for Norsk psykologforening og Fokus på Familien vil nevne at artikkelen finnes, så de interesserte vet hvor de kan finne den. Mer er det ikke å håpe på. Men jeg blir jo glad hvis et eller annet pinnsvin av en journalist en dag finner denne harde roten og klarer å omsette den til rovdyrmat. 

Den andre artikkelen, den om barnets beste, har jeg mer håp for. Jeg tror ikke at særlig mange vil lese den, men jeg håper at den kan gripe inn i diskusjonen om hva mekling etter samlivsbrudd skal være. Jeg har lyst til å utfordre ordningen og helst få den lagt om. Skal den fungere sånn, må en eller annen journalist skjønne at dette er kontroversielt, og så intervjue meg om det.

Da vil jeg kunne forklare hva jeg synes er galt i et normalt språk. Strategien min er å publisere artikkelen på norsk, og samtidig få sendt ut en pressemelding, slik instituttet har blitt så flinke til, og kanskje også formulere noen hovedpunkter i en kronikk. Jeg tenker altså å understøtte overgangen fra gress til flesk så godt jeg kan ved å by fram det jeg har i en mest mulig fordøyelig form for media-byttedyrene. Poenget er å få til en overgang fra skriftlig monolog til å bli kilde for artikler som mediene selv har lyst til å lage. 

Journalister er flinke!

Min erfaring med å være kilde for media er nesten utelukkende positiv. Journalister er flinke til å gjengi det jeg sier, og andre psykologer er ikke på langt nær så kritiske som mange tydeligvis frykter. Jeg tror at de gode erfaringene skyldes den respekten jeg har for mediene, og den oppfatningen jeg har av min plass i næringskjeden. Det er avgjørende å ha respekt for at media fungerer på sin egen måte, heller enn å se den som en «kanal” jeg kan bruke. Journalister og redaktører kjenner sine kunder godt, og vet hva de synes er interessant og ikke. Ingen mediabrukere bruker sine egne penger på noe de ikke har lyst til å konsumere.

Folk konsumerer det de har lyst på, ikke det noen mener de burde konsumere. Jeg må altså snakke om stoffet mitt på en måte som gjør det mulig for journalister å tiltrekke seg brukernes interesse. Underveis må jeg finne meg i å bli tygd, drøvtygd, svelget og fordøyd. Deler av meg vil bli til gjødsel, og det er greit – gjødsel bidrar til at nye planter kan vokse.

Og det er ikke slik at medienes drøvtyggere overforenkler og fordummer alt. Det finnes mange medier for ulike brukergrupper, og folk er generelt heller ikke så dumme som en del forskere synes å mene. Trikset er altså å lokke til seg journalister, og ikke bekymre seg så mye for journalistens tekst og publikums forståelse. Dette kan man trygt overlate til journalistene. De er ganske gode til det. I hvert fall bedre enn de aller fleste forskere. 

X-faktor

Men å være kilde garanterer altså ikke at du blir berømt. Noen blir det, andre ikke. Så hva er det som gjør Sissel Gran, Frode Thuen og Siri Gullestad så mye bedre enn meg? Jeg er redd media-økologien konsumerer forskere og pop-stjerner på omtrent samme måte. Noen har X-faktoren, andre har den ikke. Noen har en form for tilstedeværelse eller sjarm som gjør at folk bare digger dem. Jeg har selvfølgelig tenkt på muligheten for at de andre bare er flinkere enn meg, at de skriver mer relevant og lager bedre slagord, som «tidsklemma» og  «kunsten å være voksen», men jeg vet ikke. Uansett er det noen som får plass som blomster og frukt i næringskjeden, mens andre er og blir poteter. 

Jeg har ikke tenkt å slåss mot skjebnen min. Økologi bare er sånn. Du kan oppfylle potensialet ditt som det du er, men det er meningsløst å prøve å være noe annet. Å klage på at man ikke er pen og sjarmerende nok, eller å være bitter på de som er det, er bare trist. 

Kommentarer

Psykolog i media – uten å bli kjendis

Det er ikke sikkert Peder må slå seg til ro som en potet. Er vel plass til en rockeblomst i kjendispsykolog floraen?

Psykolog i media – uten å bli kjendis

Potet får være greit, det ;)

Psykolog i media – uten å bli kjendis

Poteter er jo svært allsidige og kan fremstå på uventet vis..Venter i spenning på både baconet og gresset om meklingsforskningen:)

Psykolog i media – uten å bli kjendis

Forstår ikke problemstillingen. Peder Kjøs er for meg godt kjent, Frode Thuen også. De andre to har jeg faktisk aldri hørt om...

Emneord: kommunikasjon

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.