Normcore: Greit å være vanlig

Flyvende mann. Foto: YAY Micro

På vei til sitt eget bryllup?

Før var det vrient å være en avviker – nå er det vrient å være vanlig. Å være vanlig er å være usynlig, og dermed ikke finnes, siden å synes er å eksistere, hvis man skal tolke tsunamien av blogger, selfie-maset og køene av av folk som vil delta på reality-TV.

Du er unik. Du er noe helt spesielt. Kom igjen, uttrykk individualiteten din! Å være unik og individuell har gått fra å være en mulighet og en rett til å bli et krav.  

Så befriende da at en nesten påfallende vanlig kledd høyskolelektor tar til motmæle og sier at det er helt greit å ikke være en vandrende sensasjon hele tiden.  Det har blitt tabu å være vanlig, mener Mattias Øhra : "Jeg tror at vi voksne som er større forbilder nå enn før må kunne snakke ned kravet om autentiske selvrealisering, og vi må snakke ned menneskene som viser catwalken av sitt liv."

Det er lett å være enig i at det har blitt hektisk, dette jaget etter å skille seg ut. Absolutt alt vi gjør skal uttrykke noe om oss selv. Selv det å krysse veien i Ørje sentrum er en anledning til å være spesiell. En artig skrue har pønsket ut at et vanlig fotgjenger-skilt er kjedelig og må piffes opp med en oppfordring til å ”gå rart”, som i den over 40 år gamle sketsjen til Monty Python. Riktig nok en oppfordring til å være original ved å kopiere andres originalitet, altså, men festlig likevel for de som føler vanligheten for påtrengende. 

Og det man får i Ørje er mer enn bare en oppfordring og en anledning til å være gøyal. Det er et krav. ”Man må by på seg selv”, sier initiativtaker Reidar Johannes Søby. Når man krysser veien også? Hvorfor det? ”Alt kan ikke bare være A4”, sier ordfører Kjersti Nythe Nilsen. Ikke et skilt heller? Hvorfor ikke? Urimelige spørsmål, antakelig, i en tid hvor man ikke en gang kan dø uten å uttrykke seg. Vi som synes det er teit nok med ”spesielle” bryllup i fallskjerm, under vann eller i telefonkiosker kjenner at vi nesten er tomme for ord når begravelsesbyråene melder om at ”stadig flere”, som det heter, vil ha personlige begravelser.  

Døden, den store likheten, den felles, forenende tilintetgjørelsen – selv den skal kontrolleres, eies og gjøres til et uttrykk for ens personlighet. ”Å, stakkars Yorick, du var spesiell til det siste, du”, som det ikke heter i Hamlets femte akt.  

Presset om å være så spesiell har blitt så stort at det har fått sin motpol, selvfølgelig. Den siste trenden nå er – du gjetter det aldri – å være så normal som overhode mulig.  Trendanalysebyrået K-HOLE i New York var først ute med å lansere begrepet normcore om normal-trenden. 

Greia er å kle seg så vanlig at man går i ett med mengden. Du går i alminnelige joggesko, gjerne allværsjakke, ikke noen merkelig hårfarge eller digre tatoveringer og piercinger, du gjør det bra på skolen, er grei mot foreldrene dine, du har vanlige interesser. Seinfeld og Larry David er stilmessige forbilder med sine standard jeans og bomullsbukser, vanlige skjorter og dagligdagse utfordringen (på en måte). Den dypere grunnen til å søke normalitet er, i følge trendanalytikerne, en lengsel etter tilhørighet i flokken etter en lang periode med vektlegging av å skille seg ut, stå alene, være autonom. Normcore er også en reaksjon mot at idealene vi utsettes for er umulige. Det må bli lov å ha en vanlig kropp, for eksempel. Hva er da mer naturlig enn å bytte ut anorektiske, über-perfekte Barbie med normalkvinnen Lamilly , med naturlige proporsjoner og antiglam-garderobe?

Også her hjemme brer normalitetsbølgen seg, som motvekt til både det overdrevne glamorøse og det finurlige hippe. Man skulle tro at normcore burde ha gode vilkår i Norge. Selv de som egentlig skulle representere det aller mest glamorøse er her aller mest verdsatt for å gjøre det motsatte, nemlig å være vanlige, eller ”folkelige”. Se for eksempel hva vår mest berømte eks-hipster, nå normcore-forbilde , presenterer som den boken som betydde mest for henne i barndommen:

Guro:

Jippi, endelig en systematisk reaksjon på presset mot å være spesiell. Jeg blir glad av å oppdage normcore-begrepet og fenomenet, gjennom det du skriver, Peder. Jeg blir også skeptisk, men la meg si litt mer om gleden først.

Jeg liker det forfatteren Coupland sier i boka Microserfs: ”Det er mønsteret av dine helt vanlige egenskaper som gjør deg unik, ikke en spesiell egenskap”. Vi blir ikke mer originale eller spesielle av å streve hardt for å bli det. Derimot får vi prestasjonsangst og blir slitne.

Da jeg var i 20-årene hadde jeg en aha-opplevelse som fortsatt har stor betydning for meg. Oppveksten lærte meg at jeg burde være spesiell - spesielt flink, ta spesielle valg, ikke gjøre det samme som andre. Aha-opplevelsen var som følger: Det skyllet innover meg en bevissthet om at det er helt fint å være vanlig. Jeg oppdaget det avslappende og beroligende i å se meg selv som en fullstendig ordinær person, faktisk kjentes det frigjørende. Siden har dette fulgt meg som en indre støtte ”det er supert å være dønn vanlig”. Så egentlig har jeg vært normcore i 30 år, jeg har bare ikke visst hva det heter.

Andre kan ha motsatt aha-opplevelse. Kanskje føler de seg fastlåst i en strenge normer og får det bedre ved å tørre å skille seg ut. Poenget er at vi alle er vanlige mennesker, og at unikhets-presset har blitt et trist og menneskefiendtlig trekk ved kulturen vår. Derfor blir jeg glad av motreaksjonen som ligger i normcore.

Så til skepsisen: Det ligger snublende nær å anta at normcore utvikler seg til å bli ny trend, som kan bli like tvangsmessig som andre trender. For å være normcore – det nye kule – må du gå til innkjøp av de rette joggeskoene, og den typiske goretex-jakka, som faktisk koster noen tusen… Motebransjen har sikkert allerede fanget opp dette. Det ikke-konforme kan fort bli den nye konformiteten. Det er pinadø ikke så lett for oss flokkdyr å navigere i en verden så stappfull av muligheter. Men la oss forsøke å bruke normcore-fenomenet til å slappe av litt med tanke på hva andre måtte mene om oss.

En siste kommentar: Jeg tror du tar feil når det gjelder begravelser. Folk har alltid hatt en ønske om og en mulighet til, å gjøre begravelser personlige. Gjennom å velge sanger som betydde noe for den avdøde, spille musikk som vekker minner, søker man en nærhet til den som minnes. Her er det snakk om inderliggjøring mer en unikhetsjag, tror jeg. 

Men Lamilly seiler opp som normcore-heltinne, selv om jeg savner en liten valke på magen hennes.

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.