Moro med mord

Bildene av båten som hever en død kvinne fra 70 meters dyp i Lysefjorden, minner oss om at ekte mord er triste, grå tragedier. Mord på TV kan være moro likevel. Hvordan kan tilintetgjøring være spennende?

Peder:

Menneskelignende gjenstand funnet i fjorden, sto det på NRK.no . Akkurat den formuleringen satte seg. Var det dét hun var blitt, tobarnsmoren som hadde vært savnet siden påske. En «menneskelignende gjenstand» på bunnen av en fjord, heist ombord og pakket ut, beviset som fikk en blånektende ektemann til å tilstå. Så grusomt og så banalt er mordet. Det er ikke noe mysterium. Det er ikke spennende. Det er bare trist og grått og kaldt. Ofte vekker det ikke en gang spesielt sterke følelser hos oss som bare opplever det gjennom media. Men denne gangen gjorde det det. Det var noe med den fullstendige tilintetgjørelsen i å bli til en menneskelignende gjenstand.

Mordet fikk meg til å tenke på underholdningsmordene på TV og i krimbøkene. Hva er det som gjør dem underholdende? Hvordan kan tilintetgjøring være spennende?

Den enkleste forklaringen er vel avstand og de-realisering. Mordene er jo ikke ekte. Ekte mord er bare triste, grå tragedier, men mord på TV kan være moro likevel. Selvfølgelig kan det være sånn. Selv er jeg for eksempel entusiastisk tilhenger av gammeldags horror, og jeg ler veldig av tekstene (og coverne) til band som Slayer og Cannibal Corpse. Men der er avstanden så stor at enhver forbindelse med virkeligheten er betryggende opphevet. Slik er det ikke i moderne krim, etter hva jeg forstår. Denne etterstreber en form for realisme, særlig rundt selve drapshandlingene. Agatha Christie var gjerne småmakaber, men holdt avstand og fokuserte mest på snirklete motiver og finurlige mulighetsrom - og bøkene selger omtrent ikke lenger. De er utkonkurrert av disseksjoner, både på åstedet og i etterforskningen. Hvorfor? Hva er spennende ved dette?

Kanskje det er overskridelsen, det ikke-hverdagslige. Kanskje krim-entusiaster bruker fiktive, men nær-virkelige mord som en slags katharsis i ekstremt trygge, ikke-voldelige samfunn som vårt. Interessant nok er krim, heavy metal og ekstremsport alle mest utbredt i trygge sosialdemokratier. Slike utfordringer av grenser føles vel ikke så relevante når man lever med reell livsfare, men passer bra når døden bare er en abstraksjon vi kan velge å grøsse overfor. Å følge en litt vaklevoren skyggevandrer en stund, en stedfortredende utforsker i en fiksjon som ligner litt på livet, kan kanskje gi en opplevelse av å kjenne litt på Døden. 

Men virker det? Gir disse guidede vandringene noe av verdi? En gammel diskusjon: gjør de oss mindre følsomme for hva et mord faktisk er, hva vold og død faktisk innebærer, eller bringer de oss bare enda fjernere fra det triste ved en menneskelignende gjenstand? Eller er det bare underholdning, noe som ikke påvirker oss mer enn det livsfjerne fjaset til Cannibal Corpse?

Guro:

Cannibal corpse kjenner jeg ikke, men skjønner jo på navnet at de har en morbid humor. Jeg har heller ikke lest veldig mye krim, men nok til å ha kjent gleden ved den ulidelige spenningen som nagler meg fast til boka. Det er en herlig aktivering, og kanskje timeout fra eget liv? Et aspekt ved krim må vel være det du er inne på, at vi søker måter å spenne ut følelsene. Og når hverdagen er trygg, blir det gøy med skummel spenning.

Men hvorfor har volden blitt grovere og mordene stadig mer makabre? Kanskje har filmindustrien, med teknologiske muligheter som ikke fantes før, sammen med dataspillene nær-virkelige verden, skjøvet på grensene? Ikke bare litt, men ut i det ekstreme. Å se en gammeldags cowboy-film med knyttnevekamp, samt et og annet pistolskudd fra hofta, virker nesten søtt og naivt, sammenlignet med de siste James Bond filmene, eller online dataspill som World of Warcraft. Både Agathe Christie og Festus fra 1960-åras Kruttrøyk er utdaterte.

Hjernen venner seg jo til ting, og vil ha mer, stadig noe nytt. Teknologien gjør det mulig, og da følger krimboka etter. Men om det er bra for oss? Tjaaa. Forskningen er vel ikke entydig her, bortsett fra at forskningen kan fortelle oss det samme som et oppmerksomt blikk vil se: Storkonsum av vold i form av dataspill og filmer, skaper asosiale og antisosiale bobler. Ikke minst når stor-konsumenten er en tenåring, med en svært påvirkbar hjerne, som trenger bredde i sin erfaringsverden. Dataspillverden alene gir ikke en slik bredde.

Du spør om guidede vandringer i voldelige verdener gir noe av verdi. Jeg vet ikke, det kommer an på. Blant annet om man har andre verdener å leve i, hvor relasjoner er vennlige, varme og virkelige.

Selv er jeg så gammeldags og sart at jeg blir dårlig og ser bort bare av en knyttnevekamp à la Kruttrøyk. 

Kommentarer

Share |
Developed by Aplia and ABC Data - Powered by eZ Publish - Om informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.